CO2-kvotene er dyre for forbrukerne, men billige for Norge

Har økt strømprisen med litt over 10 øre/kWh, men koster ikke Norge mer enn 2,4 milliarder kroner i år.

CO2-prisen er prisen man må betale for å slippe ut 1 tonn med CO2 eller tilsvarende klimagasser.

I 2018 steg CO2-prisen kraftig etter å ha ligget lavt i flere år. Da gikk den fra 7,78 til 24,73 euro per tonn med utslipp. I løpet av fjoråret var den også over 25 euro én dag, men den gikk over det på starten av året i år.

CO2-prisene lå lavt i flere år, før de løftet seg veldig i 2018.

Så langt i år har CO2-prisen svingt mellom 21,871 og 25,06 euro per tonn. Den har svingt fra dag til dag, men har holdt seg relativt stabil på dette nivået. Tirsdag denne uken endte prisen for en CO2-kvote på 23,03 euro.

CO2-prisen har holdt seg relativt stabil så langt i år.

Ettersom strømprisene i dag primært drives av prisen på kull og CO2-kvoter, så betyr det at CO2-prisen nå påvirker strømprisen med litt over 10 øre per kWh. Dette er ikke fordi Norges kraftproduksjon må betale for CO2-utslipp, men fordi de norske strømprisene påvirkes av prisene i resten av Europa og der påvirkes spesielt kullprisen av at de må betale for CO2-kvoter.

Sånn sett kan man si at den høye CO2-prisen går utover norske strømforbrukere.

Man skulle da kanskje tro at det også ble dyrt for staten, men slik er det ikke. Selv om Norge har totale utslipp på 52,7 millioner tonn CO2, så blir ikke det spesielt dyr for Norge totalt sett. Dersom vi måtte betalt for kvoter til alle våre utslipp ville det betydd at Norge totalt måtte ut med ca 12 milliarder kroner. Det er mye penger, men lite sammenlignet med det totale budsjettet og også sammenlignet med hvor mye vi tjener på for eksempel olje og gass.

Dessuten behøver ikke Norge å kjøpe kvoter for alle våre utslipp. Det er bare ca halvparten av utslippene som er i kvotepliktig sektor, og vi får også tildelt litt over 15 millioner gratiskvoter. Det betyr at vi i praksis bare betaler for hvert femte tonn med CO2 vi slipper ut. Det betyr at med dagens CO2-pris så utgjør CO2-kvoter en total kostnad på ca. 2,4 milliarder kroner i 2019.

Det betyr at CO2-kvotene er billige for staten, men dyre for forbrukerne.

I en Facebook-diskusjon om klimakvoter tidligere i år kom Marius Holm, leder i miljøorganisasjonen ZERO med en forklaring av hvordan de fungerer som var så god at vi tror flere kan ha glede av å lese den:

«Klimakvoter» er et noe diffust begrep, som brukes om mye annet enn EUs kvotesystem, som det her er snakk om. Tanken med ETS er å gi utslipp en marginalkostnad, uten at europeisk industri mister konkurransekraft mot resten av verden. Ved at kvotetaket senkes lineær hvert år, er ETS i praksis et gradvis innført forbud mot CO2-utslipp i industri, kraft og noen andre sektorer.

Han forklarte også at kvotene bidrar til utslipp selv om noen av de deles ut gratis:

Ved at kvotene deles ut gratis til bedrifter i de mest globalt eksponerte sektorene, får utslipp en marginalkost, men ikke en enhetskost. Hvis en bedrift slipper ut 1 million tonn, og kvoteprisen er feks 20 euro, tjener bedriften 20 euro per tonn de reduserer utslippene. Dette skjer helt uavhengig av om kvotene deles ut gratis. Hvis de derimot må kjøpe alle kvotene, får de i tillegg til marginalkostnaden også 1 million x 20 Euro i kostnad på bunnlinja. Ok for kraftsektoren, ikke Ok for metallindustri som skal konkurrere med Asia.

Samtidig er han klar på at CO2-kvoter alene ikke eer nok for å få verden til å lykkes med å nå målene som er satt i Paris-avtalen:

ETS fungerer, taket blir lavere hvert år, men vi trenger også virkemidler som driver teknologiutvikling. Det var ikke ETS som drev fram sol-vindrevolusjonen, som nå er vår viktigste grunn til håp, det var andre virkemidler, som gjorde fornybar lønnsomt for investorer. Så vi trenger ETS, men ikke bare ETS. Elavgiften har ikke noe med dette å gjøre. Den er en fiskal avgift. Og merk også at vi i Norge betaler for CO2-utslipp også utenfor ETS, med få unntak (fiskeri). Så i Norge har nesten alle CO2-utslipp en pris, og det er bra.

Les mer: