Natur fjell sol hav
Forskning og utvikling Kristine Kotte-Eriksen Foto: enerWE

Derfor tar klimaskeptikeren feil

Seniorforsker Knut H. Alfsen i Cicero forklarer hvorfor han mener at Bergsmark tar feil i sin rapport.

Søndag publiserte enerWE en artikkel om kontroversiell forskning gjort på klimaendringene.

Som oppfølgersak og motsvar, har seniorforsker i Cicero, Knut H. Ralfsen stilt opp til intervju. Cicero ble opprettet i 1990 av den norske regjeringen og fikk i mandat å utvikle kunnskapsgrunnlaget i nasjonal og internasjonal klimapolitikk.

Naturlige klimaendringer som følge av endringer i jordens bane rundt solen tar hundretusener av år for å spille seg ut. Nå har menneskelig utslipp ført til tilsvarende endringer på bare noen tiår, ifølge forskere.

– Det vi gjør med klimagassene nå er å sparke til klimasystemet vårt hardere enn naturen klarer selv. Hvis vi dytter klimaet over i ustabilt leie igjen, slik vi har sett tendenser til før menneskene kom på jorda, så ligger vi tynt an, sier Knut H. Alfsen i Cicero.

Alfsen forklarer at naturlige klimaendringer tidligere har gjort at Madrid får klimaet til Reykjavik – og omvendt.

– Ved slike endringer blir det jo vanskelig å være vinbonde i Spania. Mens tidligere endringer skjedde i et tempo som naturen kunne tilpasse seg, skjer ting så fort nå at trærne ikke rekker å flytte seg, og at økosystemene ikke henger med.

Ingen tvil

Seniorforsker Alfsen mener det ikke hersker noen tvil om at økt mengde klimagasser i atmosfæren gjør jordklodens temperatur høyere, været villere og at drivhuseffekten er et faktum.

–  De menneskeskapte CO2-utslippene utgjør bare 4% av alle utslipp til atmosfæren, men mesteparten inngår i et naturlig kretsløp mellom forskjellige reservoarer. Jeg skal forsøke å tegne et bilde for deg av karbonkretsløpet i atmosfæren.

Karbonets kretsløp

Alfsen forklarer at når vi slipper ut mye CO2 i atmosfæren, så øker konsentrasjonen av CO2. Atmosfæren er i kontakt med havet, så en del av CO2-gassene fra atmosfæren går ned i havet. Atmosfæren er også i kontakt med jord og vegetasjon, og en god del av karbonet som treffer plantene, videreføres fra vegetasjonen og ned i jorda. Samtidig slipper havet og vegetasjonen ut CO2 til atmosfæren.

Dette utgjør et kretsløp av tre reservoarer av karbon: Atmosfære og vegetasjon og hav.

Menneskelig utslipp må ned med 80-90% for å nå naturens egen grense

– Tenk deg så videre at det er store mengder CO2 som sirkulerer mellom disse tre reservoarene. Ut av disse reservoarene, eller dette kretsløpet, så er det to små lekkasjer, fortsetter forskeren.

Den ene går fra havoverflaten og ned i dyphavet. Dyr i overflaten tar opp karbon i skall og skjelett. Når de dør, bringes de ned på havbunnen.

På den måten tas karbon ut av kretsløpet til reservoarene. Det samme gjelder for vegetasjon som fører karbon ned i jorda, som fører til en mer permanent lagring av karbon. Når mennesker graver etter fossilt brennstoff, og pumper ut CO2 i kretsløpet, så øker samlet mengde karbon i kretsløpet, men lekkasjene ut av kretsløpet forblir stort sett de samme.

– Dette er elementært. Skal man stabilisere karbonnivået i atmosfæren, så er det ingen annen måte å gjøre det på enn å redusere de menneskeskapte utslippene til et nivå som tilsvarer det naturlige tapet ut av kretsløpet. Det vil si at vi må redusere menneskeskapt utslipp med 80-90% fra dagens nivå.

– Så hvis menneskene stopper CO2-utslippene, slik at konsentrasjonen av karbon i atmosfæren havner på et naturlig nivå, så vil temperaturen stabilisere seg?

– Ja. Men så har man også store, naturlige variasjoner inn i bildet som påvirker temperaturen år for år.

Klimamodellene bygger ikke på fortidens data

Stein Bergsmark kritiserer Klimapanelet for å bruke scenarier fremfor prognoser i sin forskningsrapport, og at prognosene alltid slår feil. Alfsen forklarer at dette bunner i et sprik mellom metode.

– Statistiske metoder blir ofte brukt til å lage prognoser, for eksempel om økonomisk vekst i neste kvartal. De benytter et matematisk/statistisk verktøy for å beregne hva fortidens data kan si om fremtidens utvikling. Klimamodellene er av en annen natur.

Simulerer fysiske lover

Seniorforskeren forklarer at klimamodellene bygger på fysikkens lover. Store norske leksikon skriver dette om klimamodeller:

”Klimamodeller er dataprogrammer som beregner ulike klimaparametere som temperatur, trykk, vind og fuktighet.(…)Et fellestrekk for de fleste klimamodellene er at de baserer seg på matematiske ligninger som beskriver fysiske og kjemiske lover.”

