- Vindkraften var ønsket av Ap, SV, Sp, FrP, Venstre og Høyre

KRONIKK: Politisk ansvarsfraskrivelse kan ødelegge for nødvendig kursendring i vindkraftpolitikken, skriver Tina Bru og Sveinung Rotevatn.

Publisert

I vår tid som statsråder har regjeringen ikke innvilget én eneste konsesjon for ny vindkraft. Vi har derimot fått ansvaret for klagebehandlingen og sluttspurten på en rekke konsesjoner, inkludert noen som er gitt for mange år siden under den rødgrønne regjeringen.

Dette arbeidet er blitt mye vanskeligere av at særlig Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ikke vil ta ansvar for konsekvensene av egen politikk. Vi er bekymret for at denne ansvarsfraskrivelsen bidrar til økt polarisering og undergraver tilliten til de endringene som vi nå har foreslått.

Det er lenge siden vi har opplevd lignende folkelig engasjement

Utbyggingen av nye vindkraftanlegg og protestene dette skaper, er blitt en av de store politiske sakene i skyggen av pandemien. Det er lenge siden vi har opplevd lignende folkelig engasjement. Flere steder i landet vårt er det pågående aksjoner av ulik karakter, i protest mot den utbyggingen som nå skjer.

Hvordan havnet vi her, og hva kan vi gjøre for å dempe konfliktnivået fremover?

For å forstå hvorfor det bygges så mange vindkraftanlegg i Norge nå, må vi spole noen år tilbake. I desember 2009 ga daværende Olje- og enerminister Terje Riis-Johansen (Sp) konsesjon til utbyggingen av Haram vindkraftverk. Senterpartipolitikeren omtalte det som «et viktig steg i satsingen på fornybar energi» og pekte på at vindforholdene på øya var gode og at anlegget ville være et viktig bidrag til forsyningssikkerheten i Midt-Norge.

Året før, i juni 2008, delte Riis-Johansen ut konsesjon til Tysvær vindkraftverk i Rogaland. Begrunnelse var blant annet at han var «svært opptatt av å få fart på utbyggingen av fornybar energi».

Det var i det hele tatt bred politisk enighet om at Norge trengte mer fornybar energi og at vi skulle satse på vindkraft. Begge våre partier støttet også helhjertet opp om denne politikken.

Riis-Johansen var ikke alene i dette synet. Arbeiderpartiet gikk i 2009 til valg på en «betydelig økning i bevilgningene til vindkraft». SV ville «satse på landbasert vindkraft» og hadde sågar vindturbiner på forsiden av partiprogrammet foran stortingsvalget i 2009. Det var i det hele tatt bred politisk enighet om at Norge trengte mer fornybar energi og at vi skulle satse på vindkraft. Begge våre partier støttet også helhjertet opp om denne politikken.

Resultatet var at det fra 2005 – 2013 ble gitt om lag 40 konsesjoner for vindkraftutbygging. Men de rød-grønne – og vi som var i opposisjon den gang – var ikke fornøyd med bare å gi konsesjoner. For å få fart på utbyggingen ble det inngått en avtale med Sverige i 2010 om såkalte grønne sertifikater. Avtalen gjorde at norske og svenske forbrukere fikk et påslag på strømregninga, som skulle finansiere en storstilt utbygging av fornybar kraft frem mot 2020.

Det gikk likevel tregt med utbyggingen av vindkraft i Norge. Teknologien var fortsatt kostbar, og norske strømpriser gjorde ikke regnestykket for investorene enklere. Mesteparten av pengene fra de grønne sertifikatene havnet hos söta bror. I 2015 kunngjorde derfor en annen tidligere olje- og energiminister, Tord Lien, gunstigere avskrivingsregler for vindkraftutbygginger. Finansminister Siv Jensen påpekte at «vi ønsker like raske avskrivingsregler for vindkraft i Norge, som i Sverige». Målet var klart: det svenske forspranget skulle innhentes.

Da Statkraft i 2015 – for bare fem år siden – la vekk planene om å investere i vindkraft på Fosen i Trøndelag, var reaksjonene fra politikerne skarpe. Marit Arnstad (Sp) mente det var uholdbart om Statkraft heller ville investere penger utenlands fremfor «å bygge ut vindkraft i Norge». Arbeiderpartiets Tore O. Sandvik omtalte det som «en svart dag for Norges fornybarsatsing». SV fryktet at toget for norsk vindkraftsatsing var gått før det i det hele tatt hadde kommet i gang.

Vi spoler frem til 19. juni i år. Stortinget hastebehandler et forslag fra SV å gå igjennom vindkraftkonsesjoner for å undersøke om disse er gitt på feil grunnlag. Dette skjer på én dags varsel, uten høring eller behandling i fagkomiteen, slik Stortinget vanligvis arbeider. Stortinget gjør et vedtak om å vurdere om gitte vindkraftkonsesjoner har fulgt energilovens og forvaltningslovens krav.

Forslaget var åpenbart egnet til å skape et nytt håp hos de som nå kjemper imot pågående vindkraftutbygginger. Det er problematisk av minst to årsaker. For det første er vi bekymret for at når det blir sådd tvil om gyldigheten av tidligere vedtak, så blir det også vanskeligere å skape tillit til endringene vi nå foreslår. For det andre så er det skadelig for tilliten til politikere, forvaltningen og i ytterste konsekvens, hele vårt demokratiske system, at det på så tynt grunnlag skal sås tvil om lovlige fattede vedtak er gjennomført på riktig måte.

Vår oppfordring til Ap, Sp, SV og Frp er derfor krystallklar: gjør det klart og tydelig at dere står inne for at dagens utbygginger er resultatet av en villet politikk dere selv stod bak.

Med de endringene vi har foreslått vil det bli bygget mindre vindkraft i årene fremover. Det er en riktig og nødvendig kursendring, selv om vi fortsatt kommer til å trenge mer fornybar energi i Norge.

Regjeringen har nå i en melding til Stortinget, foreslått en historisk innstramming i måten vi tildeler konsesjoner for vindkraft. Det er nødvendig både av hensyn til at natur, kommuner, lokalsamfunn, naboer og alle andre som påvirkes av vindkraftutbygging. Med de endringene vi har foreslått vil det bli bygget mindre vindkraft i årene fremover. Det er en riktig og nødvendig kursendring, selv om vi fortsatt kommer til å trenge mer fornybar energi i Norge. Det er også grunnen til at regjeringen i statsbudsjettet foreslår å gjøre det enklere for kraftselskapene å oppgradere og investere i ny vannkraftproduksjon.

Vi håper at våre kolleger i Stortinget denne høsten vil arbeide sammen med oss slik at vi får den nødvendige kursendringen i vindkraftpolitikken. Det er mye viktigere enn å forsøke å skape en forventning om at gamle vedtak de selv står bak, skal kunne gjøres om på nå, 10–12 år senere.

Kronikken ble først publisert på VG.no. Gjengitt med forfatternes tillatelse.