Leder for Greenpeace Norge: Vind og sol i skyggen til karbonfangst

– Oljeselskapene har fått gjøre sine gamle ting, samtidig som de har fått masse ros fordi de har vært en del av CCS-diskusjoner og gjennom dette har de tatt på seg klimatroverdighet.

Truls Gulowsen leder Greenpeace Norge.

Når han ser seg tilbake så er det en hendelse som skulle vise seg å prege hele hans voksne liv. Dette og mye mer ønsker jeg å høre mer om, så jeg setter meg på elsykkelen i retning Nydalen der han holder til.

Boken som forandret livet hans

Utenfor inngangsdøren står det et skilt med beskjed om at jeg må ta av meg skoene før jeg går inn. Jeg tenker at det nesten er noe religiøst ved det å tre inn i lokalene uten sko. Kanskje er det også noe religiøst ved klimakampen de ansatte i Greenpeace kjemper. De har i hvert fall et brennende engasjement. De tror på noe større.

– I 8. klasse fikk jeg en bok som heter Gaia – Verdens miljøatlas, forteller Truls Gulowsen til enerWE. Boken gav en full oversikt i storformat om alle miljøproblemene, fra befolkningsvekst, til tap av arter, vannforbruk og klimakrisen.

– Når var dette?

– Dette var på slutten av 80-tallet, svarer han.

Truls Gulowsen leste boken fra perm til perm, og i 8. klasse hadde han også boken som spesialprosjekt.

– Det var denne boken som gav meg interesse for klima og miljø, forteller han.

Når han så skulle studere stod valget mellom naturforvaltning på Landbrukshøyskolen på Ås, og medisin.

– Jeg kom ikke inn på medisin, så da ble det Ås.

Her drev han litt med studentpolitikk og litt miljø. Så ble han lei av studentpolitikken og begynte i Naturvernforbundet. Etter dette ble han spurt om å jobbe i Greenpeace og her har han blitt værende.

On the other side

– Du har etterhvert opparbeidet deg lang erfaring som leder. Har du noen gang tenkt at du heller burde jobbet i næringslivet? 

– Ja, jeg har faktisk tenkt på en del på hvordan det ville vært å sitte på den andre siden, men jeg har foreløpig ikke funnet noe som er en bedre miks av fag, politikk og ledelse.

Han stopper litt opp før han fortsetter.

– Men det er kanskje fordi jeg er litt for feig til å prøve andre ting, sier han og trekker på smilebåndet. Man burde kanskje prøve andre ting. Det at næringslivet våkner i miljø- og klimaspørsmål er helt avgjørende for at vi skal få de endringene vi maser om.

Han sammenlikner miljøbevegelser med bikkja som hopper og prøver å få oppmerksomhet fra kneet og ned.

– De store beslutningene tas jo av næringslivet når man ser at det er fornuftig, nødvendig og gjennomførbart. Næringslivet har nå også bærekraft høyere på agendaen. Så det er behov for individer som tar et ekstra ansvar i både næringsliv og offentlig sektor. Så kanskje jeg bytter side en gang i fremtiden. Hvem vet?

Jeg tar en slurk av kaffen, og oppdager hunden som frem til nå har ligget rolig under bordet i møterommet. Her har de altså husdyr med seg på jobb, og går rundt i sokkelesten. Hva blir det neste?

Parallelt med CCS-debatten øker utslippene

Forrige gang jeg så Truls Gulowsen var på Arendalsuka. Vi deltok begge på et arrangement om karbonfangst og lagring. Vi rakk ikke prate sammen da, så jeg benytter anledningen nå.

– Du er blant de som er skeptiske til statens bruk av penger på karbonfangst og lagring (CCS)?

– Ja, CCS har gjennom 20 år vært en magisk «silver bullett» som skulle løse klimaproblemet på en teknologisk måte uten at man hverken trengte gjøre endringer på energiforbruket, fornybar energi eller på de store produksjonssystemene. Mantraet har vært at vi kan fortsette med den samme sløsingen og sentralisert fossil kraftproduksjon, og de samme pengene i lomma på de samme selskapene, hvis vi bare satte på en teknologisk fiks på problemene.

