Dette innebærer oljebransjens klimaoffensiv

KOMMENTAR: Med den nye klimaambisjonen kan lille Norge vise en vei som andre land ønsker å følge.

Publisert Sist oppdatert

Mandag denne uken la olje- og gassbransjen frem sine klimamål for fremtiden. Der slo de fast at de skal kutte utslippene med 40 prosent innen 2030, og skal kutte ned mot null i 2050.

Det var godt å se en fremoverlent oljebransje på offensiven med ambisiøse klimamål. For dette er en bransje som har fått mye pepper på tross av at det er den soleklart største bidragsyteren til Norge som en velfungerende og velfinansiert velferdsnasjon.

Samtidig er det en bransje som står for over én fjerdedel av Norges utslipp, og som leverer varer som slipper ut mange ganger så mye når den forbrukes. Sånn sett kan man si at det også er en bransje som fortjener mye pepper, og det er derfor viktig at den kommer på banen med konkrete, etterprøvbare klimamål.

Første etappe: kutte 5,6 millioner tonn CO2

BarChartRace_feltutslipp.gif

Hvis vi begynner med å ta en nærmere titt på målet frem til 2030, blir det fort klart at det er snakk om svært ambisiøse klimakutt, men at det samtidig er noen djevler som har gjemt seg i detaljene.

For målet om å kutte 40 prosent innen 2030 er satt opp mot 2005, ikke 1990. Dette valget av hvilket år som skal være utgangspunkt, har vesentlig betydning. 1990 er året som Norge tok utgangspunkt i da vi satte målet vårt i Paris-avtalen om å kutte utslippene med 40 prosent på landsbasis.

Målet om å kutte 40 prosent innen 2030 er satt opp mot 2005, ikke 1990

Anders Lie Brenna

I 1990 sto utvinningen av olje og gass på norsk sokkel for et utslipp på litt under 8,2 millioner tonn. Til sammenligning utgjorde utslippstallene i 2005 litt under 14,1 millioner tonn CO2. Det er forøvrig litt lavere enn de litt under 14,2 millionene som norsk sokkel slapp ut i fjor.

Utslipp fra norsk sokkel

År Fat (boe) CO2-utslipp (tonn) Utslipp
1990125 081 4188 179 00010,4 kg/boe
2005257 736 86614 073 0008,7 kg/boe
2018228 912 06714 157 0009,8 kg/boe

En reduksjon på 40 prosent fra 14,1 millioner tonn tilsier et kutt på 5,6 millioner tonn. Det blir tøft.

Det er likevel langt mindre enn hvis oljebransjen skulle forholdt seg til 1990. I så fall ville de måtte kuttet utslippene med hele 10,9 millioner tonn.

Så må det for ordens skyld påpekes at den store forskjellen henger sammen med at det i 2005 ble produserte 257,7 millioner fat oljeekvivalenter, mens produksjonen var under halvparten i 1990 med en årsproduksjon på 125,1 millioner fat.

Målt i utslipp per produserte fat er da også ambisjonen tøffere når man sammenligner med 2005 enn med 1990. I 1990 lå utslippene på 10,4 kg per produserte fat, mens det i 2005 var nede i 9,8 kg per fat. I fjor lå snittet på norsk sokkel på 9,8 kg per fat.

Til sammenligning forventes det nyåpnede Johan Sverdrup-feltet å ligge på under 1 kg CO2-utslipp per produserte fat med oljeekvivalenter.

Gassturbinene står for omtrent 85 prosent av utslippene på norsk sokkel

Anders Lie Brenna

Mye av forklaringen på det, er at Johan Sverdrup er elektrifisert, og at de dermed ikke trenger gassturbiner til å produsere strømmen som må til for å hente ut oljen og gassen. Disse gassturbinene står for omtrent 85 prosent av utslippene på norsk sokkel.

Andre etappe: havvind, CCS, hydrogen og redusert produksjon

På lang sikt - mot 2050 - spiller det ingen rolle om bransjen tar utgangspunkt i 1990 eller 2005. Da er målet uansett ned mot null.

For å komme dit, holder det ikke å kjøpe strømmen fra land. Da må det også bygges ut egen, fornybar kraftproduksjon, og det blir i praksis i form av flytende havvind.

Dette ble det ikke snakket noe særlig om på presentasjonen av den nye klimaambisjonen denne uken, men på havvindkonferansen som ble arrangert i september i fjor, ble det lagt frem en rapport fra Menon Economics. I den ble det beskrevet et behov for to flytende norske havvindparker med hver sin kapasitet på hele 500 MW.

Denne rapporten legger til grunn at flytende havvind vil bli konkurransedyktig på pris fra omtrent 2030, og vil nok bli grundig lest som en del av arbeidet med elektrifiseringen i den andre etappen.

Samtidig er det verdt å nevne at den nærmest i en bisetning beskrev et behov for subsidier på opptil 36 milliarder kroner for å kunne realisere de to havvindparkene

Anders Lie Brenna

Samtidig er det verdt å nevne at den nærmest i en bisetning beskrev et behov for subsidier på opptil 36 milliarder kroner for å kunne realisere de to havvindparkene. Rapporten slo imidlertid fast at dette var en investeringen som forventes å bli samfunnsøkonomisk lønnsom.

Karbonfangst- og lagring (CCS) ble så vidt nevnt på presentasjonen på mandag. Det forventes ikke at CCS vil bidra så mye i første etappe, men det blir trolig nødvendig når de tøffeste kuttene skal tas fra 2030 og utover.

Det er da også rundt den tiden at det forventes at prisen skal komme ned på et akseptabelt nivå - rundt 1000, kroner per tonn. Til sammenligning ligger dagens utslippspris på rundt 750 kroner per tonn når man legger sammen prisen på klimakvoter og den norske CO2-avgiften som olje- og gassutvinnerne må betale.

Forøvrig er signalet fra myndighetene at CO2-avgiften skal opp, og det forventes også at prisen på klimakvoter skal øke i årene fremover.

Hydrogen forventes også å spille en viktig rolle. På presentasjonen av klimaambisjonen, trakk Hildegunn Blindheim fra interesseorganisasjonen Norsk olje og gass frem at hydrogen kan brukes i gasskraftverk og til både oppvarming og avkjøling. Det gjenstår riktignok noen teknologiske innovasjoner for å få det på plass, men det kommer nok til å la seg gjøre.

Hydrogen kan produseres gjennom elektrolyse fra havvind eller fra gassen som produseres. Kombinert med CCS kan det bli et bedre klimaalternativ i perioden fra 2030 til 2050.

Selv med nye funn forventer Equinor at produksjonen på norsk sokkel vil halvere seg

Anders Lie Brenna

Det siste elementet som blir viktig i denne fasen, er redusert produksjon. Selv med nye funn forventer Equinor at produksjonen på norsk sokkel vil halvere seg etterhvert. Det er synd for inntektene til Equinor og skatteinntektene til Norge, men bra for utslippene.

Pengesterk storforbruker av strøm

Oljebransjens klimaambisjoner er viktige for bransjens troverdighet i klimadebatten, men endringene som gjøres, påvirker også andre deler av energibransjen.

Når oljebransjen elektrifiseres, betyr det at det norske strømmarkedet får en ny og pengesterk kjøper som trenger store mengder strøm.

På spørsmål fra enerWE anslo Equinor's konserndirektør for norsk sokkel, Arne Sigve Nylund, at det frem til 2030 vil være snakk om cirka 10-12 TWh med strøm som må hentes fra land. I dag ligger det månedlige strømforbruket til olje- og gassutvinning på mellom 0,4 til 0,8 TWh. På årsbasis er det dermed snakk om omtrent 8 TWh. Det betyr at elektrifiseringen vil føre til et strømforbruk på norsk sokkel som er omtrent 2,5 ganger så høyt som i dag.

Equinor sier at de legger til grunn at dette ikke vil påvirke strømprisene, men det er det ingen grunn til å tro på

Anders Lie Brenna

Equinor sier at de legger til grunn at dette ikke vil påvirke strømprisene, men det er det ingen grunn til å tro på. For oljebransjen spiller det neppe noen stor rolle. De har gode marginer, og det betyr ikke så mye om strømprisen øker med noen titalls øre per kWh.

Det kan bli en større utfordring for privatkunder og for kraftkrevende industri, selv om kapasitetsbegrensninger i strømnettet uansett vil hindre at all strømmen sendes bort fra det lokale kraftverket og ut på sokkelen.

Trenger mer strøm

2019 ble med knapp margin et år der Norge ble en nettoimportør av strøm. Det var første gang siden 2010, men det kan fort skje flere ganger over de neste årene. I et normalår vil Norge fortsatt ha et strømoverskudd på 10-15 TWh, men dette er snittall og mye av det vil bli spist opp av oljebransjens elektrifisering. Andre elektrifiseringer i andre deler av samfunnet vil også ta sin andel.

Kapitalismens læresetning er at økt etterspørsel fører til økte priser, og til økt utbygging av tilbudet. Det betyr at det vil bli økt utbygging av vindkraft.

Anders Lie Brenna

Kapitalismens læresetning er at økt etterspørsel fører til økte priser, og til økt utbygging av tilbudet. Det betyr at det vil bli økt utbygging av vindkraft. Frem til 2030 er det i praksis ikke snakk om havvind, så det betyr utbygging av mer vindkraft på land.

