- Equinor ignorerer klimatrusselen – med full støtte fra Staten

KRONIKK: Equinor bør deles opp og slutte med å bore nye brønner på norsk sokkel.

Publisert Sist oppdatert

Som aksjonær i Equinor sendte jeg inn de følgende forslag til generalforsamlingen den 14. mai. Som ventet fikk de ikke gjennomslag, Styret og Statens representant stemte imot. Det lyder som følger:

Som aksjonær ber jeg Equinors generalforsamling om å vedta det følgende:

  1. Equinor stanser så fort som mulig all olje- og gassaktiviteter utenfor den norske sokkel og selger rettighetene til andre aktører.
  2. Equinor deles opp i to selskaper, en del for olje- og gassaktiviteter på den norske sokkel og en for globale fornybare energi.
  3. Equinor stopper all boring i den norske sokkel.
  4. I tillegg bør den norske stat redusere sin risiko med hensyn til eierskap i Equinor ved selge ned sitt eierskap så fort som mulig.

Min begrunnelser for disse forslagene er som følger:

Som aksjonær i Equinor ønsker jeg å ivareta verdien av mine aksjer og redusere den norske stats risiko med hensyn til Equinors globale olje- og gassaktiviteter (O&G). Dette må gjøres gjennom profesjonell ledelse og utførelse av Equinors strategi. Samtidig skal Norge møte sine forpliktelser med hensyn til å holde den globale oppvarming under 2 grader. Her må Equinor bidra betydelig som en av de størst norske kilder til CO2 utslipp.

Markedsituasjonen for olje- og gassaktiviteter er nå som følger:

Aksjeprisene til O&G selskaper synker stadig, mens aksjer i selskaper i den fornybare energi sektor stiger raskt

Aksjeprisene til O&G selskaper synker stadig, mens aksjer i selskaper i den fornybare energi sektor stiger raskt. S&P indeksen for energiselskaper har øket 2% de siste 10 årene mens den bredere S&P har gått opp med 300%. Mange store internasjonale investorer selger nå sine aksjer i ”fossile” selskaper.

Equinors O&G forretninger utenfor den norske sektor har forårsaket enorme tap og nedskrivinger for selskapet. Equinor er nå aktive i 34 land, 20 land med høy risiko for korrupsjon, ugjennomsiktighet og dårlig styresett. Med de lave oljepriser ventes videre tap og avskrivninger. Equinor rapporterer ikke resultatene fra land til land. Men det har jo nå blitt avdekket at de har hatt akkumulert investering på 800 milliarder kroner gjennom de siste 18 år, med liten eller ingen fortjeneste hittil. I 2019 rapporterer Equinor et tap på 200 millioner kroner i deres E&P forretning i Nord-Amerika. I tillegg, avskrivninger på 9,2 milliarder dollar bare i 2019. Dette er enorme tap og viser at å gjøre god ”business” i Nord-Amerika for et utenlandsk selskap er meget vanskelig og utfordrende (jeg snakker av personlig erfaring etter å ha bodd og arbeidet i USA i 30 år).

Det er mye mere olje og gass i de eksisterende globale reservoarer enn det som kan hentes opp dersom FNs togradersmål skal kunne imøtekommes. Nye boringer i den norske sektor bør derfor stoppes og oljeproduksjonen reduseres. Equinor boret 42 brønner i 2019, 18 gav olje og eller gass. Det ble gitt 23 nye lisenser i den norske sektor (NCS). Spørsmålet er nå hva planene blir fremover under de helt nye og ekstreme markedsforhold. Det tar jo minst 5 år mellom start på et prosjekt og produksjon start og da er spørsmålet om den nye produksjonen er med fortjeneste. Hvis ikke, så får ikke staten de skatteinntektene som de gav fritak til under byggingen av prosjektet.

Det er store muligheter for at oljeprisen vil synke videre eller forbli lav i lengre tid fremover. Equinor kan derfor ende opp med betydelige "stranded assets", særlig utenfor den norske sektor (NCS). Dette vil ha stor innvirkning på verdien av selskapet og ikke minst den norske stats inntekter etter de gitte statlige subsidier for nye reservoarboringer.

