Hvor mye tror du privatjet-milliardærene bruker på klimakvoter?

Published

KOMMENTAR av ansvarlig redaktør Anders Lie Brenna

Det mangler ikke på miljø- og klimaengasjement blant de rike, kjente og mektige. Mange kjendiser, næringslivstopper og politikere er regelmessig ute i mediene og argumenterer for alt alle bør gjøre for å redusere klimagassutslipp.

Samtidig er det påfølgende hvor ofte de samme menneskene reiser med hver sin egen privatjet til møter og sammenkomster der klimaspørsmålet står på agendaen.

Det får mange til å reagere, og det er ikke ubegrunnet. "Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" er mantraet som går igjen når de blir konfrontert med dette.

Så drar de gjerne en standardfrase som dette:

- Vi kjøper klimakvoter for å kompensere for flyreisene vi gjør.

Og med det stopper som regel de kritiske spørsmålene. For da er vel alt greit, eller hva?

Tja. La oss se litt nærmere på det.

God ordning

Før vi gjør det vil jeg bare slå fast at klimakvoter er en god ordning som sørger for at det koster penger å slippe ut klimagasser, og at den bruker markedskreftene til å gjøre de verste forurenserne dyrere enn de litt mindre forurensende kildene.

Det sørger for eksempel for at kull vil fases ut før gass fordi kullet forurenser mye mer, og det vil sørge for at vi etterhvert kommer til å gå over til 100 prosent fornybare energikilder fordi de blir mer og mer konkurransedyktige jo dyrere det blir å forurense.

Prinsippet bak klimakvoter er derfor godt. Det jeg reagerer på er hvor lett man slipper unna bare man sier de magiske ordene "vi kjøper klimakvoter".

EAT 

La oss ta et eksempel med noen som hyppig er ute i media for å snakke om sitt klimaengasjement: Petter og Gunhild Stordalen.

Gjennom organisasjonen EAT, som Stordalen Foundation finansierer med 26,2 millioner av et totalt budsjett på 54,6 millioner i året, har Gunhild Stordalen gått hardt ut og blant annet sagt at hele verden må gjøre en drastisk omlegging av kostholdet hvis vi skal nå klimamålene.

Jeg tviler ikke på at både Petter og Gunhild er motivert til å følge kostholdsrådene til EAT, men som så mange andre reagerer jeg på kombinasjonen av uttalt klimaengasjement og privat klimafiendtlig forbruk gjennom den aktive bruken av egen privatjet.

Klimakvotene utgjør bare 1 prosent

Stordalen eier et Bombardier Challenger 350 privatjet. Den koster omtrent 225 millioner kroner å kjøpe, og hvis man ønsker å leie et slikt fly koster det omtrent 50.000 kroner pr. time ifølge Privatefly.com.

Dette jetflyet bruker omtrent 1135 liter med drivstoff i timen, og vi kan legge til grunn at utslippet er på omtrent 2,5 kg pr. liter. Det betyr at for hver flytime familien Stordalen eller andre flyr med et slikt fly så slipper de ut litt over 2,8 tonn (2.837,5 kg) med CO2.

Prisen på klimakvoter steg kraftig i fjor, fra ca 8 til 25 euro pr. tonn. I år har den stort sett svingt mellom 20 og 25 euro/tonn, men i skrivende stund er den nede i 18,85 euro/tonn. Euroen står forøvrig i 9,75 kroner når jeg skriver dette.

Prisen på klimakvoter gikk kraftig opp i fjor etter å ha ligget lavt i flere år. I år har den svingt mellom 20 og 25 euro, for så å gå litt under 20.
Prisen på klimakvoter gikk kraftig opp i fjor etter å ha ligget lavt i flere år. I år har den svingt mellom 20 og 25 euro, for så å gå litt under 20.

Det betyr at med dagens priser må Stordalen betale 521,50 kroner i klimakvoter for hver time de bruker flyet. Klimakvotene utgjør altså bare omtrent 1 prosent av flykostnaden.

