Foto: Ovidia Eriksen, enerWE / Anders Lie Brenna, enerWE
Foto: Ovidia Eriksen, enerWE / Anders Lie Brenna, enerWE

Så mye svinger politikken som skal sikre energibransjen stabile rammevilkår

KOMMENTAR: Dette er den nye politiske realiteten kraftselskapene, fornybarnæringen, oljebransjen, klimaaktivister og vindkraftmotstandere må forholde seg til.

Publisert
Animert_stortingsvalg_mandatfordeling.gif

Det skjer mye i politikken i Norge for tiden, og etter at kommune- og fylkesvalget ble unnagjort tidligere i høst har det blitt mye snakk om det neste stortingsvalget om to år.

Meningsmålingene spriker, men det er mye som tyder på at det blir store endringer i hele det politiske landskapet. Slik det ligger an nå skal det mye til for at den sittende regjeringen klarer å oppnå stortingsflertall og dermed få en tredje regjeringsperiode. Samtidig er det også store endringer på gang i opposisjonen der et stadig svakere Ap går fra å være ørner blant partiene til å bli et helt vanlig parti. Hvis de politiske konstellasjonene holder seg vil de likevel klare å innta regjeringskontorene.

Det er imidlertid ikke gitt. Senterpartiet har vokst kraftig, og selv om de nå er et parti på venstresiden så har de tidligere vært en del av den borgerlige blokken. Det kan skje igjen. Samtidig er det ikke gitt at KrF forblir borgerlige. De har hatt en opprivende kamp som endte med at de gikk inn i Solberg-regjeringen, men de vaker rundt sperregrensen og det er ikke umulig at de på et tidspunkt velger å snu.

Sperregrensen skaper både utfordringer og muligheter i det politiske landskapet, og det gir store utslag hvis et parti ender opp over eller under streken som viser 4 prosents oppslutning. Slik situasjonen er nå trues KrF og Venstre av sperregrensen, mens Rødt og MDG har fosset frem og brutt barrièren. Det kan gi store utslag når stemmene etter neste stortingsvalg skal telles opp.

Selv for de som er politisk interessert kan det være vanskelig å få et overblikk og ta innover seg hvor store endringer det faktisk er snakk om

Anders Lie Brenna

Selv for de som er politisk interessert kan det være vanskelig å få et overblikk og ta innover seg hvor store endringer det faktisk er snakk om. Jeg har derfor forsøkt å lage en oversikt ved å ta en gjennomgang av tallene fra Poll of polls som viser en oversikt over meningsmålingene fra måned til måned fra januar 2008 og frem til november 2019.

Selv om dette er gjennomsnittsmålinger er det likefullt snakk om store svingninger for partiene når man ser på mandatfordelingen, og ikke bare på selve oppslutningen.

Skiftende politiske konstellasjoner

Hvorvidt det går godt eller dårlig for enkeltpartiene har noe å si for politikken som føres, men det er ingen partier som er i nærheten av å få gjennomført sin egen politikk uten å måtte samarbeide med andre. Jeg har derfor også satt opp en oversikt over hvor mye forskjellige politiske konstellasjoner har av oppslutning fra måned til måned. Da har jeg tatt utgangspunkt i dagens regjering og dagens opposisjon, samt noen historiske og noen utvalgte teoretiske politiske konstellasjoner:

  • Regjeringen (H+Frp+V+KrF)
  • Opposisjonen (Ap+SV+R+Sp+MDG)
  • Bondevik-regjeringen (KrF+Sp+V)
  • Blåblå (H+Frp)
  • Blågrønn (H+Frp+Sp)
  • Sentrumshøyre (KrF+Sp+V+MDG+H)
  • Styringspartiene (Ap+H)
  • Miljøpartiene (MDG+SV+V)
  • Venstresiden (Ap+SV+R)
  • Sentrumsvenstre (KrF+Sp+V+MDG+Ap)

Her er det interessant å se hvor godt og dårlig forskjellige konstellasjoner ville gjort det fra måned til måned hvis meningsmålingene var stortingsvalg. Jeg synes det er bemerkelsesverdig å se hvor fort det svinger, og hva som kunne vært hvis partene hadde valgt å samarbeide på andre tidspunkter enn det de faktisk gjorde.

Det er for eksempel interessant å se hvor små Bondevik's sentrumsregjering ville vært hvis den forsøkte seg det siste tiåret, og hvor små de tre miljøpartiene MDG, Sv og Venstre faktisk er. Likevel har de stort handlingsrom som følge av at klimasaken også opptar de andre partiene, om enn ikke like mye, samt at de alle tre befinner seg noenlunde på midten av de typiske norske politiske aksene.

Det er også interessant hvordan styringspartiene Ap og Høyre har falt fra å kunne dominert sammen til at de nå vil være avhengig av minst et ekstra parti. Det er et politiske skifte som får store konsekvenser for alle aktører som har basert seg på at de to store partiene sørger for å få gjennom de viktige, men kontroversielle sakene.

