Elektrifisering av sokkelen blir en prøvelse for klimapolitikken

KOMMENTAR: Norge klarer ikke å innfri selvpålagte klimakutt uten elektrifisering av sokkelen og utbygging av mer vindkraft.

Publisert Sist oppdatert

Frem til nå har den politiske klimadebatten i Norge stort sett dreid seg om å rope ut et høyest mulig tall for hvor store klimakutt Norge skal greie innen 2030.

Det er omtrent som når Rive-Rolf forviller seg ut på internett og roper ut stadig høyere tall på en Ebay-auksjon i filmen Rive-Rolf kræsjer internett. Det er først etterpå at han skjønner at tallet han roper ut er et beløp som faktisk skal betales.

Denne politiske ropekonkurransen har resultert i ambisiøse klimamål med en kort tidsfrist. Det var hardt nok å kutte Norges utslipp med 40 prosent innen 10 år, men det var ikke godt nok. Målet ble i regjeringens klimamelding løftet til 50 prosent, med en ambisjon om å klare 55 prosent.

Klimaet reddes ikke av den som setter det høyeste målet - det er gjennomføringen som betyr noe.

Anders Lie Brenna

Det er selvsagt vel og bra for alle som ønsker skikkelige klimatiltak som monner, men klimaet reddes ikke av den som setter det høyeste målet. Det er gjennomføringen som betyr noe, og når man ser nærmere på kuttene som må gjøres, blir det raskt klart dette blir en prøvelse for klimapolitikken.

Med prøvelse menes en hard påkjenning eller noen som er en plage for omgivelsene. Elektrifisering av oljeaktiviteten på norsk sokkel er begge deler. For her står problemstillingene i kø, og de politiske forslagene bærer preg av å være enkle og lite gjennomtenkte.

Det er egentlig litt rart. For man skulle kanskje tro at man har lært noe av den opprivende vindkraftdebatten som fortsatt pågår. For det vi ser konturene av nå, er mer eller mindre en fortsettelse av den samme debatten - der klimaet settes opp mot miljøet.

Elektrifisering av sokkelen blir egentlig bare en oppfølger av vindkraftdebatten, og som med alle oppfølgere blir problemene enda større i oppfølgeren. For også denne gangen blir det et spørsmål om klimamålene er viktigere enn naturen vår.

1/4 av Norges utslipp

Ifølge SSB hadde Norge 50,3 millioner tonn med CO2-utslipp i 2019. Olje- og gassutvinningen sto for 14,0 millioner tonn, og det utgjør 27,8 prosent av Norges CO2-utslipp.

Det betyr at det må gjøres noe med utslippene på norsk sokkel hvis det i det hele tatt skal være mulig å nå utslippsmålene. For hvis politikerne sier nei til elektrifisering av norsk sokkel, sier de i praksis nei til å nå å innfri målene om kutt av klimautslipp innen 2030. I så fall var ropene om høyest mulige målsetninger bare et spill for galleriet - selv om intensjonene var aldri så gode.

Mesteparten av de gjenværende utslippene på norsk sokkel kommer fra gassturbinene. De kan utgjøre så mye som 84 prosent av utslippene, og det er derfor elektrifisering er et helt nødvendig tiltak dersom utslippsmålene skal nås.

Det er selvsagt et paradoks at man bruker fornybar energi til å produsere en fossil energikilde, og kritikerne har selvsagt et godt argument når de påpeker at det er et dyrt klimatiltak som vil presse opp etterspørselen etter strøm. Det vil øke strømprisen, og det vil skape behov for mer kraftproduksjon. Mesteparten av det vil nødvendigvis måtte komme fra økt utbygging av vindkraft.

Brorparten av de estimerte 15 TWh som trengs må komme fra kraft på land - det blir ikke populært.

På litt sikt kan og bør denne vindkraften komme fra havvind, men det er bare ti år til 2030. Fortsatt er flytende havvind for dyrt, og det er snakk om mange og store vindturbiner. Det lar seg rett og slett ikke gjøre på så kort tid. Dermed må brorparten av de estimerte 15 TWh som trengs komme fra kraft på land. Det blir ikke populært.

Kraftoverskuddet spises opp

Fortsatt har Norge et betydelig kraftoverskudd i såkalte normalår. Det betyr at vi har en del å gå på før vi går fra å være en energinasjon med kraftoverskudd til å bli en nasjon som er avhengig av netto import av strøm fra våre naboland for å dekke opp vårt eget strømforbruk.

