Hvorfor skal NTNU utfordre makta i Arendal?

KOMMENTAR: Det er vår fordømte samfunnsplikt å presentere kunnskap på en sånn måte at vi kan forandre samfunnet.

KOMMENTAR av NTNU-professor Johan Hustad

Jeg påsto at norsk energipolitikk er slapp. At det egentlig ikke skjer noe særlig annet en «fortsett fremover som før». Fra en fluktstol på gressplena bak hovedbygget på NTNU Gløshaugen. Ved siden av meg satt Nils Røkke, bærekraftsdirektør på SINTEF, og sjef i EERA – den europeiske energiforskningsalliansen. Han fulgte opp med hva vi kan gjøre – vi som har tilgang på den ferskeste kunnskapen. Vi var kanskje utypisk provoserende til akademikere å være, men vi har valgt å ta den rollen nå. Og har brukt mye tid og ressurser på å få samlet og gitt kunnskapsbaserte råd til de som skal sette kursen for Norge.

Her er forskningsgrunnlaget og alt om vårt arrangement Slik kan Norge bli Europas batteri

Vi har gjort det før – gitt råd altså. Det har en viss tyngde når NTNU og SINTEF samler seg om noen råd. Sammen har vi vel i overkant av 1500 forskere på energiområdet, avhengig av hvordan man teller. Og det er jammen ikke bare bare å få disse til å bli enige om hva som er gode råd. For når Nils og jeg provoserer og presenterer er det ikke bare tatt ut fra egne hoder. I år har vi sett på Norge som energinasjon, og vår rolle i det Europeiske energisystemet. Vi har hentet inn oppsummeringer fra forskning på fire ulike Forskningssentre for Miljøvennlig Energi. To av dem innenfor vannkraft, et samfunnsvitenskapelig, og et innen karbonfangst. OG det er jo greit å hente inn forskning – utfordringen oppstår når forskningen skal settes sammen i helhetlige råd.

For hva skjer når økonomenes scenarioer møter ingeniørene? Vi har lang og god erfaring med samarbeid på tvers her i Trondheim, både på tvers av fag, og institusjoner. Det er bra – for det kan gå «ei kule varmt» når vi inviterer til samtaler rundt resultater, og prøver å finne ut hva dette kan bety – for samfunnet! Når alle hensyns tas. Klima og miljø, økonomi og arbeidsplasser, teknologiutvikling, politikk og forsyningssikkerhet. Vi skal både være tro mot forskningsresultatene, og samtidig modige når vi gir råd.

Jeg må få være ærlig og avsløre at det ikke bare var fred og fordragelighet da diskusjonene rundt vannkraftsystem skulle sees sammen med gasskraftsystemet. For det er mye usikkerhet, særlig politisk, rundt de valgene som vil tas i Europa. Samtidig er det en del ting vi vet ganske sikkert. Behovet for strøm og varme vil være der. Og det vil følge noen kjente døgnsykluser – akkurat som sola gjør. Og været vil variere og påvirke tilgangen på fornybar kraft – men også dette er forutsigbart til en viss (ganske stor) grad. Så er det politikernes og forbrukernes valg. Her er det opp til forskerne og vise hva som kan skje ved ulike valg.

Må forvente litt kjeft når vi pirker i arvesølv og sjølråderetten

Vannkrafta vår for eksempel. Ryggraden i vårt kraftsystem. Og et eksempel på en drøyt hundre år lang suksessrik samarbeidskonstellasjon mellom stat, industri og forskere i Trondheim. Når miljødesignere og økonomier kan enes om både at det er lønnsomt for verdiskapingens del å bygge ut flere kabler, og gunstig for miljø rundt vannkraftverk/dammer å oppgradere dem med infrastruktur som både er bedre for fremtidig effektkjøring OG vannslipp som er bedre for de som lever i vannet – ja da er anbefalingen klar. Men den som sier at utenlandskabler er bra for klima må forvente litt kjeft – for det er mange som har meninger om dette. Vi i kunnskapsmiljøene skal ikke overbevise noen om hva de skal gjøre – men vi kan legge frem kunnskapen vår og peke på hva som er lønnsomt, miljøvennlig og teknisk gjennomførbart. Det er naturligvis ikke likegyldig hvor man bygger ut hva, og hvordan – så da har forskerne laget et veikart for politikerne, og pekt på hva de anbefaler.

Er norsk naturgass et rent produkt?

Hovedbudskapet vårt var behovet for en ny og fremoverlent energipolitikk basert på studier av de store endringene som skjer hos våre kunder i Europa med røtter i Europas klimapolitikk: 1. I Europa skjer det en massiv utbygging av fornybar og uregulert kraft som sol og vind 2. Det må skje en dekarbonisering av varme-/kjølemarkedet, industri, kraft-varmemarkedet og transport For oss gir dette muligheter til å bygge ut mer balansekraft fra våre vassdrag med flere kabler til Europa uten miljøkonsekvenser av betydning, samt etablere et Europeisk karbonlager på Norsk sokkel som muliggjør CO2 fangst og lagring fra industri og naturgass (med eksport av hydrogen til Europa). (Foto: Hege Tunstad/NTNU Energi)

Eller kan den bli det? Det har jeg blogget om før, og det har forskerne sett på. Med Parisavtalen som utgangspunkt, og scenarier for hvor populær og salgbar naturgassen vår kan bli i fremtiden, fronter vi et energiprodukt som ikke enda har et marked. Der Norge kan brøyte vei, og bygge på det vi er gode på og der vi har naturlige fortrinn.

