- Noen av våre beste hoder jobber i oljebransjen, og det er ikke slik at hvis de ikke får jobbe med olje så går de i tog til Nav

Published

Norsk klimastiftelse arrangerte torsdag denne uken et frokostseminar med et tema som trolig er veldig provoserende for mange som jobber med olje og gass i Norge: Hvordan avrunde oljealderen med stil?

I motsetning til mange andre debatter om oljevirksomheten i et klimaperspektiv utmerket imidlertid denne debatten seg for å være saklig og faktabasert, ispedd noen tydelige meninger. Her ble det tydelig anerkjent hva olje og gass har betydd, hva det fortsatt betyr og hva det vil bety for Norge i mange år fremover. Samtidig var argumentene for en styrt nedtrapping preget av en argumentasjonsrekke som også bransjen selv bør tenke over.

Møteleder Anne Jortveit fra Norsk klimastiftelse la premisset for debatten:

- Premisset er ikke at man skal skru av lønnsomme oljekraner nå. Det vil få konsekvenser for oljenæringen og det vil påvirke norsk økonomi, sa Jortveit.

Deretter tok daglig leder Lars-Henrik Paarup Michelsen en gjennomgang av hvor viktig oljebransjen har vært - og er - for Norge og Norges økonomi.

- Inntektene fra olje og gass vil utgjøre 286 milliarder kroner. Betydelig mer enn de siste årene men også betydelig mindre enn i toppårene, sier Paarup Michelsen.

Han og klimastiftelsen mener at spørsmålet er hvordan fremtiden ser ut.

- Inntektene fra olje og gass kommer til å gå ned. Det er den store utfordringen for norsk økonomi. Hvordan skal vi kompensere for dette, både inntektene og arbeidsplassene, sa Lars-Henrik Paarup Michelsen, daglig leder i Norsk klimastiftelse.

Han påpekte også at det ikke bare var å erstatte én oljejobb med en hvilken som helst annen jobb.

- De arbeidsplassene som forsvinner er de mest produktive vi har. Det er de som skaper mest verdi, sier Paarup Michelsen.

Og det er ikke bare snakk om litt mer, det er snakk om 14 ganger høyere enn en arbeidsplass i fastlands-Norge. I tillegg kommer ringvirkningene.

- Olje- og gassektoren er motoren i norsk økonomi. Den drar med seg fastlands-Norge, sier Paarup Michelsen.

Hvordan skal vi sikre at inntektene og arbeidsplassene knyttet til olje og gass kan kompenseres den dagen inntektene begynner å falle? Det er spørsmålet daglig leder Lars-HenrikPaarup Michelsen
Hvordan skal vi sikre at inntektene og arbeidsplassene knyttet til olje og gass kan kompenseres den dagen inntektene begynner å falle? Det er spørsmålet daglig leder Lars-HenrikPaarup Michelsen

Samtidig påpeker han at Norge må finne en annen motor, og at det da ikke er snakk om en enkeltnæring, men flere næringer som må kompensere for inntektene og arbeidsplassene som norsk sokkel i dag står for.

Det er en stor jobb, og hvis Norge skal lykkes med det så må det diskuteres og vi kan ikke vente og se det an.

- Man får kanskje inntrykk av at man har god tid til å omstille seg, men vi vet ikke hvordan endringene skjer. Det kan være at det kommer som et brått fall, sier Paarup Michelsen.

Han mener derfor at vi må ta problemet på alvor nå, og begynne å diskutere hvordan vi skal løse det.

- Hvordan skal vi sikre at inntektene og arbeidsplassene knyttet til olje og gass kan kompenseres den dagen inntektene begynner å falle, sier Paarup Michelsen.

Og med det overlot han ordet til klimaforsker Tore Furevik fra Bjerknessenteret. Han slo fast at verden allerede har sluppet ut mye CO2, og at det ikke er plass til så mye mer hvis vi skal klare å innfri 1,5 gradersmålet.

Det kan gjøre det vanskelig å få plass til utslippene som kommer fra utvinningen på norsk sokkel.

- Klima skiller ikke mellom de ulike kildene, sier Furevik.

Han pekte på at vi totalt kan slippe ut 2.800 milliarder tonn med CO2 eller ekvivalenter, og at vi allerede har sluppet ut 2.200 milliarder tonn. Det betyr at vi har omlag 580 milliarder tonn igjen.

- Vi bruker ca 52 milliarder tonn hvert år, så vi har 10-12 år med dagens utslipp, sier Furevik.

Hvis vi klarer å redusere utslippene så får vi noen ekstra år på oss.

