– Vi kommer ikke til å nå togradersmålet uten CCS

Det er ikke bare fossil energi som slipper ut CO2, og karbonfangst er derfor nødvendig.

Karbonfangst og karbonlagring er et tema som er under rivende utvikling, men som likevel i stor grad fremstår som en lovende teknologi som så langt bare forblir lovende.

I forrige uke arrangerte Tekna CO2-konferansen 2018, og enerWE var tilstede for å høre litt om hva som er status i denne bransjen. Der fikk vi en gjennomgang av målene, hvorfor det er nødvendig og hva som er status på forskjellige norske prosjekter.

CCS er et must
Konferansen ble innledet med en konstatering av at karbonfangst og karbonlagring er helt nødvendig.

– Av 120 scenarier som FNs klimapanel trekker opp for å nå togradersmålet i Paris-avtalen, er CCS inkludert i 116 av de, sier Oscar Graff fra Aker Solutions da han innledet konferansen.

Han fikk støtte for det fra Gassnova.

– Vi kommer ikke til å nå togradersmålet uten CCS, sier Hans Jørgen Vinje, CLIMIT-direktør i Gassnova.

Mye av problemet kommer fra fossilt drivstoff som kull, olje og gass, men CO2-utslippene kommer også fra andre kilder som ikke direkte har noe med energi å gjøre.

– En fjerdedel av verdens klimagassutslipp er fra industrien. Store deler av de utslippene kommer fra produksjonen av produktene, og lar seg derfor ikke erstatte av energi fra fornybare kilder, sier Vinje.

Disse utslippene fra industrien er nok til å torpedere togradersmålet.

CCS er fortsatt en dyr løsning, men Vinje og Gassnova mener at det ligger store muligheter for Norge som industrinasjon ved å ta det i bruk.

– Nå flytter pengene seg mot det grønne, og da kan vi om få år ha tilgang til teknologi som blir gull verdt i et verdensmarked som etterspør grønne produkter, sier Vinje.

Sementindustrien trenger karbonfangst
Noen produkter blir imidlertid ikke grønne uansett hva du gjør med de. Det gjelder blant annet sementproduksjonen.

– Råmaterialet som vi bruker til å produsere sement er kalkstein, og vi spalter ut CO2, sier Liv Margrethe Bjerge i Heidelberg Sement.

Det er selskapet som eier Norcem på Brevik.

– Uansett hva vi gjør, så får vi ikke gjort noe med de utslippene, sier Bjerge.

Det betyr at karbonfangst og karbonlagring er helt nødvendig hvis man skal unngå utslipp.

På sementfabrikken i Brevik har vi et årlig utslipp på 800.000 tonn, sier Bjerge.

Dersom det kan fanges opp og lagres vil det gi et betydelig bidrag til å overholde Norges Paris-forpliktelser.

Norcem har kommet langt med prosjektet sitt, men de er ikke i mål ennå. Bjerge forteller at de også er veldig opptatt av at dette skal fungere i praksis, og at et av kriteriene deres er at teknologien som velges i fullskala først skal være testet under reelle forhold ved sementproduksjonen i Brevik.

Avfallsproblemet
Et annet område med store CO2-utslipp er avfallsanleggene.

– Avfall er et av verdens aller største miljøproblemer, sier Pål Mikkelsen, CCS-direktør i Fortum Oslo Varme.

Han forteller at de jobber aktivt med CO2-utslippene.

– Vi startet høsten 2014, og vi kopierte ideen fra Norcem, sier Mikkelsen.

Han benytter også anledningen til å skryte av det politiske lederskapet i Oslo, og hvordan de har gått i bresjen for å satse skikkelig på dette. Og han fastslår at dette ikke bare er nåværende ledelse som fortjener skryten, men at dette også ble kjørt hardt på av det forrige byrådet.

– Oslo er fantastisk gode på miljø, og Oslo har investert veldig mye penger. Karbonfangst er en viktig mulighet for fremtidig utvikling, sier Mikkelsen.

På verdensbasis er det totalt snakk om hele fire milliarder tonn avfall som må håndteres hvert år. Det skaper enorme utfordringer på alt fra plass til forurensning.

– Energigjenvinning i et internasjonalt avfallsmarked er den beste løsning for restavfallet, sier Mikkelsen.