Han mener den norske debatten om gasskraft en veldig god eksponent for denne idéen.

– Men vi ser også det samme mange andre steder i Europe der man har bygget nye kullkraftverk med en fotballbane ved siden av med plass til et framtidig CO2-fangstanlegg. Men fangtsanleggene har uteblitt. Parallelt med denne diskusjonen har utslippene gått opp, satsningen på fornybar energi har uteblitt, og den sentraliserte fossile kraftproduksjonen har bare fortsatt.

Mijøvernorganisasjones motivasjon for å heie på CCS

Truls Gulowsen forteller at han sitter med et inntrykk av at de fra miljøsiden som har vært de fremste talsmennene for at CCS løsningen har hatt to hovedmotivasjoner.

– Den ene motivasjonen er at hvis man har klart å lure politikere til å kreve CCS uansett hva det koster, så vil man gjennom dette få mobilisert masse ressurser. Når løsningen omsider er på plass vil de dermed kunne bevise at det er galt å slippe ut, og dermed vil det være lettere å kjempe kampen mot andre utslipp.

Han mener miljøbevegelser i denne logikken har vært ekstremt kyniske med tanke på hvordan man har solgt inn CCS som en løsning.

– Her har miljøbevegelsene bundet politikere opp til løfter og ikke brydd seg så mye om de forbeholdene som burde vært tatt.

Hunden under bordet våkner.

Truls Gulowsen sier noen beroligende ord til hunden under bordet som begynner å bli rastløs. Hunden legger seg ned. Han fortsetter.

– Kongstanken langs denne aksen har vært at når et anlegg først står der og beviser at CO2 ikke trenger ende opp i atmosfæren, så vil det ha så sterk kraft at det vil bli forbudt å slippe ut. Mye av CCS-debatten i Norge har fulgt denne logikken. Man har klart å mobilisere enorme ressurser og milliarder av kroner og store politiske løfter for å løfte en teknologi.

Han forteller at man ikke har lykkes med tilsvarende mobilisering innen energieffektivisering, sol og vind.

– Strategien har vært delvis vellykket fordi man har mobilisert mye ressurser, men også delvis mislykket fordi at mens man har fulgt strategien har utslippene økt, og de lavt hengende fruktene har ikke blitt plukket og de åpenbare storskala løsningene som sol, vind og energieffektivisering har i alt for liten grad blitt utviklet i skyggen av CCS.

En utfordring at miljøvernorganisasjoner delfinaniseres av oljeindustrien

Han retter også et stikk mot flere av de norske miljøvernorganisasjonene.

– En del miljøvernorganisasjoner har vært tilhengere av en teknologisk løsning som har tjent oljenæringen og fossilindustriens interesser. Oljeselskapene har dermed fått mange politiske plattformer for å vise de tar klimaansvar ved å være med å diskutere CCS. Oljeselskapene har fått gjøre sine gamle ting, samtidig som de har fått masse ros fordi de har vært en del av CCS-diskusjoner og gjennom dette har de tatt på seg klimatroverdighet. I tillegg har de finansiert miljøvernorganisasjoner som har drevet med CCS-promotering. Dette gir begge aktørene en viss selvforsterkende effekt. Når man er i en slik rolle at man tar imot finansiering så påvirker det til en viss grad hvor man legger eggene.

Positiv til sement

Men Truls Gulowsen er ikke negativ til alt som har med CCS å gjøre.

– I den nye type diskusjon om CCS så er det spesielle industrielle CO2-strømmer som ikke konkurrerer innenfor energisegmentet som er fokus. Dette er interessant.

Han trekker frem CCS innen sement.

– Sement er en internasjonal industri. Her har vi et utslipp som er vanskelig å bli kvitt. Det er en relativt ren strøm. Det er relativt likt fra sementfabrikk til sementfabrikk. Her har vi mulighet til å skalere og til å overføre teknologi mellom ulike sementfabrikker.

Så er han ikke like positiv til CCS ved søppelforbrenning.

– Her har vi en veldig kompleks røykgass, forklarer han. Men heller ikke her står ikke CCS i veien for fornybar energi, og det er jo positivt.