Han påpeker at vi har brukt opp ca 75 prosent av utslippene, og at det betyr at mye av oljen på norsk sokkel må bli liggende.

- Kanskje 75-80 prosent av oljen må bli i bakken hvis vi ikke får til karbonfangst og -lagring, sier Furevik.

Han viser til en utvikling der vi må klare å ta halvparten av kuttene i tiden frem til 2030, og så den andre halvparten etter det i perioden frem til 2050. Hvis vi ikke greier det, må vi komme i mål med negative utslipp, altså det å hente ut mer CO2-fra atmosfæren enn det vi slipper ut.

- Det er isåfall en byrde vi overlater til generasjonene etter oss, sier Furevik.

- Klima skiller ikke mellom de ulike kildene, sier Tore Furevik i Bjerknessenteret.
- Klima skiller ikke mellom de ulike kildene, sier Tore Furevik i Bjerknessenteret.

I Norge sies det ofte har vi har et stort fortrinn og at vi ligger langt fremme i arbeidet fordi vi allerede har en kraftsektor som er så og si 100 prosent fornybar. Mens andre land fortsatt bruker mye kull, nyter vi godt av store mengder vannkraft og etterhvert også vindkraft.

Furevik påpeker at dette er en sannhet med store modifikasjoner. Vi er ikke så flinke som vi kanskje liker å tro at vi er.

- Norge er selvforsynt med vannkraft, men likevel ligger vi relativt dårlig an sammenlignet med alle våre naboland, sier Furevik.

Målt i utslipp per innbygger er vi faktisk ganske dårlige sammenlignet med resten av Europa.

- Norge ligger ca. 25 prosent høyere enn det europeiske utslippene, sier Furevik.

Og ser vi på endringene de siste 25-30 årene ligger vi veldig dårlig an. Da er Norge på tredje plass over europeiske land som har økt utslippene sine siden 1990.

- Det er en veldig positiv trend i så godt som alle land i Europa, men i Norge har utslippene godt ganske kraftig opp, sier Furevik.

Mye av denne økningen kommer fra aktiviteten på norsk sokkel, og Paarum Michelsen utfordrer derfor Furevik på om det ikke er bedre å produsere olje og gass på norsk sokkel enn i andre land ettersom Norge faktisk har lavere utslipp enn de fleste andre.

Furevik anerkjenner det, men mener det ikke er nok.

- Teknisk sett er det best at de som har lavest utslipp er de som produseres, men utslippene fra produksjon er veldig liten sett opp mot de totale utslippene, sier Furevik.

Det er også vel og bra at petroleumsaktiviteten er underlagt kvoteregimet, og må således betale for utslippene. Det kan bidra til at det kuttes mer andre steder der de slipper ut mer per produsert enhet.

- Jo mer vi utsetter, jo mer kommer vi bakpå, sier Furevik.

Han mener at dette også må ses i lys av konkurransekraften i fremtiden, og at det å være dårlig på utslipp vil bli en ulempe for Norge.

Samtidig er også han klar på at det ikke er snakk om å stanse aktiviteten som er i gang på norsk sokkel.

- Det er ikke snakk om å stenge kranen eller å slå av lønnsomme felt. Det er ikke rom for å lete eller åpne for nye felt, sier Furevik.

Etter at klimaforskeren fokuserte på utslippene og 1,5 gradersmålet, var det tur for analytikeren å presentere de økonomiske tallene.

Jo Huseby er partner i Rystad Energy, og han tok en gjennomgang av de økonomiske realitetene.

- Konkurransesituasjonen for olje, og også gass, har blitt radikalt endret, sier Huseby.

Han viser til at norsk olje og gass har møtt en mye sterkere konkurranse, og at dette var en vesentlig del av nedturen som bransjen fikk. Det har vært en produksjonsvekst de siste årene, men det er skiferolje som har stått for mesteparten av veksten på verdensbasis.

Samtidig påpekte han at norsk olje og gass fortsatt er veldig konkurransedyktig.

- Vi har veldig billig produksjon fra produserende felt i Norge, sier Huseby.

Jo Huseby fra Rystad Energy viser til at vi har en veldig billig, og dermed lønnsom, produksjon fra eksisterende felt på norsk sokkel.
Jo Huseby fra Rystad Energy viser til at vi har en veldig billig, og dermed lønnsom, produksjon fra eksisterende felt på norsk sokkel.

Det koster en del å bygge ut, men de feltene som er i produksjon på norsk sokkel er stort sett veldig lønnsomme. Det store spørsmålet blir derfor hvordan det ser ut for økonomien i de feltene som ikke er utbygd, samt hvordan det vil gå med de ressursene som ikke er identifisert ennå.

Huseby viser til at ca halvparten av ressursene på norsk sokkel er produsert, mens 28 prosent ligger i felt som er under produksjon og at ca. 25 prosent ikke er oppdaget ennå.

- Brorparten av det vi har funnet er reserver som er igjen i produserende felt, sier Huseby.

Han og Rystad Energy har satt opp noen regnestykker på hva de oppdagede ressursene er verdt med en oljepris på henholdsvis 40, 60 og 80 dollar fatet. Da kommer de frem til henholdsvis 1.800, 3.400 og 5.300 milliarder kroner.

- Nåverdi på rundt 3400 milliarder kroner gitt en oljepris på 60 dollar. Det er betydelige verdier, sier Huseby.

Samtidig er det verdt å merke seg at dette er mindre enn hva som allerede står på bok i oljefondet.

Han har også regnet på hva de uoppdagede ressursene kan være verdt. Her blir det imidlertid mange ukjente faktorer som kan påvirke resultatet.

Det er for eksempel store forskjeller på hvor mye det koster å hente opp ressurser i Nordsjøen som er relativt nært land og det å hente det ut fra Barentshavet som er veldig langt nord.

- La oss anta 5 dollar fatet. Det vil i såfall gi 1200 milliarder kroner i overskudd, sier Huseby.

Nok en gang er det snakk om enorme beløp, og det er faktisk snakk om overskudd - ikke omsetning. Likevel, Disse tallene er også lavere enn det vi allerede har i oljefondet.

Huseby påpeker samtidig at i tillegg til at det er knyttet stor usikkerhet til regnestykket, så inkluderer det heller ikke verdiskapingen som en slik satsing vil utgjøre i leverandørindustrien. Verdiskapingen der må forventes å bli veldig stor den også.

Huseby avslutter med å påpeke at de profesjonelle investorene gjør sine regnestykker, og at deres aktivitetsnivå tydelig viser at de har regnet seg frem til at dette blir veldig lønnsomt og dermed veldig attraktivt å investere i.

Etter analytikeren ble det tidligere finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen fra Cicero sin tur til å komme med sitt perspektiv.

Hun startet med å lovprise hvordan Norge har forvaltet oljefunnet og oljerikdommen.

- Den norske oljehistorien er helt fantastisk i et internasjonalt perspektiv. Det er ingen som har klart å forvalte ressursene sånn som oss. De fleste andre har endt i korrupsjon og faenskap. Vi har klart å forvalte dette uten hollandsk syke, altså at ikke en næring har ødelagt for de andre næringene. Vi har hatt noen sånne tendenser, men i det store bildet har vi klart det, sier Halvorsen.

Hun viser til at oljefondet er en langsiktig investor, og at de skal sikre avkastning i et langsiktig perspektiv. Det inkluderer klimaperspektivet.

Akkurat som Paarup Michelsen påpekte hun at et skifte kan komme brått på oss.

Kristin Halvorsen i Cicero mener at olje og gass ikke er Norges viktigste formue.
Kristin Halvorsen i Cicero mener at olje og gass ikke er Norges viktigste formue.

- Vi har en buffer som ingen andre land har til å gjennomføre de omstillingene. Vi er i skiftenes tid, og ting kan skje veldig fort, sier Halvorsen.

Hun var ganske så klar på hva hun mente om å satse på olje- og gassaktiviteter i Barentshavet.

- Kan vi klare en utgang som gjør at ikke Barentshavet blir stående igjen som et slags monument over de som ikke klarte å forstå, sier Halvorsen.

Selv om Halvorsen har bakgrunn fra finansdepartementet, er hun ikke like opptatt som mange andre økonomer av hvor store verdier vi har i oljen.

- Olje og gass er ikke Norges viktigste formue. Det er folk som er Norges viktigste formue, sier Halvorsen.

Her viser hun til utregninger som viser at oljefondet utgjør 8 prosent av Norges nasjonalformue, mens oljereservene utgjør 3 prosent.

Halvorsen påpekte også at sistnevntes verdi kan påvirkes i negativ retning.

- Jo mer vi lykkes med klimapolitikken, jo mindre verdi har olje og gassreservene, sier Halvorsen.

Og så kom hun med et argument som deler av miljøbevegelsen har begynt å bruke.

- Avkastningen til oljefondet er større en tilførselen av kroner og øre fra olje og gass. Det har større betydning hvordan vi forvalter den formuen, sier Halvorsen.

Dette har enerWE skrevet om en del tidligere, og det er verdt å merke seg at det fortsatt svinger fra år til år.

Selv om Cicero-leder Halvorsen neppe kan anses som oljebransjens største forkjemper, var også hun klar på at det fantes konstruktive muligheter.

- Det går an å gjøre norsk naturgass om til hydrogen, og fange CO2. Det er dyrt, og kan bli billigere, men det går an, sier Halvorsen.

Og som de andre foredragsholderne var hun klar på at heller ikke hun tar til ordet for å legge ned oljeaktiviteten så fort som mulig.

- Det er neppe særlig gode argumenter for å ikke utvinne fra feltene vi allerede har åpnet. Dette dreier seg om felt som ikke er åpnet, sier Halvorsen.

Mens Halvorsen ser på seg selv som en tidligere politiker som nå jobber med klima, er Espen Barth Eide fra Arbeiderpartiet en nåværende politiker som har markert seg ganske markant i debatten rundt oljebransjen og klima den siste tiden. Det ble da også påpekt av møteleder Jortveit at han raskt kom i hardt vær da han gikk ut og sa at leterefusjonsordningen bør diskuteres.

- Det er riktig at det kan skape støy, men det er betydelig mindre støy enn det ville skapt for bare noen år siden. Det er mye mer legitimt å snakke om det, og mye mer problematisk å ikke gjøre det, sier Barth Eide.

Barth Eide påpekte at selv om Norge bare har produsert omlag halvparten av ressursene på norsk sokkel, så har vi allerede hentet opp over halvparten av gevinsten derfra.

- Det meste av oljen har allerede blitt penger. Det er mindre verdi igjen enn det som allerede står i oljefondet. Avkastningen av fondet er i de fleste tilfeller større, sier Barth Eide.

Han anerkjenner at oljen fortsatt er svært viktig for norsk økonomi, men også han satte inntektene fra oljebransjen opp mot inntektene fra oljedonfet.

- 286 milliarder er jo noen kroner, men det er mindre enn valutasvingningene eller avkastningen, sier Barth Eide.

Espen Barth Eide i Arbeiderpartiet mener det dreier seg om å treffe riktig når vi diskuterer hva vi skal leve av etter oljen.
Espen Barth Eide i Arbeiderpartiet mener det dreier seg om å treffe riktig når vi diskuterer hva vi skal leve av etter oljen.

Samtidig var han klar på at dette ikke er en debatt om å stenge ned aktiviteten så fort som mulig.

- Dette er ikke et argument for styrt avvikling. Det er et argument for å prøve å treffe riktig, sier Barth Eide.

Befriende nok var Barth Eide tydelig på at det er et stort skille mellom olje og gass selv om begge deler tilhører samme bransje.

- Den gassen som erstatter kull er en klimafordel. I den fasen der gass erstatter kull, er gass bra, sier Barth Eide.

Sånn sett er han en politiker som ser gassens rolle i å nå klimamålene.

Samtidig er også han klar på at selv om gass kan erstatte kull, og dermed mer enn halvere utslippene, så er gass likefullt en fossil energikilde med utslipp.

- På et tidspunkt vil flomlyset skifte fra kull til gass, sier Barth Eide.

Barth Eide mener derfor at gassen også må diskuteres i arbeidet med å nå klimamålene.

Når det gjelder arbeidsplassene, så er det ingen tvil om at det ikke er enkelt å erstatt 170.000 jobber i denne bransjen. Samtidig mener Barth Eide at dette arbeidere med høy kompetanse som det uansett vil være bruk for.

- Noen av åre beste hoder jobber i oljebransjen. Det er ikke slik at hvis de ikke får jobbe med olje så går de i tog til Nav, sier Barth Eide.

Og han presiserer nok en gang at dette ikke er noe som vil skje over natten.

- Vi kommer til å produsere lenge. Det dreier seg om å treffe riktig, sier Barth Eide.

I hans øyne er det viktig at Norge følger med på verdensmarkedet og hvordan det forandrer seg som en følge av at det jobbes for å nå klimamålene. Det vil kunne påvirke våre gasskunder i Europa og våre oljekunder i hele verden.

Han er også klar på at selv om aktiviteten på norsk sokkel trolig vil gå ned etterhvert, så vil det fortsatt være aktivitet.

- Om noen år er Norge fortsatt en stor olje- og gassnasjon. Det går ikke til null. Det er en god del petroleumsprodukter som ikke går til energi, sier Barth Eide.