Det er ikke populært blant vindkraftmotstanderne, og det hjelper ikke at dette er et godt klimatiltak som reduserer oljebransjen og Norges utslipp.

Faktisk trenger man ikke å være vindkraftmotstander for å si nei til et slikt klimatiltak. Utbyggingen av landbasert vindkraft splitter også miljø- og klimabevegelsen.

For mens Bellona og Zero applauderer oljebransjens nye klimaambisjoner, er Natur og ungdom og MDG kritiske. Sistnevnte går faktisk så langt at det beskriver det hele som latterlig. De står fast på at oljebransjen må legges ned, og at det er eneste veien fremover.

Klimatiltak som virkelig monner

Et kutt i utslippene på 5,6 millioner tonn utslipp innen 2030 etterfulgt av nærmere 14,2 millioner tonn i tiden frem mot 2050 er et vesentlig bidrag i klimakampen

Anders Lie Brenna

Det var en stolt bransje som presenterte sine nye klimaambisjoner, og jeg er blant de som mener at de har grunn til å være det. Et kutt i utslippene på 5,6 millioner tonn utslipp innen 2030 etterfulgt av nærmere 14,2 millioner tonn i tiden frem mot 2050 er et vesentlig bidrag i klimakampen.

Hvis man avviser at dette er viktig, er man ikke en klimaaktivist som faktisk ønsker å løse et problem. Da er man bare ute etter å ta oljebransjen. Ekstreme klimaaktivister som sammenligner oljebransjen med tobakksindustrien har virkelig intet å bidra med i samfunnsdebatten.

Enten anerkjenner man at det betyr noe å kutte flere millioner tonn med utslipp, eller så må man slutte å argumentere for at alle må gjøre noe. Det er ikke mange klimatiltak som kan måle seg med dette.

For Norges del er det snakk om å kutte over 10 prosent av våre totale utslipp gjennom disse tiltakene innen 2030, og innen 2050 snakker vi om omtrent en fjerdedel.

BarChartRace_CO2-utslipp.gif

Hjelper fint lite om Norge kutter oljeproduksjonen

En vesentlig og saklig innvending er at det kommer mye større utslipp fra forbrenning av oljen enn fra utvinningen, og det er selvsagt korrekt. Det er da også derfor verdens forbruk av olje bør gå ned.

Det hjelper imidlertid ingenting om Norge kutter vår produksjon hvis den erstattes av tilsvarende produksjon i andre land med høyere utslipp under utvinningen.

Det viser da også effekten som oppstår når OPEC gjør sine kutt, og vi så det også da Saudia-Arabia's oljefelt ble utsatt for angrep.

Noen hevder at "forskning viser" at dette ikke er tilfelle, og henviser til en norsk SSB-artikkel fra 2013 og en forskningsartikkel i prestisjetidsskriftet Science i fjor. De kan med fordel lese artiklene i sin helhet, og merke seg forutsetningene som legges til grunn. Kortversjonen er at "forskning viser at det er forsket lite på dette", og at det forutsettes en globalt bindende avtale mellom produsentene av kull, gass og olje.

Med klimaambisjonen kan Norge vise vei

Oljebransjens nye klimaambisjon er gode nyheter for Norges utslippstall, men potensialet er også større enn våre egne norske utslipp.

Vi er et lite land som har tjent oss rike på oljen, og det skulle bare mangle at vi tar utslippskuttene på hjemmebane istedenfor å kjøpe oss fri med å lempe byrdene over på andre.

Hvis man ser bort fra utslippene, er denne nye klimaambisjonen veldig dyr.

  • Det dyrt å elektrifisere sokkelen
  • Det er dyrt å bygge opp flytende havvind som et klimavennlig alternativ
  • Det er dyrt å bygge ut karbonfangst- og lagring
  • Det er dyrt å gjennomføre en overgang fra gass til hydrogen

Men inntektene fra olje og gass på norsk sokkel er så gigantiske at det lar seg gjøre likevel.

Og når vi har gjort det, har vi gitt den norske olje- og gassbransjen nye ben å stå på, samtidig som vi har gitt vår leverandørindustri nye markeder. Vi da har også utviklet teknologi og løsninger som kan bli nye eksportnæringer for Norge.

Som et lite og rikt oljeland kan vi vise vei. Da bør vi vise en vei andre land ønsker å følge

Anders Lie Brenna

Hvis vi i stedet for denne klimaambisjonen velger å legge ned olje- og gassbransjen så fort som mulig, mister vi ikke bare en viktig inntektskilde for å finansiere vår velferdsstat. Vi mister også muligheten til å finansiere det grønne skiftet.

Som et lite og rikt oljeland kan vi vise vei. Da bør vi vise en vei andre land ønsker å følge.