Olje for klima – heller redde verden enn symbolpolitikk

Publisert

KRONIKK av Leif Sande, stortingsrepresentant Ap og Idar Martin Herland, leder Oljeindustriens Arbeidersamfunn

Kyoto-avtalen ble vedtatt 11. desember 1997. I dag nærmer utslippene seg det dobbelte, og den årlige veksten har heller ikke avtatt nevneverdig.

Det er mange årsaker til dette. Den viktigste er at verdens energiforbruk øker. Dette økte forbruket klarer vi ikke å dekke verken gjennom energieffektivisering eller økninger i fornybarandelen. Og når vi heller ikke makter å endre atferd eller ta i bruk renseteknologi, så er vi ikke i nærheten av å kunne fase ut fossile brensel. Da øker også CO₂ utslippene.

Aldri har oljeetterspørselen vært større enn i dag. Og den vil fortsette å øke. Hvor lenge vet vi ikke, men i flere år enda. Deretter vil den gradvis gå nedover.

Enkelte har tatt til orde for nedbygging av norsk oljevirksomhet Det er nok et symboltiltak med snev av botsøvelse over. Slike tiltak har vi nok av. Det rammer skeivt og har ingen klimavirkning. Produksjonen vil bli erstattet av andre oljeprodusenter og utslippene vil øke. I tillegg taper samfunnet store inntekter. Og ikke minst så mister 300.000 mennesker godt betalte jobber.

Men om det er slik at samfunnet kan klare seg uten disse inntektene, så har vi et langt bedre forslag. Et forslag som kan konkretisere og realisere det grønne skiftet, og i tillegg fylle det med innhold.

I stedet for at vi setter av alle inntektene fra oljevirksomheten på Oljefondet så bruker vi isteden 2/3 av inntektene til det vi kan kalle Olje For Klima (OFK). Det tilsvarer om lag 190 milliarder hvert år. Pengene tas ikke inn i den norske økonomien, men brukes internasjonalt for å få gjennomført de mest effektive tiltakene for å nå klima målene. Andre oljenasjoner kan inviteres til å delta.

Olje for Klima kan organiseres på flere måter. Det kan basere seg på å gi støtte til gode klimatiltak, eller det kan iverksette egne tiltak. Det skal ikke komme til erstatning for de eksisterende tiltakene for å oppfylle norske klimaforpliktelser, men i tillegg.

Olje For Klima vil bety at aktiviteten i oljevirksomheten ikke blir redusert, og at sysselsettingen og fortjenesten til bedriftene opprettholdes. Og det beste av alt, de som vil trappe med oljevirksomheten ville samtidig måtte ta ansvar for å kutte 190 milliarder tonn til global innsats for reduserte klimautslipp.

Klimamålene kan ikke nås uten karbonfangst og lagring (CCS). CCS teknologi gjør at vi kan rense industriutslipp, men vi kan også rense luften for allerede gjennomførte utslipp. Dette kan være et satsingsområde for Olje For Klima.

De planlagte fangstanleggene i tilknytning til energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud og Norcems sementfabrikk i Brevik, vil sammen fange 0,8 millioner tonn CO₂ per år. Investeringskostnadene er beregnet 7 milliarder.

For 7 milliarder får vi altså 2 fangstanlegg, for 190 milliarder får vi 55. I løpet av to år vil vi nesten fjerne like mye CO₂ som de samlede norske utslipp, og i løpet av 12 år vil vi fjerne like mye som utslippene fra all oljen vi eksporterer.

Det påløper også kostnader til drift og lagring. De er ikke med her. Det er på den annen side heller ikke tatt hensyn til at kostnadene gradvis vil bli redusert når erfaring vinnes og teknologien utvikles. Men uansett vil det bety formidable CO₂ reduksjoner.

Vi kunne også gjort noe helt annet. Det viktigste er å få ned klimautslippene. Olje For Klima gjør at det ikke vil stå på pengene.

Kronikken ble opprinnelig publisert på Dagbladet.no. Gjengitt med forfatternes tillatelse.