Kostnadene for O&G produksjon i den norske sektor er ca. 30 dollar pr. fat, langt høyere en for eksempel i Saudi-Arabia eller i Russland, som er under 10 dollar pr. fat. Disse to landene vil sannsynligvis fortsette produsere så lenge det er noen som helst etterspørsel.

Equinors O&G produkter forårsaker ca. 300 millioner tonn med årlig CO2 utslipp. Det er 7,5 ganger Norges fastlandsutslipp. Equinors planer om å redusere dette er meget vage løfter og uten en detaljert langtids strategi. Norge og Equinor er meget villige til å ”eksportere” store mengder med ”dirty” CO2, men ”clean” vannkraft skal ikke eksporteres (ref. NorthConnect saken). For meg er dette et stort moralsk dilemma for Norge som har tjent enorme beløp på ”dirty” eksport gjennom snart 50 år.

Equinors aktiviteter innen bærekraft, Scope 1, 2 and særlig 3 er ikke imponerende

Equinors aktiviteter innen bærekraft, Scope 1, 2 and særlig 3 er ikke imponerende. En modell er Microsoft som vil ta alle CO2-utslipp tilbake fra atmosfæren som de og deres underleverandører har forårsaket (Scope 1, 2 og 3) siden 1975, innen 2050. Dette er en umulig aktivitet for Equinor i og med at de forårsaket bare i 2019, ca. 300 million tonn CO2 utslipp gjennom salg av olje og gass.

Equinors forskningsutgifter (F&U) i 2019 var bare 300 millioner dollar. Dette er ca. 0,5% av omsettingen. Industrien investerer typisk mellom 2 og 3 % av omsettingen F&U. Spørsmålet er da hvorfor Equinor, med et så beskjedent F&U budsjett og omsetting på 65 milliarder dollar, trenger Hywind subsidier på 250 millioner dollar for det 550 millioner dollar prosjektet i Skottland? Hywind er nå 2 til 3 ganger så kostbart som grunnbasert off-shore vindturbiner. Spørsmålet er da også når og om Hywind vil kunne konkurrere?

Det foreligger norske planer for igjen å starte CO2 absorbsjon og transport fra fastlands industrianlegg med pumping (CCUS) ned i Equinor oljebrønner i den norske sektor. Dette er en enormt kostbar prosess som ikke har en fremtid før CO2 kvote prisen er over kr. 2.000 per tonn CO2. Nå ligger den i EU på ca. kr. 250 per tonn CO2. Til sammenligning er 30 dollar pr. fat tilsvarende til ca. 2.300 kroner pr. tonn olje, omtrent det samme som kostnadene for CCUS fra Norge til Equinors brønner (se Statlig Rapport nr. D014a, 2016). Dette viser klart hvor håpløs CCUS prosessen er økonomisk (se Notat 1 nedenfor). Allikevel vil Equinor starte et CCUS prosjekt kalt Northern Nights, med CO2 absorbert fra av-gasser i 2 fabrikker på Fastlands-Norge. De vil utvilsomt søke om store subsidier fra Staten. Før Staten gjør noe som helst, må de ha en kostnads oppdatering av studiet som ble gjort i 2016 (se ovenfor) og ikke minst forsikre deltagelse fra EU og UK.

Equinor diskuterer også produksjon av ”blå” hydrogen fra naturgass, med CO2 uttak og injisering i tomme brønner i Nordsjøen (CCUS). Det er meget tvilsomt om denne prosessen vil være mer økonomisk enn å produsere ”grønn” hydrogen ved bruk av fornybar billig eller gratis overskuddsstrøm til elektrolyse (splitting vann til hydrogen og oksygen). Norge bør derfor satse på ”grønn” hydrogen produksjon med bruk av overskuddselektrisitet fra vindturbiner og solseller. I tillegg kan ”grønne” små anlegg bygges på en distribuert måte i motsetning til høye investeringer i store anlegg for ”blå” hydrogenfabrikker.

