Redaktørens kommentar:

Skatteregimet ødelegger for vannkraften, vindkraften og vertskommunene

KOMMENTAR: Dagens skatteregime er for dårlig, men skatteutvalgets forslag gjør bare vondt verre.

Publisert   Sist oppdatert

Mandag 30. september presenterte tidligere NVE-sjef Per Sanderud kraftskatteutvalgets utredning av dagens skatteregime for vannkraftverkene, og ekspertutvalgets forslag til hvordan det bør endres.

Da jeg satt i Finansdepartementets lokale under presentasjonen hørte jeg en dyktig fagmann som presenterte et grundig stykke arbeid som mange har ventet lenge på. Det samme inntrykket fikk jeg også da jeg leste gjennom den 170 sider lange utredningen. Her har ekspertene gjort en veldig god jobb med å forklare skatteregimet, hvordan det virker, hvorfor det må endres og hvordan de mener at det bør endres.

Likevel har utredningen blitt møtt med sjokk, vantro og massiv kritikk fra så og si alle.

Det har jeg full forståelse for, og selv om jeg fortsatt mener at utredningen er et imponerende stykke arbeid som det er veldig lærerikt å lese, så mener jeg at den samtidig viser at Norge rett og slett har et katastrofalt regelverk for beskatning av både vannkraften og vindkraften som i praksis ødelegger for alt og alle.

Selv om utredningen tar for seg beskatningen av vannkraften, omtaler den også vindkraften, og det er ikke så rart. For det er store utfordringer knyttet til at vannkraften har et hardt og omfattende skattetrykk mens vindkraften kun beskattes med vanlig selskapsskatt og lokale eiendomsskatter.

Dette skaper en stor ubalanse mellom vertskommunene som stiller sine areal til disposisjon for utbygging av kraftproduksjon. Vannkraftkommunene har store inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonsavgifter, konsesjonskraft og en naturressursskatt som omfordeler deler av inntektene som staten drar inn tilbake til kommunen. Vindkraftkommunene sitter på sin side kun igjen med eiendomsskatt og det de får ut av lokal aktivitet under utbyggingen og driften av vindkraftparkene

Selv om det selvsagt er mange store forskjeller på vannkraft og vindkraft bør det være åpenbart at det er i Norges interesse å ha et regelverk som er så samkjørt og balansert som mulig uavhengig av om energikilden er vann eller vind.

Vindkraften betaler gjerne skatt

Så har da også vindkraftutbyggerne ved flere anledninger tatt til ordet for at de mer enn gjerne betaler skatt. De ser selvsagt at de er avhengig av at det gir lokale gevinster i vertskommunene der vindkraftparkene bygges, og de ser seg bedre tjent med et felles regelverk for beskatning enn at det implementeres med forskjellige skatter i forskjellige kommuner.

Nylig la også analyseselskapet NyAnalyse frem en rapport der de tok til ordet for at også vindkraften burde ilegges krav om konsesjonskraft og at det innføres naturskatt slik at kommunene sikres ytterligere inntekter i tillegg til eiendomsskatten. Rapporten ble utarbeidet på oppdrag av vindkraftutbyggeren Norsk Vind Industri.

Forslagene derfra er interessante nok i seg selv, men ble ekstra interessante med tanke på at kraftskatteutvlaget i sin utredning foreslår å avvikle nettopp disse skattene for vannkraftverkene og heller øke grunnrenteskatten som går til staten med 2 prosentpoeng fra 37 til 39 prosent.

Opprør mot sentralisering av inntektene

Dette har fått vannkraftskommunene og alle som er opptatt av distriktspolitikk til å steile. For selv om tanken bak forslaget er at det vil forenkle skatteregler som er uhensiktsmessig kompliserte, og at kommunene heller kan bli kompensert gjennom tilsvarende overføringer fra staten, reagerer mange på at dette er nok et sentraliseringstiltak.

De er alvorlig bekymret for at en slik endring vil være avhengig av den årlige budsjettforhandlingen i Stortinget, at tilbakeføringen vil spres utover andre kommuner og at vannkraftkommunene går glipp av en stor potensiell verdistigning som følge av at vannkraften blir mer verdt etterhvert som markedet priser den magasinerte vannkraftens balanseegenskaper enda høyere enn i dag.

Det uttrykkes også bekymring for at dette vil gjøre det mye vanskeligere for vertskommuner å stille sine arealer til disposisjon fordi en slik tilnærming fort kan endres i politiske hestehandler om statsbudsjettet som skal vedtas hvert år.

