Om graveskader og sovepiller

KRONIKK: Dersom risikofordelingen først skal reguleres i lov eller forskrift, må departementet i det minste tydeliggjøre ansvarsfordelingen.

Publisert

Per Morten Hoff og Energi Norge har i to kommentarer publisert i enerWE den siste tiden debattert om sistnevnte skriver ut sovepiller til sine medlemmer eller bare har tro på annen medisin. Bakgrunnen for diskusjonen er KMDs forslag til "Forskrift om innmåling, dokumentasjon og utlevering av geografisk informasjon om ledninger og annen infrastruktur i grunnen, sjø og vassdrag".

At Hoff har rett i at forskriftsforslaget på en uklar og antagelig utilsiktet måte flytter mer ansvar over på anleggseierne synes temmelig opplagt

Jeg skal ikke begi meg inn på en vurdering av Energi Norges medisinbruk, men at Hoff har rett i at forskriftsforslaget på en uklar og antagelig utilsiktet måte flytter mer ansvar over på anleggseierne synes temmelig opplagt.

KMD vil gjennom forskriften pålegge anleggseier en plikt til å påvise anleggets plassering dersom ledningskart og annen dokumentasjon – etter anleggseiers vurdering – ikke er tilstrekkelig nøyaktig eller pålitelig til at vedkommende arbeid kan utføres uten betydelig fare for skade. KMD ser her bort fra at behovet for påvisning i betydelig grad vil avhenge av utbyggers kompetansenivå og aktsomheten som utvises ved selve gravingen.

I praksis er det utbygger som har kontroll over de fleste risikofaktorene ved arbeidet som skal utføres. Graveskader kan skyldes manglende forståelse av kartgrunnlaget, men også misforståelser under påvisning, og ikke minst feil gjort i forbindelse med selve gravingen.

Ansvarsfordelingen mellom anleggseier og utbygger er i dag detaljert utpenslet gjennom rettspraksis. Hvis det fastlegges at anleggseier har ansvar for å vurdere hva utbygger forstår, endres dette. Løsningen er ikke i tråd med dagens rettstilstand, og det er også vanskelig å se at det er en god regulering. Hovedregelen i den risikoplassering som er utviklet i rettspraksis er at den part som kontrollerer den relevante risikofaktoren bør ha hovedansvaret for at det ikke skjer feil. Etter mitt syn er dette også en rimelig løsning.

Ulempene ved KMDs forslag forsterkes av at det samtidig foreslås en inngripende prisregulering, som på sikt vil kunne redusere fysisk påvisningen av infrastruktur i grunnen. Det er vanskelig å se at dette er egnet til å oppnå det overordnede målet om å redusere antall graveskader. Som Hoff påpeker går utviklingen her i riktig retning i dag, under dagens regime. Hvordan Energi Norge kan mene at de foreslåtte endringene er forenelig med deres ønske om "heller én påvisning for mye enn én for lite" er vanskelig å forstå.

Noe overraskende synes Energi Norge i sitt høringssvar å legge til grunn at anleggseier allerede i dag alltid vil bli erstatningsansvarlig dersom det ikke påvises og kartet er unøyaktig og ledningen blir gravd over. Dette er ikke i tråd med rettspraksis. Det følger av flere dommer at utbygger har plikt til å be om ytterligere informasjon og/eller innhente påvisning dersom kartgrunnlaget etter utbyggers syn er uklart eller tvetydig. Dette faller inn under utbyggers undersøkelsesplikt. Det er altså ikke bare der utbygger "graver utenom det angitte området" at det kan oppstå ansvar, slik Energi Norge legger til grunn i enerWE. Ansvar for utbygger kan oppstå også i andre situasjoner.

Det er mange årsaker til graveskader. Unøyaktig påvisning er en av dem, men det kan også skyldes manglende forståelse av kartgrunnlaget på utbyggers hånd, misforståelser under påvisning og ikke minst feil gjort i forbindelse med selve gravingen. Dersom en graveskade har sin årsak i forhold på både anleggseiers og utbyggers side, f.eks. unøyaktig påvisning (anleggseiers risiko) og feil gjort i forbindelse med selve gravingen som ikke har sammenheng med den unøyaktige påvisningen (utbyggers risiko), er det ikke gitt at anleggseier etter dagens rettstilstand alene vil bli ansvarlig.

Dersom risikofordelingen først skal reguleres i lov eller forskrift, må departementet i det minste tydeliggjøre ansvarsfordelingen

Dersom risikofordelingen først skal reguleres i lov eller forskrift, må departementet i det minste tydeliggjøre ansvarsfordelingen, og ta stilling til de ulike typetilfellene som kan oppstå. Forarbeidene og utkastet til forskrift er imidlertid upresis og skaper uklarheter med henhold til risikofordelingen mellom partene. Dette kan vel ingen av aktørene være tjent med? Det beste er å la risikofordelingen på området utvikles videre i rettspraksis.

Advokat Morten Goller
Managing partner i Advokatfirmaet Wiersholm