Så vidt jeg kan bedømme har det ikke vært så mye snakk om verken sentrumsvenstre eller sentrumshøyre, men grafen viser at det kunne vært en god mulighet for både Ap og Høyre hvis de droppet sine respektive fløypartier og heller søkte inn mot midten.

Alternativt kan tilsynelatende Høyre og Frp sammen redde sin regjeringsposisjon hvis de dumper Krf og Venstre, og klarer å få med seg det tidligere borgerlige partiet Sp. Det sitter nok langt inne ettersom Senterpartiet for tiden fremstår som den fremste kritikeren av regjeringens politikk, men man vet jo aldri.

Bredere politisk påvirkning

Uansett så viser denne grafen og de underliggende tallene at det har skjedd store politiske skifter det siste tiåret, og det får konsekvenser for alle som trenger politisk støtte til ett eller annet. Det gjelder i så og si alle, og ikke minst aktørene i og rundt energibransjen.

Norge regnes som et høykostland der alt er dyrt, og både skatter og avgifter er høye. Vi tiltrekker oss likevel positiv oppmerksomhet og internasjonale investorer takket være et stabilt politisk regime og dermed stabile rammevilkår for næringslivet.

Olje- og gasselskapene betaler hele 78 prosent av overskuddet fra aktiviteten på norsk sokkel i skatt. I tillegg kommer en av verdens høyeste avgifter på CO2-utslipp. Det lever bransjen gått med så lenge de føler seg trygge på at rammevilkårene holder seg stabile over tid, og så lenge de får nok nye felt de kan lete i. Her blir det veldig spennende å se hva som skjer i politikken fremover.

Vannkraftverkene betaler også ekstraordinære høy skatt gjennom en grunnrentebeskatning. På papiret er den noe lavere enn i oljebransjen, men i praksis kan den bli høyere som følge av måten den er innrettet. Fra finansmyndighetene argumenteres det for at investeringer i vannkraftverkene er tilnærmet risikofrie selv om det er avskrivningsregler som går over mange tiår. Man kan gjerne mene at det er gjennomgående politisk enighet om vannkraften i Norge, men det kan ikke tas for gitt at den enigheten varer.

Vindkraftverkene betaler i dag vanlig selskapsskatt på overskudd, samt at de ilegges eiendomsskatt på vindkraftparkene. Det er imidlertid mye motstand mot vindkraft på land, og det er flere som tar til orde for at vindkraften bør beskattes hardere. Her må det forventes et politisk sverdslag, og det går nok ikke bare på tvers av partiene.

På den andre siden står motstanderne av vindkraft. De må også forholde seg til det politiske flertallet hvis de skal klare å få gjennomslag for sine synspunkter. Da må de overbevise politikerne om at deres miljøinnvendinger er viktigere enn argumentene som går på næringsliv, økonomi og klima. Det blir en politisk kamp som også kan skape splid selv innenfor miljøpartiene.

For klimaaktivistene går den politiske kampen i dag først på å fremme klimatiltak, kamp mot oljen, og få til en rask overgang til mer produksjon og bruk av fornybar energi. De må både overvinne oljebransjens økonomiske argumenter og vindkraftmotstandernes miljøargumentasjon.

For nettselskapene blir det en kamp om investeringer til elektrifiseringen av Norge, og utbygging av utenlandskabler og nett til offshore-aktiviteten på norsk sokkel. Her ser vi allerede konturene av politiske kamper om alt fra Acer og NorthConnect til hvordan kostnadene for oppgraderingene av strømnettet skal fordeles på kundene gjennom nettleien.

Legg så til Enova-subsidiene for solpanel på hustakene og de mange elektrifiseringsprosjektene i næringslivet, elbil-fritakene og ikke minst milliardstøtten til havvind-satsingen. Dette er bruk av fellesskapets penger, og det blir en politisk prioritering å avgjøre hvem som skal få hva.

Alle disse aktørene i og rundt energibransjen må nå forholde seg til en ny politisk realitet der oppslutningen til de forskjellige partiene svinger så mye at det nå blir vanskelig å vite hva som blir resultatet i stortingsvalget om to år.

Her må alle aktører forberede seg på et uoversiktlig politisk landskap der hestehandlene etter valget kan få store konsekvenser

Anders Lie Brenna

Det fremstår som åpenbart at ingen lenger kan satse på en eller to hester i det politiske kappløpet. Her må alle aktører forberede seg på et uoversiktlig politisk landskap der hestehandlene etter valget kan få store konsekvenser.

Det gjelder i aller høyeste grad energibransjen, men dette er nok en utfordring som alle andre aktører også må stålsette seg for.

Animert_stortingsvalg_mandatfordeling.gif