- For å få ned CO2-utslippene må ny fornybarkraft brukes til å fjerne kullkraft

KRONIKK: Marginalkraft og balansekraft må ikke forveksles, skriver forfatterne i dette tilsvaret til Klaus Vogstad.

Publisert

Dette er en kronikk, og den gir uttrykk for skribentenes mening.

Svar til Vogstads kritikk av vår kronikk “Elektrifisering – den trojanske hesten i vår tid

Vi takker Klaus Vogstad for hans svar på vår kronikk. Det gir oss anledning til å oppklare en svært vanlig misforståelse. Vi beklager samtidig at vi ikke var tydelige nok i å forklare forskjellen på marginalkraft og balansekraft.

Kortsiktige endringer for å balansere produksjon mot forbruk omtales normalt som balansekraft og ikke som marginalkraft

Artikkelen og nettsiden som Vogstad linker til, omhandler ikke marginalkraft slik han hevder. Ved søk finner vi imidlertid en post som gjør rede for marginalkraft-begrepet slik det er brukt av ´Tomorrow´ og dermed Vogstad. Der fremkommer det klart at begrepet ´marginalkraft´ er anvendt for kortsiktige endringer.

Kortsiktige endringer for å balansere produksjon mot forbruk omtales normalt som balansekraft og ikke som marginalkraft. Et tydelig utslag av denne sammenblandingen er at vannkraft oppgis å stå for den største delen av marginalkraften. Det er dette som gir det relativt lave karbonavtrykket som Vogstad oppgir for marginalkraft.

Balansekraft brukes for å dekke kortsiktige endringer i forbruk og produksjon fra sol- og vindkraft. Det viktigste kravet til balansekraft er at den har gode dynamiske egenskaper. Det har vann- og gasskraft, mens kullkraft har dårlige dynamiske egenskaper, og brukes derfor helst ikke siden det medfører store energitap. Når det likevel brukes, understreker det at den er nødvendig fordi vann- og gasskraft ikke er tilstrekkelig til å dekke behovet. Det ideelle hadde jo vært å bruke overskuddskraften fra sol- og vindkraft i pumpekraftverk, men så langt har man enda ikke kommet. I fremtiden når andelen av sol- og vindkraft øker, vil det bli helt nødvendig.

Vogstads beregninger av hva marginalkraften består av blir dessverre helt misvisende når han blander sammen balansekraft og marginalkraft. Konsekvensen er at han undervurderer karbonavtrykket til marginalkraften som må dekke permanent økning av elektrisitetsforbruket.

Vogstad bryter energisystemet opp i tid og geografi. For vår del betrakter vi ACER på makronivået som er det mest klimarelevante i og med at variasjoner i tid og geografi (spesialtilfeller) da blir eliminert. I makroperspektivet kan vi sikkert være enige om at det fortsatt er for lite utnyttbar fornybarkraft i systemet. Det er derfor riktig i det store bildet å betrakte disse som brukt opp. De dekker ikke det totale behovet.

Dette er variabel knapphetskraft. Det betyr at resten av kraftbehovet må fylles med gass og/eller kullkraft. For tiden er kull marginalkraften, både pga. pris og karbonavtrykket. Dette er en nødvendig og nyttig "forenkling" for å ikke rote seg bort i misvisende detaljer og irrelevante spesialtilfeller. Som vist i vår kronikk, vil paradoksalt nok karbonavtrykket stige voldsomt dersom gasskraft erstatter kullkraft som marginalkraft. Det er en situasjon som må unngås.

Vogstad bemerker også at vi ikke har referert til EU´s planer. Det skyldes at EU´s planer og tiltak ikke bygger på en grunnleggende faglig forståelse, for eksempel av enkle energibalanser. Inntrykket av dårlig faglig forankring av planene ble ytterligere forsterket da EUs strategi for hydrogen ble lagt fram i sommer. Det planlegges tiltak som vil kreve ekstremt med ny kraft. Tiltakene er storskala forbruk.

Dersom forbruket og ny fornybarkraft utvikler seg i samme størrelsesorden vil bruken av kull og gasskraft, og også CO2 utslippene, forbli omtrent uendret

I energibalansen har leddene "Forbruk" og "Ny fornybarkraft" en nøkkelrolle for hvor mye kull og gass som må brukes og for om CO2-utslippene skal gå opp eller ned. Når ny fornybarkraft øker mer enn forbruket vil bruken av kull og gasskraft reduseres og CO2-utslippene gå ned. Dersom forbruket og ny fornybarkraft utvikler seg i samme størrelsesorden vil bruken av kull og gasskraft, og også CO2 utslippene, forbli omtrent uendret. Det mest relevante tilfellet for ACER/EU er når forbruket øker mer enn ny fornybarkraft. Da må i tillegg differansen mellom det det økte kraftforbruket og ny fornybarkraft dekkes av økt bruk av marginalkraften kull. Konsekvensen er at CO2 utslippene vil øke dramatisk.

Problemet er at vi ikke har noe handlingsrom for å øke forbruket på denne måten. 40 TWh ny fornybarkraft i året i ACER, i gjennomsnitt over de siste 5 årene, er tross alt bare 0,4 TWh årlig per Norges ca.5 millioner mennesker. Det er f. eks. nok til ca. 100.000 elbiler som kjører 16 000 km i året - en svært liten del av de planlagte tiltakene.

For å få ned CO2 utslippene må ny fornybarkraft brukes til å fjerne kullkraft. Økt forbruk gir forsinket utfasing av kull eller økt bruk av kull.

Vogstad forutsetter at det alltid vil være nok fornybarkraft som dekker "permanente kraftøkninger". Dette er ren ønsketenkning eller gjetninger. For å få ned CO2-utslippene må ny fornybarkraft brukes til å fjerne kullkraft. Økt forbruk gir forsinket utfasing av kull eller økt bruk av kull. Å oppnå 50% reduksjon i CO2 utslipp innen 2030, gjennom tiltak som øker kraftforbruket så mye at det umulig kan dekkes av ny fornybarkraft, slik Vogstad forfekter, er dessverre ikke i samsvar med enkle energibalansebetraktninger. Det ville vært svært interessant å se Vogstads betrakninger om energibalansene i systemet.

Våre premisser er ikke gale, men riktige! Marginalkraft- og energibalansebetraktninger er nødvendige for at fokus settes på tiltak som reduserer utslipp og ikke bare øker forbruket.

Per Eidsvig, pensjonert teknisk fysiker fra NTH
Dag Flølo, cand scient fysikk
Rune Lødeng. dr. siv ing kjemi