Kraftoverskuddet kan ikke brukes flere ganger.

Dette kraftoverskuddet kan imidlertid ikke brukes flere ganger. Det vi bruker på elektrifisering av oljevirksomheten kan ikke samtidig brukes på datasentre, batterifabrikker eller annen mer tradisjonell kraftkrevende industri.

Det betyr at hvis vi gjennomfører elektrifiseringen av norsk sokkel, så vil vi enten måtte droppe utbyggingen av annen kraftkrevende industri på land, eller så må vi bygge ut mer kraft.

Gavepakke og forbannelse

For kraftbransjen er elektrifiseringen av sokkelen både en gavepakke og en forbannelse. Økt etterspørsel etter strøm, vil gi økt volum og økte priser. Det vil de tjene godt på - samtidig som kraftbransjen gjennom elektrifiseringen får spille en nøkkelrolle i det grønne skiftet.

På den andre siden vil kritikken hagle mot en bransje som allerede fra før av får mye negativ oppmerksomhet når det er snakk om høye strømpriser, dyr nettleie, uønskede «monstermaster» og utbygging av vindkraft. Med elektrifisering av sokkelen vil det blir mer av alle disse fire.

Denne kritikken kan også bli et større problem hvis den smitter over på resten av elektrifiseringsarbeidet. I så fall vil veldig mye av Norges klimainnsats stoppe opp.

Klimakuttene haster

Det er fullt mulig å kutte i de norske klimautslippene. Utfordringen er tidsperspektivet. Hvis det ikke hadde hastet, ville store deler av problemet gradvis løst seg av seg selv etter hvert som flere nye fornybare energikilder blir billige nok til å være økonomisk lønnsomme uten subsidier.

Problemet er at klimautslippene er kumulative. Det vil si at de hoper seg opp. Det betyr at jo lengre vi venter, jo mer må vi kutte for å klare å komme til netto null i 2050. Selv med kutt på hele 55 prosent innen 2030, må innsatsen og kuttene øke enda mer etter det. Det blir veldig krevende fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å finne kuttmuligheter jo nærmere vi kommer målene.

Animert_utslipp164ec36c865969fb.gif

Det er derfor fullt forståelig at klimabevisste politikere og klimaaktivister har presset på for å øke Norges ambisjoner. Det som er uforståelig, er den manglende evnen til å se hva det faktisk innebærer.

For selv om det er et politisk flertall som står bak ambisjonene, er de på ingen måte enige om prioriteringene som må til for å innfri målene.

Bordet fanger

Det vi har sett og hørt så langt er imidlertid en mild bris sammenlignet med det som er i vente når konsekvensene blir synlige og merkbare.

Kritikken mot elektrifisering av sokkelen kommer fra mange kanter, og mye av den har også solid substans. Det vi har sett og hørt så langt, er imidlertid en mild bris sammenlignet med det som er i vente når konsekvensene blir synlige og merkbare.

Problemet for politikerne som har ropt ut stadig høyere tall for hvor mye Norge bør kutte innen 2030, er at de nå må levere. Bordet fanger, og hvis de skal klare å holde det de lovet må de si ja til elektrifisering av norsk sokkel. For hvis de ikke sier ja til å elektrifisere norsk sokkel, så sier de i praksis nei til å nå klimamålene som er satt. Dette vil de selvsagt forsøke å vri seg unna, og alle vil skylde på alle.

Noen vil hevde at dette enkelt kan løses ved å legge ned den norske oljevirksomheten. Det vil i så fall bekrefte deres manglende virkelighetsforståelse. For selv om man ser helt bort fra økonomiske realiteter, så vil ikke en eventuell nedleggelse av olje- og gassutvinningen gi nødvendig effekt på utslippene innen 2030.

Andre argumenterer for at dette kan løses med havvind. Det kunne kanskje vært mulig, hvis det ikke var for den korte tidsfristen.

Det er krevende nok å kutte 40 prosent innen 2030, og selv det går neppe innen 2030 uten elektrifisering av sokkelen. Med 10-15 prosent ekstra kutt på toppen av det, er det rett og slett ikke mulig.

Man kan like eller mislike elektrifiseringen av norsk sokkel, men bordet fanger. Hvis politikerne mente alvor da de satte klimaambisjonene, vil det bli vedtatt og gjennomført. Noe annet vil være en hard dom over alle politikere som kjempet for og vedtok å øke klimaambisjonene.