I følge årsrapporten for 2019, brukte Equinor bare 60 millioner dollar på lavkarbon teknologiutvikling. Dette er mindre enn 0,1% av deres salgsinntekter. Dette er ikke særlig imponerende for et selskap med et salg på 65 milliarder dollar og som erklærer seg for å være et selskap som er opptatt av miljøet og den globale oppvarming.

Ørsteds kapasitet målsetting er 30 GW innen 2030, omtrent som den norske vannkraft kapasitet. Equinors målsetting er bare 10 GW innen 2030.

Et eksempel på hvordan forslag nr. 2 kan gjøres, har vi fra Danmark. DONG var et statseid olje/gass og energiselskap. Det ble skilt i to deler, O&G virksomheten ble solgt til andre aktører og et nytt selskap (Ørsted A/S) ble etablert med fokus på fornybar energi i Europa og elektrisitetsproduksjon i Danmark. Ørsteds aksjepris økte 100% i løpet av 2 1/2 år, mens Equinors aksjepris ble redusert med 40% i den samme perioden. Ørsteds omsetting er nå ca. 12 milliarder dollar, omtrent de samme som Equinors internasjonale E&P. Ørsteds kapasitet målsetting er 30 GW innen 2030, omtrent som den norske vannkraft kapasitet. Equinors målsetting er bare 10 GW innen 2030.

Alt dette er for så vidt ikke noe nytt og mange har diskutert og skrevet om det, for eksempel i Norsk Klimastiftelse, Notat nr, 1/2020.

Ifølge Forslag 4 bør Staten selge ned sin eierskapsposisjon i Equinor. Et første skritt kunne være å selge ned fra 67% eierskap til 51%. Dette vil sikre en mye mer aktive og profesjonell aksjeeiegruppe, bedre Equinors drift, strategi og et mye mer profesjonelt styre med internasjonal erfaring.

Etter at 200 milliarder kroner tap og all sløsingen i Nord-Amerika, som ble kjent offentlig i Dagens Næringslivs artikler, er det jo klart at Equinors styre har ”sovet i timen” og toppledelse har ikke rapportert som de skulle til Styre og Staten. Statens ”arms-length” styring av Equinor har ikke virket (Delvis statseide selskaper som Telenor, Statkraft og Hydro har de samme problemene med store tap og korrupsjon i utlandet). En ny styringsmodell for Staten bør settes på plass.

Hvorfor ikke etablere en liten gruppe av fire ikke-politiske internasjonale spesialister fra industrien og finansverden, som følger godt med og gir råd til styret og rapporterer til departementene og Stortinget?

Jeg tror at mange av tapene kan forklares ved at de norske selskapene ofte sender ut nordmenn til lederstillinger, med liten eller ingen internasjonal erfaring og lokalkjennskap. I ABB, som eier selskaper i mer enn 100 land (med 200.000 ansatte i 2000), ansatte vi lokale, velkvalifiserte ledere, som gikk igjennom ”ABB College” i Sveits hvor de fikk undervisning i selskaps kultur, organisasjon, produkter, rapporteringssystemer, konkurrenter, markedsituasjonen, etc. etc. Dette hadde vi stort hell med og vi hadde veldig få ”expats” ute i verden.

Med vennlig hilsen
Even Bakke, Ph.D.
Aksjonær i Equinor
Kjemi-ingeniør og konsulent innen fornybar energi og energieffektivisering (AEB GmbH)
Tidligere ansvarlig for ABB’s globale miljø forretninger, USA og Sveits
Tidligere direktør for Bankinvest’s kapitalinvesteringer i fornybar energi, Danmark
Medlem av Besteforeldrenes Klimaaksjon.


Notat 1. I åttiårene bygget ABB i USA CO2 absorbsjon anlegg fra avgasser i kullfyrte kraftverk. Det viste seg at energibehovet var slik at energikapasiteten til kraftverket måtte økes med 50% for å dekke energibehovet til CO2 absorbsjon og komprimering. Pumping ned i en brukt oljebrønn var ikke inkludert fordi CO2 gassen var til kommersielt bruk. Prosessen ble derfor erklært fullstendig uøkonomisk og videre utvikling ble stoppet. Det var vel derfor Mongstad prosjektet egentlig ble stoppet.