Foto: Ovidia Eriksen, enerWE / Anders Lie Brenna, enerWE
Foto: Ovidia Eriksen, enerWE / Anders Lie Brenna, enerWE

Dette er den nye politiske realiteten alle må forholde seg til

KOMMENTAR: Nye og stadig skiftende politiske styrkeforhold blir en stor utfordring for lobbyistene fra energibransjen og klimaorganisasjonene.

Publisert   Sist oppdatert

Det går ofte en kule varmt i politikken, og dagens politiske turbulens føyer seg egentlig bare inn i rekken av en lang rekke opphetede politiske diskusjoner.

Det nye er egentlig ikke at politiske partier går i tottene på hverandre, ei heller at de gjør det selv om de sitter i samme regjering. Det har vi sett før.

Det nye i den politiske situasjonen er at styrkeforholdene endrer seg raskt, og at det kan føre til nye politiske konstellasjoner som man tidligere kun snakket spekulativt om.

I utgangspunktet burde vi nå hatt en ganske oversiktlig politisk situasjon. Vi har en flertallsregjering som består av fire partier som har blitt enige om en regjeringsplattform. Høyre, Frp, Venstre og KrF har forskjellige politiske standpunkt i en rekke samfunnsspørsmål, og så lenge de blir enige seg imellom er det fint lite opposisjonen kan gjøre.

På den andre siden står opposisjonen bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. De har mindretall på stortinget i dag, men sammen gjorde de det godt i lokalvalget, og de står sammen om ønsket om å bytte ut dagens regjering. Samtidig er de internt uenige om ganske mange viktige samfunnsspørsmål.

Når man leser nyhetsartikler om meningsmålinger er det lite som tyder på at det skal være mulig for dagens sittende regjering å overleve det kommende valget om litt over halvannet år. Meningsmålingene viser at opposisjonen har stort flertall hvis det hadde vært stortingsvalg i dag.

Samtidig viser utviklingen fra måned til måned at styrkeforholdene mellom partiene har svingt veldig mye de siste månedene. Det er store variasjoner i oppslutningen hvis man ser på den prosentvise andelen av befolkningen som hvert parti har bak seg. Utslagene blir imidlertid enda større hvis man ser på antall mandater.

Stortinget består av 169 folkevalgte representanter, og det kreves 85 mandater for å oppnå flertall. I det siste stortingsvalget i 2017 fikk den sittende regjeringen til Erna Solberg 88 mandater, mot opposisjonens 81 mandater. Det var en tilbakegang fra 96 mandater i 2013-valget, men den gangen fikk ikke statsministeren Venstre og KrF med seg.

En titt på gjennomsnittstallene som nettstedet Poll of polls utarbeider for meningsmålingene hver måned viser at regjeringen er nede i 61 mandater nå i januar. Derfra er veien lang opp til de nødvendige 85 mandatene hvis Erna Solberg skal få en tredje periode som statsminister.

Utslagene blir ekstra store når man ser på mandatfordelingen som en følge av sperregrensen på 4 prosent. De partiene som ikke når den oppslutningen får ikke utdelt utjevningsmandater, og det gir veldig store utslag for partienes styrkeforhold.

I stortingsvalget i 2017 kom både KrF og Venstre over samtidig som opposisjonspartiene MDG og Rødt ikke klarte det. På de siste meningsmålingene er imidlertid situasjonen motsatt.

For å se hvor mye og hvor raskt partienes oppslutning svinger, har jeg hentet ut de historiske tallene for mandatfordelinger som Poll of polls utarbeider hver måned, og laget en animert graf som viser utviklingen over tid.

Her ser vi at regjeringspartiene Høyre, Frp, Venstre og KrF over lang tid holdt seg godt over streken som viser hvor flertallet på 85 mandater går. De har ikke vært der hele veien, men når vi ser på KrF's gule stripe blir den tynnere og tynnere samtidig som den faller lengre og lengre ned.

