tom-red-arendalsuka
Kraft Tom Nysted Foto: Agder Energi

Verdifull vannkraft i politisk klemme

Kronikk av Tom Nysted, konsernsjef i Agder Energi

Det er stortingsvalg om noen uker. Jeg håper vi får et storting der de fleste skjønner at det å hemme verdiskapingen i Norges grønneste næring og å isolere den fra det som skjer i Europa er en veldig dårlig energipolitisk tilnærming.

Fisk er sunt. Både folkehelsen og den enkeltes helse ville vinne på et større forbruk av torsk, laks, makrell og Omega3, og mindre okse, svin, pølser og animalsk fett.

Med dette som utgangspunkt mener halve Stortinget at vi bør avslutte eksport av fisk fra Norge. Og det gjelder ikke bare helsegevinsten. Ledende politikere peker også på at vi kan legge grunnen for en fantastisk fiskeforedlingsindustri. Dersom vi sørger for at alle spiser fisk, og at ikke en sild blir eksportert før vårt eget behov er mer enn dekket.

Som dere helt sikkert vet er det ingen på Stortinget som tenker slik. Om noen foreslo noe så ytterliggående, ville forslaget bokstavelig talt falt i fisk. I Norge har vi alltid levd av å eksportere overskuddet av naturressurser til andre land. Det har skapt og skaper store verdier for samfunnet.

Likevel tenker faktisk halve Stortinget slik. Ikke om fisk, olje, gass, aluminium eller forsvarsteknologi. Men om vannkraft. Derfor sitter vår verdifulle vannkraft på mange måter fast i en politisk klemme.

Den norske vannkraften er enestående.

Over 95 prosent av vår strøm kommer fra vannkraft. Vi har 50 prosent av Europas magasinkapasitet, og produserer nær en firedel av vannkraften i Europa.

Kraftbransjen er en av Norges største økonomiske verdiskapere.  Bransjens andel av den nasjonale verdiskapingen (BNP) var i 2016 på 63 milliarder kroner, 2.7 prosent av den samlede verdiskapingen i fastlands-Norge.

Kraftbransjen ligger foran alle andre fastlands-industrier i brutto verdiskaping: 10 ganger større enn aluminiumsindustrien, 6 ganger større enn den samlede metallindustrien, 3 ganger så høy verdiskaping som i hele kraftintensiv industri.

Fra 2005 til 2014 leverte kraftselskapene 113 milliarder kroner i utbytte til sine eiere, hvorav 55 milliarder til kommuner og fylker, resten til staten. Statens skatteinntekter fra selskapene i perioden 2005 til 2015 var på hele 90 milliarder kroner. Dessuten mottar kommuner og stat inntekter fra konsesjonskraft, konsesjonsavgifter og eiendomsskatt.

I antall sysselsatte har kraftbransjen om lag 20 000, mer enn tre ganger så mange som aluminiumsindustrien og en tredel flere enn i hele metallindustrien.

Vi har dessuten et stort og økende overskudd av vannkraft som kan eksporteres, uten at det går utover vår evne til å forsyne Norge. Vi har vannmagasiner og kraftverk som kan være batterier for sol- og vindsatsing i Storbritannia og på kontinentet. I dag bruker de i stor utstrekning kull som reservekraft når vinden løyer og skyene dekker for solen.

NVE har gjort analyser som viser at 500 TWh kull- og kjernekraft skal fases ut i Europa og erstattes av 340 TWh vind- og solkraft og 150 TWh gasskraft frem til 2030.

Det betyr mer variabel kraftproduksjon inn i systemet, og større behov for fleksible kilder som norsk vannkraft for å sikre en stabil kraftforsyning. Norsk vannkraft kan skrus opp og ned etter behov, fordi vi har lagringskapasitet i vannmagasinene våre.

Vi kan med andre ord øke verdiskapingen i den norske vannkraften vesentlig gjennom å knytte oss tettere til Europa, de europeiske markedene og den europeiske satsingen på fornybar energi.

Det er her vi nærmer oss den politiske klemma. Den består i at halve Stortinget vil hindre eller alvorlig bremse adgangen til de europeiske markedene. Dette manifesterer seg først og fremst i motstand mot flere mellomlandskabler. Det vil begrense vår adgang til lønnsomme markeder, og dermed begrense verdiskapingen i vannkraften.

Å isolere det norske vannkraftsystemet mest mulig fra det europeiske energisystemet har også en annen og ganske destruktiv side. I hele verden, men i all særdeleshet i Europa, endrer energimarkedene og energiaktørene seg i stort tempo. Disse endringene handler om klimapolitikk og om teknologisk utvikling.

I Europa har vi sett mange eksempler på hvordan klimapolitikken endrer energibransjen. Storaktører som RWE, E.ON og Engie reduserer eller avslutter engasjementene i oljeproduksjon, mens andre som DONG også avvikler kullkraft. Felles for de fleste er økende satsing på vind, sol, distribusjon og smarte forbruksløsninger.

