– De 23 selskapene som betaler petroleumsskatt, står for 63 prosent av den totale selskapsskatten i Norge

Petroleumsskatten økte med 51 milliarder fra året før.

Publisert   Sist oppdatert

Skatteetaten skriver i en pressemelding at petroleumsskatten utgjorde 147 milliarder kroner i 2018, og at det sørger for at oljeselskapene fullstendig dominerer skatteinnbetalingene fra næringslivet i Norge.

– De 23 selskapene som betaler petroleumsskatt, står for 63 prosent av den totale selskapsskatten i Norge, sier skattedirektør Hans Christian Holte.

Det er en økning på 51 milliarder kroner fra 2017, da tilsvarende beløp var 96 milliarder kroner. Dette er en vekst på 53 prosent.

Årsaken til økningen er i hovedsak økte olje- og gasspriser, ettersom både olje og gass holdt en relativ høy pris i fjor.

– De 23 selskapene som betaler petroleumsskatt, står for 63 prosent av den totale selskapsskatten i Norge. 332.000 selskaper bidrar med de resterende 37 prosentene, sier skattedirektør Hans Christian Holte.

For 2019 er det skrevet ut 133,7 milliarder kroner i terminskatt . Årsaken til den forventede reduksjonen er noe lavere forventet oljepris, samt noe lavere forventet produksjon.

Oljeselskaper betaler ordinær selskapsskatt på 23 prosent pluss en særskatt på 55 prosent på inntekten fra sokkelvirksomhet. Marginalskattesatsen på inntektene er derfor 78 prosent.

Når selskapsskatten har blitt redusert de siste årene, har særskatten økt tilsvarende, slik at marginalskattesatsen hele tiden har vært 78 prosent

Hans Christian Holte

– Oljeselskapene belastes med en høy skattesats, fordi de vederlagsfritt får adgang til å utnytte en verdifull og begrenset naturressurs med ekstraordinær avkastning. Når selskapsskatten har blitt redusert de siste årene, har særskatten økt tilsvarende, slik at marginalskattesatsen hele tiden har vært 78 prosent, forklarer Holte.

Dette betyr at det egentlig ikke har kostet staten så mye å redusere selskapsskatten med ett prosent poeng hvert år, så lenge oljeselskapene samtidig har fått opprettholdt sin totale skattesats på 78 prosent.

Forøvrig har vannkraftverkene tilsvarende skatteordning, og de har også fått oppjustert sin særskatt hvert år mens alle andre bedrifter har fått sin selskapsskatt redusert.

Flere selskaper står oppført med negativ skatt i skattelisten.

– Dette er spesielt for oljeselskapene, sier Holte.

– Et negativt beløp betyr at selskapene får utbetalt penger fra staten. Bakgrunnen for dette er to særegne refusjonsordninger for oljeselskaper, sier Holte.

Hvilken type refusjon et negativt beløp knytter seg til, fremkommer imidlertid ikke av skattelisten. Refusjonene gjelder enten letekostnader eller opphør av petroleumsvirksomhet.

Dette er to skatteordninger som skaper store misforståelser og dertil tilhørende misforstått samfunnsdebatt. Mange mener at dette er en subsidiering av oljebransjen, men det er ikke korrekt. Det er såkalt provenynøytrale skatteordninger. Det vil si at de sikrer at skatteinntektene forblir det samme med eller uten ordningene. Forskjellen ligger i at de sikrer nødvendig likviditet i en bransje som er svært kapitalintensiv med investeringer so måles i titalls milliarder kroner.

Staten refunderer skatteverdien av letekostnader for selskaper som er i underskuddsposisjon. Etter at refusjonsordningen ble innført i 2005, økte antallet aktører på norsk sokkel betraktelig, men det har vært en nedgang de siste tre årene.

For 2018 utgjør refusjonsbeløpet 3,4 milliarder kroner fordelt på 21 selskaper. Dette er en økning på 100 millioner kroner fra 2017.

Refusjonsutbetalingene falt tre år på rad fra og med 2015 som følge av redusert leteaktivitet og kostnadsfall på norsk sokkel.

I 2018 var det imidlertid en betydelig høyere leteaktivitet enn i 2017. Årsakene til at leterefusjonen likevel ligger på omtrent samme nivå som i 2017, er redusert kostnadsnivå og endring i aktørbildet på sokkelen: Det er færre rene leteselskaper, og flere av de mer etablerte selskapene har økt sin leteaktivitet.

I tillegg er flere aktører kommet i overskuddsposisjon, slik at de ikke lenger har krav på leterefusjon.

Dette er verdt å merke seg. Hvis leterefusjonsordningen hadde vært en subsidie ville det vært konkurransevridende hvis noen aktører fikk nyte godt av ordningen, mens andre ikke fikk det.

Leterefusjonen er imidlertid ikke en subsidie. Det er en provenynøytral ordning som sikrer at nye aktører uten lengre historikk på norsk sokkel får tilgang til samme skattemessige likviditet som de aktørene som har historikk og et regnskapsmessig overskudd de kan avskrive utgiftene mot.

Den andre særegne refusjonsordningen gjelder opphør av petroleumsvirksomhet: Hvis et selskap med virksomhet på norsk sokkel velger å avslutte petroleumsvirksomheten, kan selskapet kreve å få utbetalt skatteverdien av udekket underskudd og ubenyttet friinntekt knyttet til denne virksomheten. For 2018 har fire selskaper krevd slik utbetaling på til sammen 418 millioner kroner.

Denne ordningen er også en forenkling som sikrer likviditet. Hvis et selskap hadde avsluttet sin aktivitet, kunne de i henhold til skattereglene solgt selskapet til en annen aktør som så kunne ført det fremførbare underskuddet opp mot sitt overskudd.

Det er ellers verdt å merke seg at når petroleumsskatten nå sørger for at bare 23 oljeselskaper står for 63 prosent av selskapsskatten, så er det en kraftig forskyvning fra bare noen få år tilbake.

I 2017 sjekket enerWE skattetallene, og da viste de at totalt 268 oljeselskaper sto for ganske nøyaktig halvparten av den norske selskapsskatten i regnskapsåret 2015. Det inkluderte også flere leverandørbedrifter. Nå står altså oljeselskapene alene for nesten to tredjedeler av skatteinntektene fra norske bedrifters overskudd.