Kronikk:

På tide med et oppgjør mot miljøkriminalitet på sokkelen

KRONIKK: Det er på tide å innse at norsk petroleumsnæring har problemer med å følge loven, skriver Andreas Randøy i Natur og ungdom.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk, og den gir uttrykk for skribentens mening.

54 av 66 tilsyn av petroleumsvirksomhet har avdekket avvik på anlegget. Det er på tide å innse at norsk petroleumsnæring har problemer med å følge loven – og at det trengs sterkere tiltak for å få dem inn på rett kjøl.

Snart skal Stortinget behandle en ny stortingsmelding om miljøkriminalitet, altså ulovlig forurensning, ødeleggelse, eller uttak av naturen. Da må stortingspolitikerne tørre å stille krav til også oljenæringen – for det er som kjent en bjørnetjeneste å se gjennom fingrene på kriminalitet.

I stortingsmeldingen fremkommer det at av de 66 anleggene hvor myndighetene førte tilsyn de fire siste årene, hadde 54 ett eller flere avvik. 82 prosent av anleggene som ble sjekket de siste fire årene hadde altså ikke alt på stell. Det er mye.

Miljødirektoratet gjennomfører riktignok «risikobaserte» tilsyn, altså er det ikke nødvendigvis representativt for hele næringa. Miljødirektoratet gjennomfører tilsyn oftere der de tror det er noe å finne. Men det er fortsatt alarmerende, spesielt når vi ser det i en større sammenheng. De siste 15 årene har det blitt registrert inn 3 528 ulovlige utslipp fra oljeplattformer, hvorav 492 er store utslipp. Bare elleve av dem har blitt politianmeldt av myndighetene. Dette er bare utslippene som selskapene selv har rapportert.

Tillitskultur må erstattes av streng overvåkning Petroleumsproduksjon foregår ofte i sårbare havområder. Det kan være områder i nærheten av koraller, som vi har overraskende mye av langs norskekysten, fiskebestander, eller annen bunnfauna. Miljøbevegelsen i Norge har flere ganger foreslått at områder som er definert som særlig verdifulle og sårbare (SVO) i Forvaltningsplanene for havområdene, blir vernet fra oljeboring. Men enn så lenge kan man dure på. Det har nok en sammenheng med at folk flest, inkludert politikerne, har stor tillit til at oljenæringa tar miljøhensyn.

Skal vi tro Riksrevisjonen, har vi for høy tillit.

Riksrevisjonens undersøkelse av Petroleumstilsynets fra 2019 slo fast at det verserte en «tillitsbasert» oppfølging av selskapene, som ikke var godt nok egnet til å hindre miljøkriminalitet eller andre ulykker. Riksrevisjonen så hvordan myndighetene tok det for gitt at operatøren ENI (nå Vår Energi), som opererte på oljefeltet Goliat, gjorde som de ble fortalt av Petroleumstilsynet. Det gjorde de ikke – og de var nære på å sette mennesker og natur i fare. Om dette var en del av problemet som førte til brannen på gassanlegget til Equinor på Melkøya, vil vise seg.

Utslippstillatelser med tilbakevirkende kraft Miljøkriminalitet på sokkelen er ikke bare ulykker – det er også kontinuerlige lovbrudd. I august 2017 viste undersøkelser at det forekommer utslipp fra sjøvannspumper som ble antatt å være tette. I flere år har det lekket smøreolje som er klassifisert i svart og rød kjemikalieklasse, de to farligste klassene. Dette fordi oljene er lite nedbrytbare og har bioakkumuleringspotensial, at de blir mer giftige når de beveger seg oppover i næringskjeden. Siden sjøvannspumpene var antatt å være tette var ikke utslippet omsøkt. Eller for å si det på vanlig norsk: De var ulovlige. Det mener i hvert fall advokatselskapet Wahl-Larsen, som har undersøkt saken for Natur og Ungdom.

Miljødirektoratet valgte i kjent stil å ikke politianmelde utslippene. Er det en respons som fungerer allmennpreventivt? Vi vet at miljøkriminalitet er vanskelig å oppdage og som regel har store økonomiske gevinster som gjerningspersonen. Det burde normalt tilsi streng håndheving når det først oppdages brudd. Men de siste 15 årene har bare 11 oljeselskaper blitt politianmeldt, og av de som er blitt dømt har straffen vært liten i forhold til selskapets omsetning.

Istedenfor å politianmelde, responderte Miljødirektoratet på funnet med å be operatørene om å søke om utslippstillatelser, for så å godkjenne disse. I praksis fikk operatørene en tillatelse med tilbakevirkende kraft. En slik tillatelse undergraver Miljødirektoratets rolle som myndighet. For hvordan skal man kunne regulere forurensning som allerede har skjedd?

Natur og Ungdom har politianmeldt Equinor, Vår Energi, Aker BP og Wintershall DEA for forholdet, men har ikke fått noen indikasjoner på at Politiet arbeider med saken.

Når loven blir tilpasset næringen I tiden mellom Miljødirektoratet oppdaget lekkasjen og selskapene søkte om tillatelse pågikk det miljøkriminalitet på sokkelen med både oljeselskapene og direktoratets velsignelse. I denne tidsperioden kunne myndighetene forlanget produksjonsstopp, men valgte å ikke gjøre det. Det har å gjøre med at direktoratet legger til grunn for sin behandling at utdelt konsesjon skal benyttes, og arbeider kun for at best tilgjengelige teknologi blir brukt. Det er et problematisk utgangspunkt. Næringsaktivitet må skje innenfor norsk lov, og være miljøfaglig forsvarlig. Om operatøren ikke evner dette, bør de instrueres om å stanse aktiviteten til de eventuelt kan operere innenfor loven igjen. En slik holdning kan bidra til den nødvendige innskjerpende effekten vi trenger.

Det er jo slik det helst skal fungere, tenker jeg. Næringsvirksomhet skal foregå innenfor loven, det er ikke loven som skal tilpasse seg næringa. Det kan da ikke være så kontroversielt? Men så lenge det tillitsbaserte systemet, som har mottatt sterk kritikk fra Riksrevisjonen, får fortsette, vil vi ha et systemisk problem i miljøforvaltningen på sokkelen.

Jeg vet ikke om det er ressurser, kompetanse eller viljen til å stå opp mot en mektig oljenæring som er årsaken til at Miljødirektoratet ikke opprettholder sin rolle som miljøforvalter ovenfor næringen. Men vi vet at Økokrim er bekymret. I deres trusselvurdering for 2018 fremhever de bekymring over en utvikling hvor forvaltningen ikke anmelder miljøkriminalitet.

I stortingsmeldingen om miljøkriminalitet er det eneste forslaget fra regjeringen å «legge til rett for styrket samarbeid» mellom etatene. Det er ikke adekvate tiltak for å løse et systemisk problem, som blir kritisert av Økokrim og Riksrevisjonen. Det er i alles interesse at Stortinget innfører mer kraftfulle tiltak, som å be Miljødirektoratet håndheve loven. På lang sikt, også oljenæringens.

Andreas Randøy
2. nestleder i Natur og Ungdom