Stein Bergsmark 2
Energi, Forskning og utvikling, Miljø Stein Bergsmark Foto: enerWE

– Underslår problemene med klimamodellene

Fysikeren Stein Bergsmark tilbakeviser kritikken fra Cicero-forsker Knut H. Alfsen.

I denne kronikken tilbakeviser Bergsmark kritikken fra Alfsen, samtidig som han redegjør for en del  sentrale fakta innen klimaforskningen.

Knut H. Alfsen fra Cicero foretar en kraftig unnamanøver, når han forsøker å imøtegå det som fremkommer i et intervju med meg på enerWE den 12. oktober, og det jeg har skrevet i min klimarapport. Alfsen har ikke lest rapporten,  som han likevel slakter, og han plasserer meg blant de som mener at Jorden er flat.

Uheldig debattform

Dette er som forventet, fordi vi har sett mange ganger, at dette er det debattnivået hvor Cicero har størst framgang.  Klimaforskningen har mange usikre felter. Ciceros debattform ødelegger således for en konstruktiv  og faktabasert klimadebatt.

Hadde Alfsen lest rapporten, eller hørt min klimaforelesning, ville han ha oppdaget at mesteparten av stoffet er hentet fra fremragende forskere over hele verden, og at mye dreier seg om gjengivelse og kommentering av objektive vitenskapelige erfaringsdata. Alfsens kritikk faller derfor sammen.

Alfsen kommer også  med en rekke ubegrunnede påstander, og gir leseren en rekke malende bilder som ikke har rot i vitenskapen. Alfsen og andre på Cicero har satset navn, rykte og karriere på ett eneste kort: Hypotesen om at menneskeskapt CO2 er den primære driveren til temperaturøkning og klimaendringer.  Et meget dårlig kort.

Klimaendringene skyldes naturlig variabilitet

Det er ingen som betviler, at vi i de siste 100 år har hatt betydelige klimaendringer. Dette er jo observert. Det er heller ingen tvil om at CO2 er en drivhusgass, som kan ha bidratt noe til en økning av atmosfæretemperaturen. Men det foreligger overveldende erfaringsmateriale, som viser at tilsvarende og mer omfattende  endringer har skjedd tidligere.  Dette tyder på at klimaendringene i det store og hele skyldes naturlige forhold, noe Alfsen unnlater å kommentere.

Historikken viser at temperatur og CO2 gjennom mange hundre tusen år har variert helt uavhengig av hverandre. Det finnes rekonstruerte globale estimater for CO2 og temperatur for de siste 150 000 år. Her er det store variasjoner, og  vi ser at temperaturen stiger først, og at CO2 følger etter. CO2 er altså ingen temperaturdriver, det er   økende temperatur som driver økning av CO2 i luften, i henhold til Henrys lov.

De siste 5000 år har vi hatt fire godt kjente varmeperioder, hvor temperaturen har vært langt høyere enn i dag, samtidig som CO2-innholdet i atmosfæren var lavere. Og det har ikke vært noen som helst sammenheng mellom variasjoner i temperatur og CO2-konsentrasjon.  Her kan vi nevne den middelalderske varmeperioden, der det var 0,5 – 2 grader varmere enn i dag, og hvor vikingene dyrket korn og hadde kveg på Grønland. Denne perioden kan vanskelig ha oppstått fordi vikingene fyrte med fossilt brennstoff.

Det finnes ingen synlig kopling mellom temperatur og CO2

Heller ikke i nyere tid har vi noen tydelig kopling mellom temperatur og CO2, fordi virkningen av de menneskeskapte utslipp og temperaturutviklingen i atmosfæren kan ikke skilles fra det som er innenfor rammen av naturlig variabilitet. IPCC peker på at den globale atmosfæretemperaturen stoppet å stige i 1998, og perioden fra 1998 fram til i dag betegnes derfor av IPCC som en hiatus, en varmepause.

Temperaturen stiger altså ikke, til tross for at atmosfæreinnholdet av CO2 i denne perioden har steget med 8 prosent, og at utslippene over perioden utgjør mer enn 30 % av alle menneskeskapte utslipp siden år 1900.