I tillegg må det jobbes med å redusere mengden avfall, samt resirkulere mer. Bransjen er godt på vei i Norge, og karbonfangst er en del av løsningen.

– Vi får til negativ CO2-fangst. Vi går klimapositivt, sier Mikkelsen.

Totalt er det snakk om store mengder bare på Klemetsrudanlegget alene.

– Vi planlegger å fange ca 400 tonn CO2 årlig, sier Mikkelsen.

Som med alle karbonfangstløsninger er det en utfordring å få regnestykket til å gå opp, men her mener Mikkelsen at avfallsbransjen har et fortrinn sammenlignet med andre aktører.

– Vi er vant til at forurenser må betale, sier Mikkelsen.

Når vi leverer søpla vår på gjenvinningsanlegg så betaler vi en kilopris for avfallet.

– Dere velger å kjøpe billige drittverktøy og leker. Dere må betale på ett eller annet tidspunkt, sier Mikkelsen.

Han påpeker at slik må det nødvendigvis også bli med karbonfangssten.

Samtidig er han klar på at det første anlegget ofte er dyrt, men at prisen etterhvert har en tendens til å gå kraftig ned.

Energikrevende amoniakk
Et annet område med store CO2-utslipp er amoniakkproduksjonen.

– Vi server landbruket, og landbruket har et stort potensiale til å forbedre seg klimamessig, sier Tom W. Østlyngen i Yara.

Amoniakk produseres gjennom en prosess der man først lager hydrogen, for så å bruke hydrogen og nitrogen til å lage amoniakk.

Dette er en prosess som gir store CO2-utslipp, men som i hvert fall i teorien kunne vært gjort på en mer miljøvennlig måte ved hjelp av elektrolyse og fornybar kraft.

– Problemet med elektrolyse er at det er energikrevende. Vi vil trenge mellom 5-6 TWh, omtrent 4 prosent av den norske kraftproduksjonen hvis vi skulle brukt elektrolyse, sier Østlyngen.

Dermed er karbonfangst fortsatt et mer aktuelt alternativ.

Transport og lagring

Norcem på Brevik, Klemetsrud i Oslo og Yara’s amoniakkproduksjon jobber alle med karbonfangst. Det er et viktig trinn i prosessen, men det holder ikke å fange karbonen. Den må også lagres et sted, og den må transporteres dit den skal lagres.

Prosjektet Northern Lights er arbeidsnavnet på et prosjekt der Statoil, Total og Fina har gått sammen. De skal frakte CO2 i flytende og komprimert form på skip, for så å lagres under havbunnen utenfor kysten på vestlandet.

Totalt er det snakk om ca 1,5 millioner tonn årlig fra de tre prosjektene, men det er ønskelig å lage en løsning som skalerer opp til også å kunne motta og lagre CO2 fra andre kilder.

– Vi brukte to måneder på å forhandle, bli enige og etablere et felles prosjekt, sier Sverre Øverå i Statoil.

De skal etablere et landanlegg, og fra det skal det legges en rørledning ut til et havanlegg der det skal bores en brønn ned til en geologisk plass som er egnet for lagring av CO2.

– Teknologien for hver enkelt del finnes. Alt er gjort før. Det som er nytt er at det settes sammen til en infrastruktur som skal kunne nyttegjøres av mange leverandører av CO2, sier Øverå.

Han forteller at det likevel er nok av utfordringer.

Alt må gjennom en reguleringsplan og konsekvensutredning, samt at de må finne et egnet sted med kortest mulig avstand for å holde rørkostnadene nede. Det er også en utfordring at skipene må ha en rolig havn som ligger i ly av værforholdene.

– Om lag halvparten av kostnadene er knyttet til infrastruktur i sjøen, sier Øverå.

Han forteller at det blir et veldig generelt anlegg som vil kunne brukes av flere, men at det pågår en stor avveining av hvor stort det initielt skal være. På den ene siden vil et stort anlegg ha større investeringskostnader nå i starten, men det vil betale seg i form av lavere enhetskostnader når det er i full drift. På den andre siden er det et ønske om å holde investeringskostnadene lavest mulig ettersom dette er en ny og innovativ løsning som man ikke har så mye erfaring med ennå.