Dårligere klima med mindre norsk olje

KRONIKK: Vi bør tørre å si at det ikke er vi som skal fase ut olje- og gassproduksjonen først.

KRONIKK av Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, administrerende direktør i Norsk olje og gass.

Lederen for FNs klimapanel sier det er fullt mulig å drive norsk olje- og gassvirksomhet og samtidig ta hensyn til klima. Likevel handler den norske klimadebatten om oljekutt. Hva om ensidige nasjonale tiltak virker motsatt av det noen tror?

Den ferske 1,5-graders-rapporten til FNs klimapanel (IPCC) viser at utfordringen med å nå klimamålene er enorm. Noe av det viktigste man kan lese av rapporten er at vi ikke har råd til å se bort fra noen virkemidler i arbeidet med å kutte utslippene – hele verktøykassa må tas i bruk.

Vi debatterer ofte med organisasjoner og politikere som mener at norsk oljeproduksjon ikke er forenelig med en verden som oppfyller Paris-avtalens målsetninger. Likevel sa lederen for FNs klimapanel Hoesung Lee til NRK at «det er fullt mulig å drive norsk olje- og gassvirksomhet og samtidig ta hensyn til klima» etter at han besøkte Zero-konferansen i Oslo for noen uker siden. Det Internasjonale Energibyrået (IEA) går så langt som å si at «verden trenger hver eneste dråpe olje og gass Norge kan produsere». Hvordan rimer dette med den norske miljøbevegelsens fortelling?

Må begynne i riktig ende
IEA har regnet ut at det er mulig å redusere klimagassutslippene med 25 prosent for olje og 30 prosent for gass dersom man går fra den mest klimafiendtlige oljen og gassen, til den med minst klimagassutslipp. Dette kom frem da de i november la frem sin årlige «World Energy Outlook». Det har altså stor betydning i hvilken ende man eventuelt begynner å stenge kranene

Rystad Energy har gjort analyser hvor de regner utslippet til oljen og gassen fra de 20 største oljeproduserende landene – fra produksjon til sluttbruk. Her rangerer Rystad norsk sokkel som mest klimavennlig blant annet fordi nordsjøoljen er av lettere kvalitet enn for eksempel tungoljen fra Venezuela, og fordi mye av produksjonen vår er elektrifisert.

IEAs analyser viser at det vil være behov for olje og gass i mange tiår fremover etter hvert som verdens befolkning og energibehov vokser. Ulike byråer har ulike mengder olje og gass i sine fremtidsbilder, men alle legger til grunn et visst behov – selv FNs rapport om 1,5 grader.

Svaret på hvem som skal levere denne oljen må være dem som leverer med lavest karbonavtrykk og gjennom hele verdikjeden og til lavest pris i fremtidens markeder. Her ligger Norge godt an. I tillegg til at produksjon og sluttbruk av norsk olje og gass er i verdenstoppen på lavest utslipp, er vi også i tet i utvikling av lavutslippsteknologier som karbonfangst og -lagring (CCS), hydrogenproduksjon fra naturgass og nye løsninger for strøm til plattformene som for eksempel havvind.

Det perfekte – det godes fiende?
Vi bør tørre å si at det ikke er vi som skal fase ut olje- og gassproduksjonen først – selv om dette kanskje går på tvers av den norske ryggmargsrefleksen. IEA-sjefen uttalte etter Equinors høstkonferanse forrige uke: «Er Norge det eneste landet som kutter ut oljeproduksjonen, vil det skje to ting. Det ene er at det vil ha ingen effekt på globale utslipp. Det andre er at økonomien i Norge blir ødelagt».

I svært komplekse fremtidsbilder og energiscenarier har vi ikke den luksusen at vi kan velge de løsningene vi liker best. Vi trenger alle. Ensidige nasjonale tiltak kan virke motsatt av det vi tror. Vi må ikke la det perfekte bli det godes fiende, men heller gjøre så godt vi kan der vi har anledning til å påvirke. For eksempel ansvarlig oljeproduksjon og at vi utvikler lavutslippsløsninger for bruk av olje og gass som verden trenger. Verdenssamfunnet har gitt oss den anerkjennelsen.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Klassekampen mandag 3. desember. Gjengitt med forfatterens tillatelse.