- Trist å se så en så tendensiøs artikkel med så mange faktafeil

KRONIKK: Olje- og energiminister Tina Bru reagerer på oljeartikkel i Aftenposten Innsikt.

Publisert

Under overskriften "Men i Norge var ikke olje død" og med et bilde fra Longyearbyen (!) skriver Aftenposten Innsikt at den norske regjeringen ikke vil gi slipp på oljedrømmen. For de som søker innsikt, er det trist å se så en så tendensiøs artikkel med så mange faktafeil og udokumenterte påstander.

"Med 25. konsesjonsrunde vil regjeringen tildele mange flere blokker for oljeutvinning mye lenger nord enn noen gang før. Tross advarsler om miljøkatastrofer, uoppfylte klimaforpliktelser – og en konflikt med Russland" heter det i ingressen.

For de som virkelig ønsker innsikt, kan jeg opplyse at de utlyste blokkene i 25. konsesjonsrunde ikke ligger mye lenger nord enn tidligere utlysninger.

Når det gjelder advarsler om miljøkatastrofer: Som jeg er sitert på i artikkelen har Norge i flere tiår drevet petroleumsvirksomhet trygt og sikkert i norske havområder, inkludert 40 år i Barentshavet. Norge er verdensledende på HMS og når det gjelder forvaltning av havområder på forsvarlig og bærekraftig vis der ulike hensyn avveies basert på fakta og kunnskap. Det er en fornuftig politikk jeg ikke har tenkt å avvike fra.

25. konsesjonsrunde ble utlyst i november 2020, ikke i juni, som hevdet i artikkelen. I juni vedtok imidlertid Stortinget forvaltningsplanene for de norske havområdene – Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Formålet med planene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk, og samtidig å opprettholde miljøverdiene i havområdene. Basert på et bredt faggrunnlag besluttet Stortinget i denne også de arealmessige rammene for petroleumsvirksomhet i åpnet areal – enkelt sagt, hvor man nå kan ha petroleumsaktivitet og hvor man ikke kan ha det.

At Aftenposten Innsikt så ensidig framstiller løsningen som både uansvarlig og miljøfiendtlig er forstemmende for de som måtte være opptatt av en faktabasert debatt

Som nevnt i artikkelen er nå den såkalte iskantsonen større i areal, og går lenger sør, enn noen gang tidligere. Det er riktig at noen miljøfaglige instanser ikke ønsker petroleumsvirksomhet i større deler av Barentshavet enn det Stortinget har besluttet; "å trekke iskanten lenger sørover". For meg har det vært viktig at vi både legger til rette for verdiskaping, og samtidig ivaretar miljøhensynene som er i et område. Havisen i Barentshavet beveger seg over store områder gjennom og mellom år. I deler av året i enkeltår kan det forekomme havis i områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Derfor har vi blant annet et krav om at det ikke skal letebores i oljeførende lag hvis miljøverdiene ved iskanten er i nærheten fordi det er større uhellsutslipp av olje som kan skade disse. Jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget deler denne tilnærmingen og oppfatningen. At ikke alle er enige, er en del av demokratiet. Men at Aftenposten Innsikt så ensidig framstiller løsningen som både uansvarlig og miljøfiendtlig er forstemmende for de som måtte være opptatt av en faktabasert debatt.

Videre blir det slått fast at petroleumsaktivitet i Barentshavet ikke er forenlig med Norges klimamål. Norge er en pådriver i internasjonal klimapolitikk, og virksomheten på norsk sokkel er helt i tråd med norsk klimapolitikk. Klimapolitikken vår er tett knyttet til EUs klimapolitikk, og sektoren vår olje- og gassproduksjon er en del av skal kutte utslippene med 43 % innen 2030. For å nå FNs bærekraftsmål trenger verden både mer og renere energi. Men det vil også ta tiår å endre verdens enorme energisystem, alle analyser viser at det vil være behov for olje og gass i tiår fremover. Jeg mener Norge skal være med å dekke dette behovet med olje og gass produsert effektivt, rent og med lave utslipp. Og det kan vi gjøre, fordi vi i tiår har brukt kraftige virkemidler for at produksjonen skal skje med lave utslipp. Selskapene har i 30 år måtte betale for sine CO2-utslipp. Sektoren står nå overfor en samlet CO2-pris på om lag 800 kroner per tonn. Det er allerede langt høyere enn i andre petroleumsproduserende land og den annen industri står overfor. I klimameldingen som nylig ble lagt fram varsles det at CO2-prisen skal økes til 2000 kroner per tonn. Dette vil bidra til å kutte utslippene ytterligere fremover.