Fornybarteknologien er i rivende utvikling, og i særlig grad gjelder det vindturbiner, solceller og batterikapasitet. Enda mer spennende er utviklingen som drives av den stadig mer dyptgripende digitaliseringen.  Økende datafart, datakraft og lagringskapasitet gir mye raskere funn av fakta. Det gjør det mulig å bearbeide enorme informasjonsmengder hurtig og operere i sanntid, med støtte av kunstig intelligens.

Dette er ikke fremtid, det er nåtid.

Det fikk jeg personlig sett da jeg tidlig i mai besøkte Pamplona i Nord-Spania. Der ligger det et kontrollsenter for fornybar energi som eies av det spanske selskapet Acciona.  Senteret styrer digitalt, i sanntid og med kunstig intelligens en energistrøm med en installert effekt på 13 000 megawatt.

Styringen omfatter produksjonen ved 299 vindparker med 7000 vindturbiner, 80 vannkraftverk, 17 solenergianlegg med to ulike teknologier, 5 biomasseanlegg og 245 høyspente transformatorstasjoner. Anleggene ligger i 18 forskjellige land på fem kontinenter, og mottar løpende produksjonsprogrammer basert på analyser av meteorologiske forhold og solutstråling, på behov i nettet og priser i markedet.

Besøket i Pamplona ga noen perspektiver på hva som er på vei inn i energisektoren når det gjelder analyse og styring i sanntid, og på hvordan produksjon som er desentralisert over store avstander kan styres momentant i en stadig mer digitalisert verden.

Pamplona-senteret er samtidig en illustrasjon på at evnen og kraften til å ta i bruk de nye teknologiene er større ute i Europa enn i Norge.

Det har flere årsaker.

En av dem er at de europeiske selskapene opererer i store markeder, med større ressurser, bredere kompetansemiljøer og skarpere konkurranse enn hos oss.

Den viktigste årsaken finner vi likevel i Norge.

Vi er alle enige i at den norske vannkraften er unik.

Men:

Vi har en fragmentert bransje med omtrent samme struktur som for nærmere 20 år siden, og et etterslep i vedlikehold og investering som er minst på størrelse med etterslepet i det nasjonale veinettet.

Det mest utfordrende er likevel at vi har en politisk kultur der mange oppfatter vannkraft bare som en innsatsfaktor, som et subsidium for andre virksomheter, og rynker på nesen når de hører at kraftselskapene må være lønnsomme. De mener at Norge i minst mulig grad bør integreres i det europeiske energimarkedet – og som derfor er dypt skeptiske til flere mellomlandskabler.

Kabelmotstanden bremser altså de norske vannkraftselskapenes adgang til lønnsomme markeder. Men konsekvensene av en slik tilnærming til kraft-Norge er ikke bare at vi går glipp av store muligheter til å øke verdiskapingen.  Enda verre er det at denne holdningen kan sette oss på utsiden av den europeiske energiutviklingen.

Det er lett å være selvtilfreds over våre store vannkraftressurser. Men det som kommer til å avgjøre hvilke fornybare kraftløsninger som vil være mest konkurransedyktige og lønnsomme framover, vil være kraftselskapenes evne og mulighet til å ta i bruk ny teknologi og tilpasse seg store endringer i markedene.

I de neste årene vil vi se en kraftig videreutvikling i den europeiske energisektoren. Det er en utvikling vi i størst mulig grad bør være en del av, gjennom mellomlandskabler, samarbeidsprosjekter, teknologilæring og investeringer.

Men dersom den viktigste energipolitiske fanesaken i Norge i årene framover skal være å bremse vår deltakelse i den europeiske energiutviklingen, vil det norske vannkraftsystemet om noen år ligge håpløst tilbake i teknologisk utvikling.

Europa kan finne andre løsninger enn å kjøpe fleksibel kraft fra Norge. Det er fullt mulig å se for seg et europeisk energisystem der vind, sol, biomasse, batterier og fossilenergi med lave utslipp dekker det europeiske energibehovet.

Jeg hører stadig politikere som forteller oss at vannkraften varer evig. Det er selvsagt sant. Men det som produserer og distribuerer strømmen – vannkraftverk, nett og transformatorer – varer ikke evig.

Om vi blir isolert fra den europeiske utviklingen vil vi over tid ha mer enn nok med å vedlikeholde et produksjonssystem som blir stadig mer nedslitt, stadig mindre effektivt og stadig mindre lønnsomt.

Og som vil bli utfordret av nye energiløsninger.

Det er stortingsvalg om noen uker.

Jeg håper vi får et storting der de fleste skjønner at det å hemme verdiskapingen i Norges grønneste næring og å isolere den fra det som skjer i Europa er en veldig dårlig energipolitisk tilnærming.

(Kronikken ble opprinnelig publisert hos Agder Energi. Gjengitt med forfatterens tillatelse.)

Annonse
Ads banner