Foto: Anders Lie Brenna, enerWE
Foto: Anders Lie Brenna, enerWE

Norske forskere vil ha klimaavtale mellom produsenter av olje, kull og gass

Slik det er nå vil redusert produksjon i et land bare erstattes av et annet - eller øke prisen.

I en pressemelding forteller Universitetet i Oslo at forskningstidpublikasjonen Science har trykket en artikkel der norske samfunnsøkonomer tar til orde for en klimavtale på tilbudssiden.

I artikkelen "The case for a supply-side climate treaty", som denne uken er publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Science, tar norske forskere til orde for å få på plass en klimaavtale mellom produsenter av olje, kull og gass. En slik avtale vil, ifølge forskerne, øke sannsynligheten for å nå Parisavtalens togradersmål.

Artikkelen er skrevet av ni internasjonalt anerkjente norske samfunnsøkonomer fra Universitetet i Oslo, Statistisk sentralbyrå, OsloMet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

– Om tilbudet av fossile brensler reduseres, vil internasjonale priser på fossile brensler øke. Land med ambisiøse klimamål kan dermed få større effekt av sine tiltak i Parisavtalen. Økte priser hindrer at etterspørselen bare flyttes til andre mindre ambisiøse land gjennom karbonlekkasje, forklarer én av forskerne, professor Karine Nyborg fra Universitetet i Oslo.

– Økte internasjonale priser vil også stimulere næringsliv og forskningsmiljøer til å utvikle nye lavutslippsteknologier – ikke bare i land som fører en aktiv og effektiv klimapolitikk, men i alle land, tilføyer medforfatter Taran Fæhn, som er forskningsleder ved Statistisk sentralbyrå.

Artikkelen argumenterer for at dette ikke trenger å være en dyr politikk. Dersom Parisavtalen skulle vise seg å lykkes, vil produksjonen av olje, kull og gass uansett falle i takt med forbruket. En samtidig begrensning av tilbudet gir da ingen tilleggseffekt på utslippene, men skader heller ikke. Ifølge artikkelforfatterne kan det tvert imot gjøre klimapolitikken billigere, ved å avverge investeringer i leting og utvinning av fossile brensler som senere viser seg ulønnsomme.

Dersom Parisavtalen derimot mislykkes, vil en internasjonal begrensning av tilbudet av fossile brensler sikre at verden likevel unngår de verste klimaendringene. Slik sett fungerer en slik avtale som en forsikringsordning.

Om det åpnes for flere typer tiltak i det internasjonale klimasamarbeidet, vil kostnadene ved utslippskutt normalt falle for det enkelte land. En koalisjon av produsentland gjør bidragene enda mer effektive. Eksportland vil dessuten tjene på at prisene på deres fossile brensler øker.

–Mange produsenter av fossile brensler har hittil vært tilbakeholdne med løfter i Parisavtalen. Å bringe tilbudssidepolitikk inn i klimapolitikken kan få disse landene med. Produsentland vil tape på å la ressurser bli liggende urørt, men tjene på at internasjonale brenselspriser øker, fremholder professor Geir Asheim ved Universitetet i Oslo, som har koordinert arbeidet med artikkelen.

Her kan du lese forskningsartikkelen i Science.