Temperaturstigningen startet etter Den lille istiden

Den temperaturøkningen vi hadde i forrige århundre startet etter Den lille istiden, omtrent i år 1900, lenge før det ble betydelige mennskeskapte utslipp. Siden da har vi hatt en global temperaturøkning på under 1 grad.

Siste del av denne økningen fant sted  mellom 1975 og 1998. Dette er den eneste perioden hvor vi har observert samtidig stigning av temperatur og CO2, men perioden  er  samtidig statistisk sett helt lik det vi har sett i tidligere perioder.  Denne ene perioden er det antakelig Alfsen setter sin lit til, men alle forskere vet at samvariasjon ikke er noe bevis for årsaksrekkefølge.

Våre utslipp er lite merkbare i atmosfæren

At våre utslipp er lite merkbare i atmosfæren, ser vi også av det faktum at siden 1950 har utslippene steget med mer enn 500 prosent, mens CO2 i atmosfæren bare har steget med 30 prosent.

Det er svært dårlige holdepunkter for  at CO2-innholdet i luften vil synke, om vi reduserer utslippene. I en perioode på 4 år under oljekrisen rundt 1970 sank utslippene kraftig, mens CO2-innholdet i luften steg jevnt på samme måte som tidligere.

Cicero underslår problemene med klimamodellene

Det er naturligvis riktig som Alfsen sier, at klimamodellene bygger på fysikkens lover. Men Alfsen fører leserne  bak lyset, når han ikke peker på de store usikkerhetene, og når han later som om modellenes fysikalske grunnlag alene medfører at modellresultatene er korrekte, og at de derfor speiler virkeligheten. Han uttaler bomastisk at modellen står. Dette er dessverre meget fjernt  fra de faktiske forhold.

En helt avgjørende  faktor  i klimadebatten, som også inngår i klimamodellene, er den såkalte klimafølsomheten for CO2, det vil si den temperaturøkning som en mulig, dobling av CO2 vil medføre.

En verdensledende klimatolog fra MIT, professor Richard Linzen uttaler i en høring i en amerikansk rettssal  om klimafølsomheten:

«I seg selv (dvs. uten innvirkning av såkalte «tilbakekoplingsmekanismer»), hevdes det vanligvis at en dobling av CO2 leder til en oppvarming på rundt 1 grad. Dette er vanligvis betraktet som for lite til å gi stor bekymring. De verdiene for klimafølsomheten som IPCC angir (mellom 1,5 og 4,5 grader) hviler på antatte tilbakekoplingsmekanismer, som er spekulative og ikke beviste… Imidlertid, som IPCC bekrefter, avhenger alle tilbakekoplingene av modellegenskaper som må parametriseres, og som er høyst usikre. Forskerne er ikke enige om eksistensen av og størrelsen av disse tilbakekoplingene, noe presidentene i National Academy of Sciences i USA, og Royal Society i UK har bekreftet. Det er nettopp de høyst usikre og høye verdiene for klimafølsomheten som danner grunnlaget for IPCCs postulat om kommende høye temperaturer som følge av våre utslipp.

Verdensledende professor: Klimamodellene har alvorlige feil

Om klimamodellene uttaler professor Lindzen: «Dessuten hviler IPCCs påstand på klimamodeller, som har alvorlige feil. Modellene samsvarer ikke med observerte data, og alle IPCCs modeller feiler når det gjelder å forutsi den manglende oppvarmingen over de siste, nesten 20 år.»

Dette bekrefter IPCC selv i synteserapporten fra 3.11.2014: «For perioden fra 1998 til 2012 viser 111 av 114 tilgjengelige moduellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene». Dette viser at IPCC først forteller oss at 97 prosent av modellene feiler, og at IPCC deretter ønsker at vi skal ha tiltro til deres modellbaserte scenarier. Antakelig er dette helt ukjent hos Cicero.

Vi kan nå konstatere at kjernen i Alfsens karriere og Ciceros eksistens  «…hviler på antatte tilbakekoplingsmekanismer som er spekulative og ikke beviste».