Vi leverer 2 % av verdens forbruk av olje, og 3 % av verdens forbruk av gass. Det vil ikke være noen stor utfordring for andre produsentland å erstatte vår produksjon om vi skulle avvikle. Avvikling vil derfor på ingen måte være noe som bidrar til å kutte klimagassutslippene globalt. I beste fall ville det fremstått som verdens dyreste klimasymbol, uten at jeg tror noen hadde fulgt etter Norge av den grunn. Det ville skadet norsk økonomi, og ført til at vi ga slipp på hundretusenvis av arbeidsplasser til ingen klimanytte.

Artikkelen viser også til saken i Høyesterett om grunnlovens paragraf 112. Selv om dommen kom etter deadline for artikkelen kan det være nyttig å minne om at saken endte med seier til Staten på alle punkter. Det er dog ingen unnskyldning at det forties at staten vant saken både i Tingretten og Lagmannsretten.

I saken siteres historikeren Helge Ryggvik på «tiltakene for å stimulere ny leting blitt stadig mer intense" og at skattevedtaket i Stortinget i juni 2020 åpner for at staten subsidierer ulønnsomme utbygginger av felter som ellers med stor sannsynlighet ville blitt liggende. Dette er feil. Letepolitikken på norsk sokkel har ligget fast i tiår. Det er ikke en intens stimulering av ny leting. Politikken er derimot utformet for at oljeselskapene skal ønske å lete etter alle våre lønnsomme ressurser. Hvorfor – jo fordi staten som ressurseier er tjent med at lønnsomme ressurser hentes ut og bidrar til å finansiere velferdsstaten vår. Kan historikeren dokumentere at skattevedtaket medfører at ulønnsomme utbygginger blir gjennomført? Det er et helt annet bilde enn vi i departementet ser.

Artikkelen viser i flere sammenhenger til at naturmiljøet i Arktis er brutalt. For å gjøre det ennå mer sensasjonelt får vi vite at "med denne konsesjonsrunden overgår den norske regjeringen selv Donald Trump, som i sin hast for å tildele konsesjoner i arktisk Alaska før han går av 20. januar, likevel ikke har vært nær så langt nord som den norske tildelingen åpner for". Jeg hadde forventet at Aftenposten Innsikt hadde fått med seg at mens vi driver til havs i Barentshavet driver amerikanerne stort sett på land i Alaska. Videre at forholdet til havs i den norske delen av Arktis på grunn av Golfstrømmen er helt annerledes enn i andre arktiske havområder, som f.eks. nord for Alaska. Stikkord er havis eller ikke, ettårig eller flerårig havis, isfjell. Fakta er at det ikke er særlig mer krevende å drive petroleumsvirksomhet i åpnet del av norsk Barentshav enn i Nordsjøen og Norskehavet. Dette vet vi – vi har hatt petroleumsvirksomhet i Barentshavet i 40 år.

Områdene rundt Svalbard er ikke åpnet for petroleumsvirksomhet, om noen skulle være i tvil om det gitt illustrasjonen Aftenposten har benyttet i artikkelen

Artikkelen hevder videre at utlysningen av 25. runde skaper problemer knyttet til Russland. Norge har full suverenitet over områdene utlyst i 25. konsesjonsrunde. Områdene rundt Svalbard er heller ikke åpnet for petroleumsvirksomhet, om noen skulle være i tvil om det gitt illustrasjonen Aftenposten har benyttet i artikkelen.

Som olje- og energiminister har jeg ikke noe imot å bli utfordret på regjeringens petroleumspolitikk. Derfor brukte jeg en del tid på å svare på de mange spørsmålene fra Aftenposten Innsikt. Jeg reagerer likevel på at jeg aldri ble forelagt kritikken fra de mange kildene sitert i artikkelen. Å kjenne premissene for en sak er viktig for å kunne gi utfyllende svar. At journalistene så åpenbart burde ha satt seg bedre inn i fakta om petroleumsvirksomhet i Barentshavet, hadde også vært til hjelp. I stedet framstår artikkelen som et stykke kampanjejournalistikk Aftenposten Innsikt ikke burde være bekjent av.