Jonas
Politikk Leif Sande Foto: Arbeiderpartiet

Derfor tapte Arbeiderpartiet valget

Kommentar av Leif Sande, Stortingskandidat for Arbeiderpartiet, valget 2017

Tid for selvransakelse. Hva gikk galt. Jeg tror to hovedårsaker var utslagsgivende.

Sentraliseringspolitikken

For det første falt vi for eget politisk grep. Vi ble slått ut av Senterpartiet i sentraliseringspolitikken. I fjor på ettersommeren lå vi skyhøyt på meningsmålingene. Rund nyttår snudde det og Senterpartiet gikk opp. Senterpartiet har klart å holdt på denne oppslutningen helt frem til valget, og på disse områdene har vi ved egen politikk svekket troverdigheten så mye at vi klarte aldre i ta dette inn igjen.

Oppgang i Europa og OPECs stabilisering av oljeprisen

Det andre er økonomisk oppgang i Europa og Opecs begrensing av oljeproduksjonen som har gitt stabile oljepriser over 50 dollar fatet. Disse forholdene gjorde at vår virkelighetsbeskrivelse ikke lenger passet med den oppfatningen folk flest hadde av situasjonen. Vi er på ingen måte ferdig med oljenedturen, men folk er mer påvirket av de positive signalene i økonomien, og den små oppgangen vi ser i olja, enn det negative som enda skjer.

Det første forholdet må vi ta ansvaret for selv. Det er svar på en politikk velgerne våre ikke har likt. Det andre forholdet var endringer som kom på oss som vi ikke hadde forutsetninger for å kunne se, og som vi ikke klarte å snu oss rundt og tilpasse oss fort nok.

Dette mener jeg er de to hovedårsakene til nedgangen, men så er det fler andre årsaker til at vi aldri klarte å komme på offensiven.

Vestlandet, olje- og gassvirksomhet og Arbeiderpartiet

Vestlandet er olje- og gass. Da krisestemningen var på nedadgående mistet vi troverdighet som det partiet som best kunne sikre aktiviteten i oljevirksomheten fremover. Selv om Høyre og Frp har taklet oljenedturen helt elendig, så klarte vi aldri å komme på offensiven og bli trodd på at vi ville gjøre det bedre. Høyre og Frp har ikke noe oljekompromiss, og et fåtall Arbeiderpartipolitikere tør å stå fram og si norsk oljevirksomhet er Norges viktigste næring og at vi må sørge for at den skal forbli det i de neste 50 årene også. Det var ikke bra at Marianne Martinsen kom ut under Arendalsuka og sa vi kunne vurdere leitefradraget. Selv om uttalelsen ble trukket umiddelbart så linket dette oss til motstanderne av oljevirksomheten. Og til sist når vi kom så langt ned på meningsmålingene at vi begynte å bli avhengig av de grønne for å danne regjering, så ble det skapt tvil om hvorvidt vi ville stå på oljepolitikken sin eller innfri Rasmus Hanssons krav om stopp i oljevirksomheten. Vi må huske på at miljøvelgerne i Norge er under 10 prosent.

Valgkampstrategien til Arbeiderpartiet i det vesentlige riktig

Var valgkampstrategien vår feil. Med ett unntak som jeg er usikker på, mener jeg den var rett da den ble laget. Vi hadde fire hovedsaker, arbeid, klima, kunnskap, helse. Slik situasjonen var med økende arbeidsledighetstall var den rett. Det jeg lurer på om var klokt, og som vi ikke hadde behøvd, var nærmest å garantere at skattene skulle øke med 15 milliarder. Jeg tror vi tjente lite på det, og tapt en del mer.

Økonomien til Jonas

Og så var det økonomien til Jonas. Han ble offer for drittpakke etter drittpakke. Og på Facebook ble alle saker som tidligere hadde vært i media om økonomien hans også dagsaktuelle. Det virket som om media gikk i flokk og hadde en klar dagsorden om at han skulle de ta. Til og med at konen hans hadde glemt stemmekortet på valgdagen måtte utbasuneres i alle kanaler. Jeg tror Torbjørn Jagland har helt rett i sin antydning av at avisene samlet opp ting de hadde på Jonas og lot det komme i valgkampen, og således gikk direkte inn som en aktør for at Arbeiderpartiet skulle tape valget.

Men samtidig er det ikke tvil om at alle sakene knyttet til Jonas økonomi skapte problem for oss i valgkampen. Vi måtte hele tiden forklare at dette ikke var slik media skrev. Og den siste saken med investeringer i Hedgefond uten tilfredstillend etiske retningslinjer som plutselig dumpa ned over oss i sluttfasen, var vanskelig. Jeg husker jeg fikk en SMS fra en da det kom i media; «der tapte dere valget».

Det som var problemet var at vi ikke bare mistet også den delen av arbeidsbegrepet som gikk på sysselsettingen på grunn av konjunkturendringer, men også den delen som gikk på seriøsiteten i arbeidslivet, heltid/deltid, bemanningsbyrå, 0-timers kontrakter, innleie, midlertidighet, fordi vi hele tiden ble møtt med at partilederen vår selv hadde vært involvert i forhold som vi generelt tok avstand fra. Denne delen av arbeidsbegrepet har ikke endret seg til det positive.

Også det at vi begynte å førte med Venstre skapet noe av det samme. I fagbevegelsen blir Venstre oppfattet som det verste partiet i forhold til arbeidstakerrettigheter. De skal redusere sykelønn, de skal ha lovfestet minstelønn, de skal endre AFP og generelt ser de på fagforeninger som monopoler som bør reguleres av det offentlige. I tillitsvalgtsrekker falt dette i meget dårlig jord.

Partiets sentralstyre holder nå på med en evaluering av valgkampen. Spennende å se resultatet av dette.

Kommentar av Leif Sande, Stortingskandidat for Arbeiderpartiet, valget 2017. Kommentaren ble først publisert på leifsande.no. Kommentaren er publisert med tillatelse fra forfatteren.

Annonse
Ads banner