Summary for Policymakers er et politisk spisset dokument som dårlig reflekterer god underliggende forskning

I klimadebatter hevder Cicero uten unntak at «saken er avgjort, det er ikke lenger noe å diskutere», og Alfsen klassifiserer meg som en enkeltperson, som mener at en hel vitenskapsverden tar feil. Her er Alfsen på meget tynn is. Jeg mener at det foregår mye god og riktig klimaforskning. Men jeg har sterke motforestillinger mot det som åpenbart strider mot verifisert erfaringsmateriale og mot en del spissede politiske budskap fra IPCCs sammendragsrapporter, Summary for Policymakers.

Sammendragsrapportene har i altfor mange tilfeller dårlig samsvar med god underliggende forskning, og dette har i flere tilfeller ført til at forskere har trukket seg som forfattere hos IPCC.  Alle, og spesielt forskere som Alfsen, bør være svært skeptiske når IPCC gjennom de 25 siste årene konsekvent har fortalt oss at atmosfæretemperaturen skal stige, og belagt påstandene med stadig økende grad av sannsynlighet, samtidig som feilen, avstanden til faktisk observert temperatur, stadig stiger.

Den høyt meritterte partikkelfysikeren professor Pierre Darriulat med 40 års karriere har vært forskningsdirektør på CERN  i 7 år, og er meget sterk i fysikk, statistikk og sannsynlighetsteori. Cicero har selv en partikkelfysiker, så dette må jo være en god bakgrunn.  Darriulat er ikke klimaforsker, men har interessert seg for klimaforskning i 10 år, og han sier i en britisk høring om klimaet:

“Den måten som Summary for Policymakers håndterer usikkerheter på (dvs. hevder at noe er 95 % sikkert), er sjokkerende og dypt uvitenskapelig (…) For en vitenskapsmann er dette enkle faktum tilstrekkelig til å diskreditere hele sammendraget. (…) Summary for Policymakers gir den gale oppfatningen at man kan kvantifisere presist vår grad av tiltro til klimamodellenes projeksjoner, hvilket langt fra er tilfellet».

Mangelfull analyse av karbonkretsløpet

Det eneste Alfsen forsøker å drøfte, er karbonkretsløpet. En klar svakhet i hans resonnement er det manglende samsvar mellom det at utslippene fra 1950 økte med 500 prosent, mens CO2 bare økte med 30 prosent. En annen og avgjørende svakhet, er at han fullstendig utelukker CO2 fra vulkaner og fra Jordens indre, hvor isotopmålinger viser at slike utslipp er større enn organisk CO2, inkludert vår bruk av fossilt brensel.  Cicero vil antakelig hevde at vulkanene slipper ut lite CO2, men dersom man anslår hvor mye CO2 som stammer fra den samlede massen av vulkanske produkter, vil man se at vulkanene er meget betydelige kilder for CO2.

Hans påstand om at en enkelt rik person kan skape så store utslipp at klimaet kan ødelegges er derfor uten rot i virkeligheten.

Konsensuspåstanden er ikke sann og vitenskapelige spørsmål avgjøres ikke med konsensus

Til slutt vil jeg understreke, at det ikke eksisterer noen allmenn konsensus eller enighet om at CO2 er den vesentligste driveren til de klimaendringene som er observert. Alle vet at det merkelig nok hersker en politisk konsensus, som later til å være uvitende om at CO2 er selve livets gass. Men det finnes titusenvis av kompetente forskere, inkludert flere Nobelprisvinnere, som har signert petisjoner som går imot den IPCC-drevne såkalte konsensus. Vitenskapelige spørsmål avgjøres heller ikke gjennom konsensus, men ved samsvar mellom prediksjon, naturlover og observasjon. Her ligger IPCC med Summary for Policymakers og Cicero klart bak det forskere flest vil forvente.

Stein Bergsmark

Skogeier og fysiker

Les rapporten her oppdatertKlimarapport versjon G10

Stikkord: , ,