På denne grafen viser KrF's utvikling når regjeringen har flertall og når de ikke har det, selv om regjeringen i tidligere tider ikke var avhengig av KrF's støtte.

Animert_stortingsvalg_partimandater_area.gif

Grafen viser også tydelig hvor avgjørende det er for Rødt og MDG å komme over sperregrensen, og hvordan Senterpartiet har blomstret opp.

Når jeg selv studerer denne grafen sitter jeg igjen med et inntrykk av at de norske politiske landskapet er i ferd med å bli mer uoversiktlig selv om det på mange måter fortsatt er ganske ryddig med en klar fordeling mellom regjeringen og opposisjonen.

For velgere flest vil jeg tro at den gir en økt forståelse av hvor mye det politiske landskapet svinger.

Slik ser forøvrig utviklingen ut for regjeringspartiene:

Animert stortingsvalg partimandater area regjeringspartiene

Og slik ser utviklingen ut for opposisjonspartiene:

Animert stortingsvalg partimandater area opposisjonspartiene

Jeg antar likevel at det er mange som ikke tenker over konsekvensene av denne politiske berg-og-dalbanen på meningsmålingene.

For alle aktørene i energibransjen har disse endringene store implikasjoner. Her er det mange samfunnsspørsmål som står på agendaen, blant annet disse:

  • Fremtidige rammebetingelser for olje- og gassnæringen
  • Skattlegging av vannkraftverkene
  • Utbygging av vindkraft på land
  • Utjevning av nettleien
  • Effekttariffer på nettleien
  • Elektrifisering av det norske samfunnet
  • Kutt i klimagassutslipp
  • Karbonfangst- og lagring
  • Investeringer i fremtidige næringer som havvind

Tidligere kunne lobbyistene i energibransjen, og kanskje spesielt de som jobbet innen olje og gass slå seg litt til ro med at så lenge de har de såkalte styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet på lag, så ordner det seg. Det har kanskje vært sant lenge, men slik er det ikke lenger.

En titt på utviklingen for Høyre og Arbeiderpartiet viser at de stort sett har hatt flertall til å ta de "ansvarlige" beslutningene på vegne av nasjonen sammen. Dette har imidlertid endret seg i det siste, og nå er det ikke lengre opplagt at det holder at disse to hovedmotstanderne går sammen.

Animert_stortingsvalg_partimandater_area_styringspartiene.gif

Når man leser artikler om meningsmålinger får naturlig nok miljøpartiene mye fokus. Det er selvsagt fordi de har satt et viktig samfunnsspørsmål høyt på agendaen, og fordi de i praksis utøver mye makt i det politiske Norge.

En tilsvarende titt på oppslutningen til miljøpartiene MDG, SV og Venstre over tid viser imidlertid at disse partiene ikke har hatt veldig stor oppslutning.

Animert_stortingsvalg_partimandater_area_miljopartiene.gif

Miljøpartienes makt springer ut fra at de hører til hver sin side av politikken, og som en følge av det kan verken høyresiden eller venstresiden gjennomføre sin politikk uten å ta hensyn til et av disse miljøpartiene.

Så må det sies at selv om de andre partiene ikke defineres som dedikerte miljøpartier, så er det ikke slik at spørsmål om miljø og klima står og faller på hva disse såkalte miljøpartiene mener. Alle de andre partiene har også egne politiske vedtak for miljø- og klimatiltak - selv om det til tider er store forskjeller på ambisjonsnivået.

For klimaengasjerte aktivister og organisasjoner viser disse animerte grafene den samme utfordringen som energibransjen står overfor. Hvis de skal lykkes med å få gjennomslag for sin ønskeliste, så må de nå ut til flere partier.

Dette er i praksis den nye politiske realiteten i Norge. Hvis man skal få noe gjort, får man ikke gjort det selv med etablerte venner og bekjente i politikken. Man må ut og samle bredere og mer varierte politiske koalisjoner.