Bakgrunnsbilde: Pixabay
Bakgrunnsbilde: Pixabay

De 10 oljebudene må bli grønne

KRONIKK: Oljearbeideren mener vi bør øremerke en del av statens inntekter, og bruke disse til å realisere det grønne skiftet.

Publisert

Kjære Kjell-Børge Freiberg!

Jeg setter stor pris på at du er stolt av oljearbeideren, ser viktigheten av Norges største distriktsarbeidsplass, og setter pris det alle i næringen bidrar med. Ikke bare i form av å produsere de petroleumsproduktene verden trenger, men også for inntektene som genereres i Norge. Både til statskassen, men kanskje like viktig, alle kommunekassene som årlig får tilført ferske oljepenger.

Men som leder i Oljeindustriens Arbeidersamfunn er jeg også stolt av historien bak dagens oljeindustri. For Norge er virkelig annerledeslandet. Som en av ytterst få oljeprovinser havner størsteparten av inntektene hos felleskapet. Normalen i andre deler av verden er at de internasjonale oljeselskapene tar en større del av inntektene, eller at landene ikke har en omfordelende politikk som sikrer verdiskaping og sysselsetting for samfunnet.

Du har rett i at den norske oljepolitikken i dag har bred støtte og er en ønsket politikk. Men samtidig er det viktig å påpeke at denne politikken var gjenstand for en heftig debatt i industriens barndom. For eksempel foreslo Carl I. Hagen i 1975 at rettighetene til Statfjord skulle selges til internasjonale selskaper. Vi kan med sikkerhet si at dagens Equinor ikke hadde vært det samme selskapet dersom Anders Langes parti hadde vært premissgiver.

Heldigvis hadde vi i Norge en rekke kloke hoder som satte seg ned og etablerte et rammeverk for å forvalte den store rikdommen til samfunnets beste. Listen over bidragsytere er lang, men vi kan nevne Finn Lied, Jens Evensen, Rolf Hellem og Arve Johnsen. Alle politikere fra Arbeiderpartiet. De prøvde å se til andre land, og hvordan fordelingen var der. En meget viktig sparringspartner var Farouk Al Kasim, geologen født i Irak, med god kjennskap til hvordan den internasjonale oljeimperialismen fungerte, og hvordan den kunne stagges her hjemme til beste for så vel inntektsstrøm som teknologiutvikling og ressursutnyttelse.

Fundamentet i den norske oljemodellen er Loven om Petroleumsvirksomheten og de 10 oljebud. Disse 10 budene var punkter i en prinsipperklæring for norsk oljepolitikk som daværende industrikomité la fram som Stortingsmelding av 14. juni 1971, og gir et godt bilde på retningen som ble satt for utviklingen av den norske olje- og gassindustrien. Stikkord er nasjonal styring og kontroll i bunn, en utvikling med hensyn til natur- og miljøvern, og resultater i form av ny næringsutvikling og etableringen av et statlig oljeselskap.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet den gang var stort nok til å få vedtatt dette. For selv om de ikke hadde flertall den gang heller, var de politikere som forsto tiden de levde i og evnet å omforme sin idelogi til visjon og konkrete resultater for samfunnet. Om vi den gang hadde hatt dagens styrkeforhold i Stortinget, ville markedskreftene fått viljen sin. Da hadde ikke Norge vært annerledeslandet, men kun nok en oljeprovins der den internasjonale oljeindustrien bestemte hvor mye av landets ressurser, som skulle tilfalle landets befolkning.

De 10 oljebudene må bli grønne og danne rammeverket som sikrer en bærekraftig videreutvikling av den norske petroleumssektoren og etablering av nye verdikjeder i det grønne skiftet

Idar Martin Herland

Men historien er lite verdt om man ikke lærer av den. Så kjære minister – hva er veien videre?

En fortsettelse av olje- og gassindustrien i Norge fordrer tilgang på nye arealer, eksempelvis konsekvensutredning av LoVeSe. Saken er politisk død og intet realistisk Stortingsflertall eller regjeringskonstellasjon vil kunne gjennomføre dette. Så mye har vi lært av de siste 6 åra. Og apropos saker som har ligget døde i 6 år mens kloden koker videre og oljearbeidere stirrer inn i ledigheten. Karbonfangst og lagring. Her savnes både visjoner og penger, man kommer ikke til månen for en femtilapp.

Under dagens regjering skjer det for lite både på olje og klima. Den norske oljemodellen har tjent oss godt, og den har vært rammeverket som gjør at jeg i dag kan kalle meg stolt oljearbeider. Men ressursene vi lever av i dag er ikke uendelige, og utnyttelsen fører til global oppvarming. Utvinning og utnyttelse av petroleumsressurser har løftet et enormt antall mennesker ut av fattigdom på verdensbasis, men dersom vi ikke klarer kontrollere konsekvensene risikerer vi at vi får en tilsvarende negativ utvikling som vil treffe verdens fattige først.

I dag er det blitt to fronter i samfunnet, og den politiske debatten preges av floskler og utydelige og vage mål. Men vi sitter i samme båt, oljearbeider og klimaaktivist. Vi må komme oss opp av skyttergravene og møtes i en storstilt dugnad for å stake ut retningen og etablere et politisk rammeverk som sikrer at vi satser vår felles risikokapital på det som på lang sikt skal erstatte oljens posisjon i dagens samfunn.

Dette rammeverket må stimulere til utvikling av nye verdikjeder med utgangspunkt i våre styrker. Her kan nevnes karbonfangst og lagring, havvind, gass til hydrogen og thorium. Og ikke minst gass for kull. Poenget må aldri være å vinne diskusjonen om hva som er det beste tiltaket. Men vi må spore debatten inn på konkret politikk som kan føre til konkrete tiltak.

Det er derfor på tide å revitalisere den norske modellen. Det er derfor Oljeindustriens Arbeidersamfunn foreslår at de 10 oljebudene må bli grønne og danne rammeverket som sikrer en bærekraftig videreutvikling av den norske petroleumssektoren og samtidig etablering av nye verdikjeder i det grønne skiftet. Vi må skape en framtid hvor vi kan leve av å redde klimaet!

Kjære minister. Du er velkommen til dugnaden.