Kommunenes inntekter fra konsesjonskraft, konsesjonsavgifter og naturressursskatt er alt annet enn optimalt innrettet, men de viser tydelig sammenhengen mellom kraftverkenes plasseringer og hvor pengene ender opp. Det har en verdi i seg selv fordi det øker den lokale oppslutningen om utbygging av kraftverk som langt fra alle er begeistret for.

Vannkraftverkene «skjønnslignes» hvert eneste år

Av alle som er frustrert over dagens skatteregime, er det sannsynligvis vannkraftverkene og deres interesseorganisasjon Energi Norge som er mest forbannet. Det har de god faktisk god grunn til å være. Det er ikke fordi de beskattes hardt, men på grunn av måten skatten regnes ut.

Vannkraften er ekstremt lønnsom, og det er kun olje- og gassutvinningen på norsk sokkel som er sammenlignbar. Disse to bransjene er ekstremt profitable takket være gode priser på en naturressurs selskapene kan hente ut fra vår felles natur til relativt lave kostnader. Dermed oppstår en superprofit som det bare skulle mangle at fellesskapet skal nyte godt av i form av ekstra beskatning.

Denne superprofiten beskattes gjennom en grunnrenteskatt som kommer i tillegg til den vanlige selskapsskatten. I dag er den på 37 prosent, og litt forenklet kan man si at vannkraftverkene dermed betaler 22 prosent i selskapsskatt og 37 prosent i grunnrenteskatt, og at det totalt blir en skattesats på 59 prosent.

Så enkelt er det imidlertid ikke, og det er her konflikten skapes. For grunnrenteskatten tar ikke utgangspunkt i hva selskapet tjener, men hva myndighetene mener at vannkraftverket burde ha tjent.

Grunnrenteskatten

Se for deg at du har tjent 500.000 kroner, leverer selvangivelsen din og er innstilt på å betale 37 prosent av det i skatt. Det utgjør 185.000 kroner.

Så sier Skatteetaten at du burde tjent 600.000 kroner, og at de skjønnsligner deg med 37 prosent skatt av de 600.000 kronene. Dermed må du betale 37.000 kroner mer, og ender med en skatteregning på 222.000 kroner. Det utgjør en skattesats på 44,4 prosent av de 500.000 kronene du faktisk tjente.

Omtrent slik er det med grunnrenteskatten på vannkraft, bortsett fra at de 37 prosentene kommer på toppen av den vanlige selskapsskatten på 22 prosent.

Det ligger et sett med rasjonelle argumenter bak denne innretningen, men i praksis greier ikke vannkraftverkene å leve opp til forventningene som legges til grunn. Dermed må de betale grunnrenteskatt for en inntekt som er høyere enn den de faktisk har.

Litt forenklet kan det sammenlignes med en privatperson som skjønnslignes av skattemyndighetene. Da regner Skatteetaten ut hvor mye de mener at personen har tjent, og så sender de ut en skatteregning med utgangspunkt i det beløpet. Forskjellen er at en skjønnsligning typisk skjer når en privatperson ikke har levert ligningen eller levert inn en åpenbar mangelfull selvangivelse, mens praksisen brukes på alle vannkraftverkene - hvert eneste år.

Konsekvensen av måten grunnrenten er implementert er at vannkraftverkene ikke klarer å investere i oppgraderinger eller utbygging av vannkraften er fordi de rett og slett taper penger på det.

Mindre vannkraft og mer vindkraft

Et av de mest brukte argumentene mot vindkraft er at det er bedre å oppgradere vannkraftverkene.

Ifølge utredningen er det et teoretisk potensiale for 215 TWh med vannkraft i Norge. Av dette er 135 TWh bygd ut, og 49,5 TWh er i vernede områder og derfor ikke tilgjengelig. Det betyr at det teoretisk sett er mulig å bygge ut 30,5 TWh hvis man helt ser bort fra økonomiske utfordringer og inngrepene i naturen som isåfall må gjøres.

Hvor mye av disse 30,5 TWh som er praktisk mulig kommer an på hvem man spør. Energi Norge har tidligere sagt at potensialet ligger et sted mellom 5 og 15 TWh avhengig av om man bare oppgraderer eller om man også tar i bruk mer av naturen.

Det som derimot kan slås fast med sikkerhet er at det ikke blir bygd ut så lenge grunnrenteskatten er implementert slik som i dag.

Dermed må det isteden bygges ut vindkraft for å dekke opp det økte strømforbruket som forventes som følge av den pågående elektrifiseringen av samfunnet. Kraftskatteutvalget henviser da også til NVE i rapporten, og skriver at det forventes en utbygging av 15 TWh med vindkraft i Norge i tiden frem til 2022.

Mye av denne vindkraften vil nok bygges ut uansett, men den harde beskatningen av vannkraften gjør det i hvertfall ikke enklere å holde igjen vindkraftutbyggingen.