Dagbladet: 19 tonn

Jeg vet ikke hvor mye familien Stordalen flyr, men Dagbladet har prøvd å sette opp en oversikt i en artikkel tidligere i år. De har brukt en annen fremgangsmåte der de har tatt utgangspunkt i hvor mye hun ville ha bidratt til i utslipp av klimagasser dersom hun tok privatfly. Da kom de frem til at hun gjennom sine flyreiser har bidratt til 19 tonn med CO2-utslipp. Da har de forøvrig ikke tatt med alle flyreisene.

Som passasjer på et rutefly bidrar man mindre til CO2-utslipp enn om man flyr en egen privatjet. Hvor mye mer avhenger av hvor fulle flyene er, både ruteflyet og privatflyet.

På strekningen Oslo - Stockholm oppgir SAS at hver passasjer bidrar med ca. 67 kg CO2-utslipp. Tilsvarende tall er ikke like lett tilgjengelig for private jetfly, men hvis vi legger til grunn at en Challenger 350 bruker like lang tid på turen så vil den slippe ut ca 2,8 tonn CO2 på strekningen Oslo - Stockholm. Da har vi imidlertid ikke tatt høyde for drivstofforbruket ved avgang og landing.

Så må de 2,8 tonnene deles på de andre medpassasjerene som er med på turen. For hvis Stordalen dro alene på hver eneste tur så har hun bidratt til nærmere 800 tonn med CO2-utslipp. Det har hun neppe, men selv med både én, to og tre medpassasjerer i snitt snakker vi om et totalt utslipp på henholdsvis 400, 266 og 200 tonn med CO2. Isåfall har hun kjøpt seg fri med klimakvoter for et sted mellom ca. 35.000 og 150.000 kroner.

Det er mye penger for en vanlig borger, men det er lite sammenlignet med hva det totalt koster å bruke en privatjet.

Samtidig vil tallene for både klimautslipp og kvotekjøp være lavere jo flere av turene som ble tatt med rutefly istedenfor privatjet.

Latterlig billige klimakvoter

Vi kan selvsagt gjøre regnestykkene på nytt med den høyeste CO2-prisen på 25 euro/tonn, og vi kan kanskje redusere tallet for hvor dyrt det er å drifte en privatjet. Stordalen er tross alt en særdeles dyktig forretningsmann, og vi kan ikke se bort fra at hans timepris for flyet er lavere enn 50.000 kroner. Det forandrer uansett ikke konklusjonen:

Klimakvotene er latterlig billige for milliardærer med privatfly.

Så skal jeg for redelighetens skyld påpeke at dette er noe Stordalen er klar over. I sin bok skriver Gunnhild Stordalen følgende (ifølge DN som har lest boken):

«Selv om Petter og jeg kjøper klimakvoter for å kompensere vårt private forbruk, og vi forsøker å velge så bærekraftig som bare mulig, går det omtrent ikke en dag uten at jeg møter meg selv i døren.»

Billig for staten

Så må det også påpekes at klimakvotene er billige også for staten, enten det er snakk om statens (relativt beskjedne) bruk av privatfly, eller regningen totalt sett.

Totalt slipper Norge ut 52,7 millioner tonn med klimagasser. Det skulle tilsi en kostnad på 9,6 milliarder kroner med dagens CO2-pris og dagens valutakurs.

Slik er det imidlertid ikke. Det er bare omtrent halvparten av utslippene som er kvotepliktig, og Norge får utdelt ca. 15 millioner kvoter gratis. Dermed ender Norge i praksis opp med å kun måtte betale for omtrent en femtedel av utslippet.

Det betyr at Norges totale kostnader for klimakvoter ligger an til å ende opp på omtrent 2,4 milliarder kroner.

Det er ikke mer enn et par dager med produksjon av olje og gass fra norsk sokkel.

Billig å fly og kjøre bil

Mens klimakvotene er billige for staten og milliardærene, er de dyre for folk flest. Det er ikke fordi hver og en av oss forurenser så mye.