Det er hydrogen fra naturgass som er den store muligheten. Det er ikke vi alene som sier det, det er flere. Og det som er spennende er å se fremtidens energisystem under ett. Alle markedene; kraft og varme; – for ikke å si kraften i forbrukerens makt, som bare blir større. Rivende utvikling teknologisk – og begrensninger gitt av naturlover. I fremtiden skal vi bruke ren energi. Ren kraft. Men vi kommer aldri til å kunne bygge ut så mye kapasitet på fornybarsiden at det ikke vil være behov for kort eller langtids lagring av energi – ikke er det lønnsomt, og ikke er det gjennomførbart.

Men hvordan skal vi klare å kommunisere – og ikke minst overbevise – om hvor sterkt alle beslutningene i energipolitikken henger sammen? Uten karbonfangst – ikke noen marked for hydrogen – og redusert fremtidig verdi av naturgassen vår. Samtidig – uten hydrogen – behov for andre enorme energilager, der elektrokjemiske batterier bare kan ta unna en del (og de er igjen avhengige av tilgang på materialer som det ikke er ubegrenset tilgang på). Og så var det forbrukerne, industrien, markedene, politikken, sikkerheten…

Når kunnskapen er så omfattende, og så krevende fordi det er så mange ulike fagfelt som opererer på samme område, er det en nærmest umulig oppgave å sette seg inn i nok av den til å kunne gi gode råd og anbefalinger. Da er det godt å ha tålmodige forskere som kan gå gjennom alle detaljer med oss til det sitter. Vi som dro til Arendal har sikkert brukt drøyt fire månedsverk på innsamling, «drøvtygging» og sammenstilling av forskningen for å samle den i noen råd. Mens forskerne har brukt mange år i sine forskergrupper, og sammen med industrien, på hvert av underlagene.

Så hvorfor gjør vi dette? Hvorfor bruker vi så mye tid på Arendalsuka og politikerne?

Det er vårt samfunnsoppdrag. Selve grunnen til at vi eksisterer. Vi produserer kunnskap – og den har ikke særlig samfunnsverdi hvis den ikke blir tatt i bruk. Så da må vi møte de som skal bruke kunnskapen – på deres premisser og arenaer. Vi kan ikke forvente at de skal bruke måneder og år på kunnskapsinnsamling for hvert spørsmål de skal ta stilling til. De viser oss tillit og gir oss oppdrag gjennom finansiering av forskningen. Forskningssentrene for miljøvennlig energi er en direkte følge av klimaforliket og et verktøy for å nå klimamål. Da er det rett og slett vår fordømte plikt.

Men også en fantastisk opptur – å møte politikerne og industrien i Arendal.

Veni vidi vici: Vi kom til Arendal – vi presenterte et blikk inn i fremtiden – vi vant publikum

I Arendal la vi (NTNU Energi og SINTEF Energi) frem nye resultater fra vår forskning basert på resultater fra fire av våre Forskningssentre for Miljøvennlig Energi, nemlig CenSESCEDRENHydroCen, og NCCS. Vi hadde et totimers arrangement, med en utrolig deltagelse fra både politikk og næringsliv. En kraftsamling)

  • Johan Hustad, Direktør NTNU Energi
  • Nils Røkke, Bærekraftsdirektør og leder for den europeiske forskningsalliansen EERA
  • Terje Søviknes (FrP), Olje- og energiminister
  • Atle Hamar (V), Statssekretær Klima og -miljøverndepartementet
  • Else-May Botten (Ap), Stortingsrepresentant, Energi og miljøkomiteen
  • Janne Stene (MDG), stortingsrådgiver
  • Anne Vera Skrivarhaug, Direktør Energiavdelingen, NVE
  • Bente Hagem, Europadirektør, Statnett
  • Jan Pedersen, Director, Head of office Brussels, Agder Energi
  • Hildegunn Blindheim, Direktør Klima og Miljø, Norsk Olje og Gass
  • Trude Sundset, adm. dir. Gassnova
  • Steinar Eikaas, leder av Lavkarbonløsninger, Equinor
  • Anders Bjartnes, daglig leder og ansvarlig redaktør, Klimastiftelsen
  • Olav Øye, Seniorrådgiver, CO2-fangst og -lagring, Bellona
  • Fridtjof Unander, områdedirektør for ressursnæringer og miljø, Forskningsrådet

Først lot vi fagfolka kommentere forskningen som ble lagt frem.

Etter fagpraten lot vi politikerne ta debatten om energipolitikken vår. (Foto: Hege Tunstad / NTNU Energi)

Vi hadde våre to timer på båten MS Sandnes. Arrangementet gikk bra. Publikum var fornøyd. Det var fullt i salen. Og ikke bare det – det var fullt av folk som har stor interesse for det vi forteller om, og stor påvirkningskraft. Vi strømmet også, men har ikke tall på antall seere enda. Du kan se oss her hvis du vil. (ja det var litt teknisk rusk i begynnelsen, men temperaturen tok seg skikkelig opp etter hvert – og mot slutten var det nærmest som et «vekkelsesmøte» – så ha litt tålmodighet).

Vi delte inn arrangementet i to hoveddeler. Først la Nils og jeg frem oppsummeringen av forskningen, og fikk diskutert den med fagfolk. Deretter overlot vi til politikerne å diskutere hvordan energipolitikken bør utvikle seg. Vi leverer kunnskapsinnspillene –politikerne skal utforme politikken.

Vi har også fått anledning til å presentere vår forskning i media – så for de som vil se og lese mer:

Samleside for NTNU Energi og SINTEF Energi i Arendal

Innlegget er opprinnelig publisert på professor Johan Hustad’s blogg. Gjengitt med forfatterens tillatelse.