Faglig uenighet om grunnrenteskatten

Så må det påpekes at ekspertene i kraftskatteutvalget og Finansdepartementet som oppnevnte utvalget er helt uenige med vannkraftbransjen og Energi Norge.

De er klinkende klare på at de mener at grunnrenteskatten er investeringsnøytral, og at den ikke påvirker beslutningen om å investere i vindkraft istedenfor vannkraft. Tvert imot mener de at det å fjerne konsesjonsavgiften og konsesjonskraften er det som fjerner investeringsbarrierene. Den faglige begrunnelsen de viser til i utredningen er da også både omfattende og svært overbevisende.

Jeg vil ikke forsøke å være en faglig overdommer i dette spørsmålet, men tillater meg likevel å oppfordre våre politiske folkevalgte om å skjære gjennom og overstyre kraftskatteutvalget når det gjelder grunnrenteskatten.

Anders Lie Brenna

Jeg vil ikke forsøke å være en faglig overdommer i dette spørsmålet, men tillater meg likevel å oppfordre våre politiske folkevalgte om å skjære gjennom og overstyre kraftskatteutvalget når det gjelder grunnrenteskatten.

Det er ikke fordi jeg vet hvem som har rett i denne fagdiskusjonen, men fordi konsekvensene av beslutningen er åpenbare:

  1. Hvis kraftskatteutvalget og Finansdepartementet får viljen sin fortsetter vannkraftverkene med å kun gjøre oppgraderingene og utbyggingene de klarer å regne hjem. Det fører til økt press fra blant annet industrien om å bygge ut mest mulig vindkraft, noe som igjen fører til enda mer konflikt om et allerede betent spørsmål.
  2. Hvis grunnrenteskatten reduseres og/eller det gis en større skjermingsrente vil vannkraftverkene få bedre betingelser og dermed blir det mer vannkraft. Det kan være at de isåfall får en ufortjent høy fortjeneste på disse investeringene, men det vil uansett føre til mer vannkraft og det økte overskuddet går til vannkraftverk som staten, fylkeskommunene og kommunene eier 90 prosent av.

Oppfordring til distriktsopprør og bitter kamp

Utvalgsleder Per Sanderud har vært tydelig på at de ikke hadde som mandat å foreslå fordelingen av skatteinntekten mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. De har likevel påpekt at det er fullt mulig å gi samme beløp tilbake selv om de foreslår å endre på skatteordningene.

Det er et syn som i utgangspunktet høres fornuftig ut, men det tar ikke innover seg motsetningen i samfunnet vårt når det gjelder den politiske aksen mellom distriktene og sentrale strøk. Dette ble veldig tydelig i det siste kommunevalget som nylig ble avholdt, men det er på ingen måte noe nytt i norsk politikk.

Det er sannsynligvis både lurt og nødvendig å gjøre noe med både konsesjonsavgiftene og konsesjonskraften, men det er neppe hensiktsmessig å gjøre det gjennom å sluse pengene gjennom staten.

Lokale skatter som tilfaller vertskommunene har et stort pedagogisk fortrinn i at den viser tydelig at det lønner seg å stille vertskommunens arealer til disposisjon. Det gir utbyggingen av både vannkraftverk og vindkraftverk legitimitet. Uten denne legitimiteten blir det vanskeligere å diskutere nye utbygginger, og for kommunene blir det fort veldig ensidig når de skal veie fordeler og ulemper opp mot hverandre.

Lokale skatter som tilfaller vertskommunene har et stort pedagogisk fortrinn i at den viser tydelig at det lønner seg å stille vertskommunens arealer til disposisjon

Anders Lie Brenna

Dagens skatteregime for vannkraft og vindkraft er ikke bra, og det bør gjøres noe med det. Det som gjøres bør imidlertid gjøres på en måte som står seg over mange år, og som ikke bidrar til økt konflikt om spørsmål som er svært viktig for både energibransjen og Norge som helhet.

En god og lærerik utredning

Selv om jeg nå tar til ordet for ikke å følge opp forslagene som kraftskatteutvalget har lagt frem, vil jeg paradoksalt nok anbefale alle om å lese den med stor nysgjerrighet og interesse.

Skattespørsmål og skatteregler er ofte tunge og vanskelig tilgjengelig, og mange orker rett og slett ikke å engasjere seg i det fordi det blir for komplisert. Det er problematisk da skatteinntektene fra energibransjen er en av de største bærebjelkene for det norske velferdssamfunnet.

Hvis man ønsker å forstå kraftbransjen og vite mer hvordan den bidrar, er NOU2019:16 et godt sted å starte.

Her kan du laste ned og lese utredningen fra kraftskatteutvalget.