-Hvorfor velger man å ikke bruke historisk data til å se frem i tid akkurat når det gjelder klima?

– Man kan også bruke data fra fortiden. Men klimamodeller er ikke prognosemodeller, slik statistikerne bruker dem. For fem-seks år siden var dette et kjempehot tema, at fysikere ikke bruker samme metode som statistikere, slik som Bergsmark refererer til i sin rapport. Men simuleringsmodeller som klimamodellene bygger på fundamentalt andre forutsetninger en statistikernes prognosemodeller.

Dyphavsoppvarming på 0,023 grader på ti år

Bergsmark stiller seg kritisk til havoppvarmingen i sin forskningsrapport. Han skriver at ”Det registreres nå en temperaturstigning i dyphavet på 0,023 grader per tiår. Det betyr at temperaturen vil kunne stige 0,23 grader de neste 100 år.”

Hvis disse tallene stemmer, er dette en reell fare å snakke om?

– Nå kan ikke jeg gå god for nøyaktig disse tallene, men hvis vi antar at det er riktig, så er det fortsatt en viktig endring fordi dyphavet er kjempesvært. Å varme opp vann er en veldig tung prosess, og vann er vanskelig å varme opp. Uansett om det er en så liten temperaturøkning, så krever det enormt med energi. Og det er drivhuseffekten som gjør at jorden nå har et energioverskudd som kommer til syne ved at vi varmer opp dyphavene.

Stille før stormen

Istider avhenger av jordens bane rundt sola. Den siste istiden var en periode med fryktelig variabelt klima, blant annet på grunn av endringer i havstrømmene i Atlanterhavet, opplyser forskeren.

– Da vi kom ut av siste istid for cirka 12.000 år siden så roet klimaet seg, og vi fikk stabilt og ”pent vær”. Det var i denne perioden med ”pent vær” at menneskelig sivilisasjon for første gang oppsto, og vi bosatte oss i byer, lærte landbruk, skriftspråk og så videre.

– Kan vi oppleve en ny istid på jorden?

– Ja. Hvis vi ikke hadde drevet med klimagasser hadde vi vært inne i en mellomistidsperiode på ca. 50 000 år. Det er omtrent 12.000 år siden siste istid, så vi kunne forvente en ny istid om noen titusener år. Men på grunn av oppvarmingen vil ”mellomistiden” nå vare lengre, og det er usikkert om vi kommer til å oppleve noen ny istid.

Én mann kan stoppe istiden

Det betyr at jorden normalt sett vil gå inn i en ny istid om noen titusen år.

– Ved å produsere nok klimagasser nå, er vi i stand til å stoppe den neste istiden. Det er ikke mer en rik mann på jorda kan bestemme seg for å gjøre. Enkeltindivider kan påvirke jorda på i vanvittig stor grad. Det i seg selv er et skremmende perspektiv.

Han tror ikke menneskene klarer å omstille seg før vi har hatt en lang rekke stygge værrelaterte katastrofer.

Vitenskap mot vitenskap?

Alfsen forteller at han har vært i diskusjon med klimaskeptikerne i 20-30 år.

– Det som slår meg er at gjennom alle disse år så har ikke meningene deres endret seg en millimeter. Bergsmark og de andre tviholder på forskning som er avkledd for lenge siden, men de har kun et systematisk ensidig perspektiv!

– Men dette gjelder kanskje litt for begge parter?

– Det er ikke slik at forskere som har den tradisjonelle klimaoppfatningen er feilfrie, men når det kommer en enkeltperson eller noen enkeltpersoner og mener at en hel vitenskapsverden tar feil, så skal han ha ganske tunge, solide bevis for at man skal bruke tid på å lytte seriøst til ham.

– Har du lest Bergsmarks fulle rapport og forskningsresultater?

– Nei, jeg har ikke lest hele rapporten fra A til Å. Men jeg har lest en god del intervjuer med ham, og jeg kjenner igjen de samme anklagene som kom for 10-15 år siden, ved å bla fort gjennom rapporten. For meg virker denne rapporten mest som et kompendium over gamle saker.

Gyldigheten av forskningsbasert kunnskap er at den ikke blir opplagt motbevist over tid, forklarer Alfsen. Ingen betviler lenger at jorden er rund, at solen er i sentrum, relativitetsteori, standardmodellen i kvantemekanikk og så videre.

– Sånn er det litt med klima også. Modellen står til tross for at mange forsøker å finne ut hva som er feil. For oss som har holdt på lenge i bransjen, så er Bergmarks rapport nesten som en deja vu. Alt har vært avkledd og diskutert så mange ganger, men det kommer stadig opp igjen.

Om Cicero

CICERO ble opprettet i 1990 av den norske regjeringen og fikk i mandat å utvikle kunnskapsgrunnlaget i nasjonal og internasjonal klimapolitikk. I dag er CICERO en uavhengig forskningsstiftelse med tilknytning til Universitetet i Oslo.

CICERO skal bidra til omstilling gjennom å drive forskning, utredning, rådgivning og informasjon om klimarelaterte globale miljøspørsmål og internasjonal klimapolitikk med sikte på å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å redusere klimaproblemet og å styrke det internasjonale klimasamarbeidet.

Stikkord: , , ,

Annonse
Ads banner