Hva skjer dersom vi får CO2-lekkasjer etter lagring?

Så trekker Truls Gulowsen frem noe han mener er både et politisk og industrielt problem.

– Man har hatt mye fokus på fangst, men samtidig har man systematisk undervurdert utfordringer ved transport og lagring.

Han mener reservoarets slukeevne er en stor utfordring.

– På Sleipner så vet de ikke hvor CO2 blir av. De tror den krystalliseres, men trykket har aldri økt selv om de pumper inn en million tonn i året. På Snøhvit tror de at det går greit, men de har ikke noe ordentlig oversikt. Andre steder i verden har de ikke fått det til og stoppet hele CO2-injeksjonen.

Han forklarer at hver geologiske formasjon er forskjellig og unik.

– Jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre det, men vi må ikke late som at det er enkelt. Det er åpenbart risiko at man velger feil formasjon med feil slukeevne. Så kan det også bli lekkasjer. Dersom det lekker ut så vil klimaet bli enda verre, svarer han. Energikostnaden for et CCS-prosjekt er omkring 30 %. Vi brenner omkring 30 % mer gass for å få den samme strømmen til hus og fabrikker og slipper dette ut i atmosfæren. Dersom vi skal designe løsninger for fremtiden så kan vi ikke designe fremtiden for hva vi håper vil løse problemet. Vi må designe basert på noe vi har veldig stor tro på at løser problemet. Utfordringene med lagring av CO2 fremtstilles på en uærlig måte.

Så frister jeg meg til å stille et litt morsomt spørsmål.

– Hva ville du gjort med CCS-satsningen dersom du hadde vært statsminister og kunne bestemt alt?

Det blir helt stille.

Så trekker både han og hunden under bordet pusten.

– Jeg synes det er bra å videreføre testen med sement, men selskapene må forplikte seg med penger og ressurser for å bli kvitt sitt utslipp. Så ville jeg vært enda mer fokusert på lagring av CO2. Uten trygg og fornuftig lagring så er dette bare en omvei til atmosfæren.

Truls Gulowsen trives i rollen som statsminister og fortsetter selvsikkert.

– Så ville jeg fokusert på industrialisering og overførbarhet. Så må vi gjøre alle teknologier og patenter tilgjengelig slik at det kan kopieres hvis det virker. Så lenge det er så stor statlig andel så må dette ligge til grunn. Poenget er jo ikke å redusere utslipp fra kun et anlegg. Poenget er å se om det er hold i idéene om å gjøre det i større skala. Men jeg ville fokusere på de relativt smale industrielle strømmene som vil være der uansett hva vi gjør i klimakampen, og da er sement det tydeligste. Deretter kan vi utvide til andre strømmer etterhvert. Hydrogendiskusjonen er interessant, men det må komme seinere.

Men hva kan jeg gjøre?

I kampen for klima og miljø mangler det ikke på gode idéer og dårlig samvittighet. Derfor spør jeg han om det er noe jeg som enkeltperson kan gjøre som virkelig har noen betydning for kloden vår.

– Du kan være medlem av en miljøvernorganisasjon og stemme på et miljøparti. Det er mye viktigere enn å kildesortere.

Han fortsetter.

– Så er det alle miljøavtrykkene fra våre hverdagslige handlinger, og det aller største er flyreiser. Du setter som enkeltperson et større CO2-avtrykk ved å fly en gang til syden i året, enn å kjøre 5 mil med bil hver eneste dag året rundt.

Selv om konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer er alvorlige, så er Truls Gulowsen optimist.

– Vi hadde plasthvalen som åpnet verdens øyne for et problem som har vært der i 50 år. Kanskje vil sommeren vi nettopp har hatt bidra til at endre flere kjenner på alvoret med klimaendringene. Jeg håper dette bidrar til mer interesse, ansvar og forståelse for behovet for politiske reguleringer og atferdsendringer avslutter han.

Etter intervjuet tar vi på oss skoene og tar en tur ut. Det er på tide at både Truls, hunden og jeg får strukket litt på beina.