Det blir bratt når klimaløftene skal innfris

KOMMENTAR: Denne grafen viser hvor krevende det blir å kutte 55 prosent av de norske klimautslippene innen 2030, og gå til nullutslippssamfunnet i 2050.

Publisert

Det er lett å være politikeren som argumenterer for at Norge må sette stadig mer ambisiøse mål for å håndtere klimakrisen, men det blir veldig vanskelig å være den handlekraftige politikeren som evner å levere på løftene.

I det politiske Norge er det stort sett enighet om at klimakrisen er reell, og at den må håndteres. Noen hardnakkede unntak som blånekter finnes selvsagt, men langs den norske politiske aksen går det stort sett i nyanser av hvor ille det er og hvor drastisk vi kan og bør gå til verks for å håndtere problemet.

På den ene siden finnes det norske politikere som mener det er et reelt, men lite, problem som kan håndteres uten alt for store omveltninger. På den andre siden er det politikere som mener vi bør slippe alt vi har i hendene, og gjøre alt vi kan for å stanse utslippene - uavhengig av hva tiltakene ellers vil gå utover i samfunnet vårt.

Blant dette mangfoldet av politikere og politiske meninger er det ikke bare stort sprik i holdningene til hva som bør gjøres for å håndtere klimaproblemet. Det er også et stort sprik i realismen.

På hver sin ytterkant har disse populistiske politikerne en lojal fanskare i form av velgere og aktivister som hyller sine egne og demoniserer alle som mener noe annet. I klimadebatten råder tidligere USA-president George W. Bush sitt «visdomsord» om at «enten er du med oss, eller så er du mot oss». Denne holdningen kjennetegner dessverre mentaliteten både blant klimafornekterne og klimaalarmistene. Ingen av dem har noe til overs til de som står nærmere midten, de som ønsker å gjøre noe, og som er mer opptatt av gode resultater enn gode poseringsmuligheter.

Realiteten er at vi må gjøre noe, og at dette «noe» blir svært krevende.

Hvis klimaløftene skal bli noe mer enn luftig ønsketenking må vi forstå hva de innebærer i praksis.

For Norges del er målet satt. Vi skal kutte mellom 50 og 55 prosent av våre utslipp innen 2030, og innen 2050 skal vi være et nullutslippssamfunn. Dette målet er satt med utgangspunkt i våre utslipp i 1990, og det betyr at vi nå i 2020 står så og si midt mellom utgangspunktet og det som er vårt ønskede sluttresultat. Det er ca. 30 år siden 1990, og vi har 30 år igjen til 2050.

I 1990 hadde Norge totalt CO2-utslipp tilsvarende 51,5 millioner tonn, ifølge SSB. Nesten 30 år senere er vi på omtrent samme nivå, med totale utslipp på 50,3 millioner tonn. Vi ligger altså litt under utslippene i 1990, og det har vi klart på tross av at vi har gått fra 4,2 til 5,4 millioner innbyggere, samtidig som velstanden har økt kraftig.

Det har også gått riktig vei etter at vi hadde våre høyeste utslipp tilbake i 2007, da utslippene utgjorde 57,0 millioner tonn. Det går likevel alt for sakte hvis vi skal klare å innfri målene vi satte da Paris-avtalen ble undertegnet i 2015. Da lovte Norge å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030, men i år har vi økt ambisjonen til 55 prosent.

Det føles nok godt for alle som er opptatt av klimaet, men for de politikerne som skal vedta og gjennomføre dette er det bare å stålsette seg. For her blir det mye kjeft å få, når kostnadene og konsekvensene av klimaløftene skal settes ut i livet.

For å få et lite overblikk har jeg sett nærmere på utslippstallene hos SSB, og forsøkt å lage en animert graf for å vise utviklingen fra 1990 og frem til i dag, samt hva som må til frem til 2030 og 2050.

I grafen nedenfor har jeg lagt inn de overordnede utslippskildene, og hvordan de har utviklet seg frem til nå. De vises som skraverte felt med forskjellige farger. Samtidig har jeg også lagt til en linje som viser hvilket nivå utslippene kan ligge på hvis vi skal innfri det vi lovte i Paris-avtalen. Der ser vi at linjen ligger på 1990-nivå frem til 2015, og så må den gå bratt nedover frem til 2030. Deretter må det fortsatt kuttes kraftig hvert eneste år frem til visjonen om nullutslippssamfunnet i 2050.

Animert_utslipp164ec36c865969fb.gif

Jeg liker best å la tallene tale for seg selv, men i dette tilfellet vil likevel driste meg til å komme med en liten konklusjon; og det er at dette blir svært krevende.

Vi har allerede sett hvor krevende det kan være å få aksept for innførte klimatiltak.

  • Motstanden mot vindkraft er massiv
  • Elbilsubsidiene er populære for de som har råd til en dyr Tesla, men dyre for staten og de som ikke har råd til ny bil
  • Bompenger som skal redusere bilbruken har skapt velgeropprør
  • Kraftig motstand mot store subsidier til dyr flytende havvind
  • Elektrifisering av sokkelen får kritikk både for kostnadene, og for å være grønnvasking
  • CCS koster staten mange milliarder, og det er fortsatt stor usikkerhet
  • Strømkunder er forbannet over at billig norsk strøm sendes til utlandet
  • Batteriferger har gitt problematiske prishopp for lokalbefolkningen i distrikts-Norge

Listen over til dels upopulære klimatiltak er lang, og den vil nødvendigvis bli mye lenger etter hvert som klimakuttene skal tas. I verste fall kan motreaksjonene bli så sterke at hele klimainnsatsen stopper opp. Det har vi allerede sett tendenser til i andre land, og det er ingen grunn til å være så naive at vi tror det ikke vil skje her i vårt kjære Norge.

Hvis Norge skal lykkes med klimaambisjonene må politikken nå gå gjennom sitt eget grønne skifte. Det er på tide at politikerne går fra å kjempe om love mest, til å bli best på gjennomføring.