Hvis vi for eksempel kjører en bensin- eller dieselbil behøver vi enn så lenge ikke å kjøpe egne klimakvoter for det. Om vi hadde gjort det så ville vi trengt ca. 1-2 kvoter avhengig av hvor mye vi kjører. Hvis vi frivillig hadde kjøpt kvoter for det så snakker vi altså om en årlig kostnad på mellom 182 og 365 kroner.

Så kan det selvsagt innvendes at vi allerede betaler for CO2-utslippene fra bilen, og det gjør vi. Den avgiften utgjør imidlertid bare 1,16 kroner pr. liter. Resten av avgiftene er veibruksavgift og moms.

Og akkurat som milliardærene med privatfly, så koster heller ikke CO2-kvotene så mye for oss hvis vi frivillig velger å kjøpe de når vi er ute og flyr.

Ifølge CO2-kalkulatoren til SAS, så utgjør vår andelen av klimagassutslipp 62 kg på en tur fra Oslo til Bergen. Det vil si at vi kan ta 16 slike enkeltreiser for en klimakvote til 182 kroner.

Når man ser tallene kan man kanskje begynne å lure på hvor stort problemet faktisk er, men så er det dette med stort volum. Nettopp fordi vi er så mange blir det fort store summer når alles forurensning legges sammen.

Kanskje er det nettopp derfor det er så mye lettere å be alle andre om å kutte sine utslipp enn å gjøre det selv?

Dyr strøm

Det som derimot blir dyrt som følge av klimakvotene, er strømmen. For oss nordmenn føles dette naturlig nok veldig urettferdig ettersom vi får tilnærmet 100 prosent av vår elektrisitet fra fornybare energikilder som vannkraft og vindkraft.

Det er fordi strømprisen i Europa stor grad settes av prisen på kull og klimakvoter, og selv om vi ikke har like strømpriser her så påvirkes de norske strømprisene av markedet i våre naboland.

En vanlig tommelfingerregel sier at en kvotepris på 20 euro/tonn gir omtrent 10 øre i utslag pr. kWh på strømregningen.

Hvis vi for et lite øyeblikk ser helt bort fra miljø og klima, og kun fokuserer på det økonomiske, så betyr dette at kull dessverre fortsatt er konkurransedyktig på dette prisnivået. Konsekvensen av det er at prisen på klimakvoter må gå kraftig opp hvis kull skal utfases som en følge av økte priser på klimakvotene.

Hvor mye er vanskelig å si noe om, men kanskje må prisen på klimakvoter dobles og tredobles for at kull skal fases ut. Isåfall innebærer det en økning i strømprisen på henholdsvis 10 eller 20 øre pr. kWh, og det kommer på toppen av dagens priser.

Det vil jeg tro at mange norske forbrukere vil reagere kraftig på.

Latterlig billig

For staten og privatfly-milliardærene har det imidlertid lite å si om prisen på klimakvoter dobler seg.

AS Norge tåler fint å bruke 5 milliarder istedenfor 2,4 milliarder på klimakvoter. Jeg vil også tro at familien Stordalen og andre ikke vil ofre en tanke om de etterhvert må bruke 2 prosent av flykostnadene på klimakvoter istedenfor bare 1 prosent som i dag.

Jeg håper imidlertid at det blir slutt på at kritikken mot klimaengasjerte kjendiser, næringslivstopper og politikere bare blir avfeid med at de har sitt på det tørre bare fordi de har kjøpt klimakvoter. Det er ikke de som bidrar til et bedre klima.

De utskjelte heltene

Livet har aldri vært rettferdig, og det blir det neppe noengang. Som vanlig er det de som får mest kjeft, som ofte bidrar med mest.

Her vil jeg trekke frem energibransjen som vi i enerWE skriver om. Det går neppe en dag uten at denne bransjen skjelles ut for det de gjør eller ikke gjør.

I et klimaperspektiv mener imidlertid jeg at de gjør mer enn de fleste: