Kronikk:

Foto: Geelmuyden Kiese / enerWE
Foto: Geelmuyden Kiese / enerWE

Fiaskoen Schjøtt-Pedersen

Oljebransjen er blitt et monster i Norge. Schjøtt-Pedersen og Norsk olje og gass har gjort en elendig jobb.

Published

Kronikk av seniorrådgiver Ole Asbjørn Ness i Geelmuyden Kiese.

Pust ut miljøaktivist! Oljelobbyen er ikke allmektig. Avmektig og forbikjørt er mer presise beskrivelser.

Et oljefond på nesten 9.000 milliarder kroner, 170.000 lønnsomme arbeidsplasser, det mest verdifulle og fjerde mest verdifulle selskapet på børsen, 54 prosent av eksporten … er ikke nok. Midt i en programperiode endrer AUF norsk oljepolitikk. Rammebetingelsene for bransjen er i spill. En stadig mer moden sokkel vil ha behov for bedre rammebetingelser på sikt. Det kan den glemme, gitt dagens politiske klima.

Norsk olje og gass mener trolig det er noe galt med ungdommen. Vi tror det er noe galt med Norsk olje og gass. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var en mektig statsråd og har et stort nettverk i Ap, som lobbyist er han en fiasko.

Minst fire faktorer skaper et krevende landskap for Norsk olje og gass sin kommunikasjon.

For det første har Equinor valgt å innta en utfordrerrolle i oljebransjen. Selskapet snakker som om «peak oil demand» ikke kan komme hurtig nok, selv om de selv leter ufortrødent videre over hele kloden og høster storm i Australia.

Selskapet er blitt en vandrende selvmotsigelse. Strategien er rasjonell på kort sikt sett fra ikke-hovedkvarter-hovedkvarteret på Snarøya. Den sikrer administrasjonen armslag. Fri for politisk styring, kan den unne seg fetere lønn og pensjon, og artige prosjekter.

For bransjen er Equinors kommunikasjonsstrategi en katastrofe. Equinors «grønne skifte» etterlater resten av bransjen i en monsterposisjon. De trodde at de skapte arbeidsplasser og sikret velferdsstaten. Nå sier Equinor implisitt at de ødelegger kloden og sine barns fremtid.

Det andre forholdet som gjør kommunikasjonen vanskelig, er at samtlige politikere i Norge mener at Norge skal oppfylle Paris-avtalen, uansett hva de andre partene i avtalen gjør.

Paris-avtalen er en pussig skrue. Den største synderen av alle, Kina, skal få øke utslippene frem til 2030. Den neststørste, USA, vil trekke seg fra avtalen. For øvrig er avtalen ikke bindende, og landene velger selv sine utslippsmål.

Den er altså så lite forpliktende som en avtale kan få blitt, og fortsatt kunne kalles en avtale.

For det tredje så er oljebransjen et offer for sin egen suksess. Vi er blitt så rike, at vi tror vi kan dytte vekk den stigen vi har klatret opp. Ulempen er at vi står på stigen.

For det fjerde har Schjøtt-Pedersen og Norsk olje og gass gjentatt sitt budskap til det kjedsommelige. De minner om en papegøye som hyler at gass er bedre enn kull, og at norsk olje er bedre enn annen olje. Igjen og igjen og igjen.

Men den som kjeder mennesker får ingen tilhørere.

Oljebransjen gjør en viktig jobb. Den skaffer energi som gjør livet levelig her og nå. I Norge kan man kanskje hevde at vi allerede har nok smør på flesket, men det samme AP-landsmøtet som vedtok å droppe konsekvensutredning, vedtok også kostbare reformer, f.eks. skolemat og offentlig tannhelse. I praksis satser AP på at oljeindustriens fantastisk lønnsomhet fortsetter i ennå noen tiår.

Men Norsk olje og gass og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen viser at kanskje især i oljebransjen finnes mange late og mette nordmenn.

Men den som står stille blir skutt. Selv om han er smurt inn med olje og har vært AP-statsråd.

Krornikken ble opprinnelig publisert på hjemmesiden til Geelmuyden Kiese. Gjengitt med forfatterens tillatelse.