Valhall er et av feltene på norsk sokkel som er elektrifisert med landstrøm.
Valhall er et av feltene på norsk sokkel som er elektrifisert med landstrøm.

Elektrifisering av norsk sokkel er et dyrt, men lønnsomt klimatiltak som monner

KOMMENTAR: Elektrifiseringen er en investering i både klimaet og oljebransjens fremtid.

Publisert   Sist oppdatert

Det har den siste tiden vært mye fokus rettet mot elektrifiseringen av felt ute på norsk sokkel.

Tidligere i høst ble det presentert løsninger som til sammen vil sørge for landstrøm til hele ti felt ute på norsk sokkel. Det forventes at dette skal bidra til å kutte klimagassutslippene fra utvinningen på norsk sokkel med hele 1,2 millioner tonn når elektrifiseringen er iverksatt fra 2022.

Det er bra, og det trengs. Totalt står utvinningen av olje og gass for et årlig utslipp på 14,2 millioner tonn CO2. Det utgjør 27,3 prosent av Norges totale utslipp, og det er markant mer enn de 8,2 millioner tonnene som ble sluppet ut i referanseåret 1990 som Norges Paris-mål er knyttet opp mot.

Når enerWE snakker med oljeselskapene som er aktive på norsk sokkel får vi høre at det nå er gassturbinene som brukes til å produsere strømmen - som utgjør de største gjenstående utslippene. Det er fordi Norge allerede har plukket flere av de andre store utslippskildene, blant annet gjennom kravet om at gassen ikke skal brennes.

For der oljeproduksjoner i andre land gjerne har en fakkel som står og brenner opp gassen, har Norge helt siden de 10 oljebudene ble innført i forbindelse med Stortingsmeldingen 14. juni 1979, hatt et regelverk som slår fast at «brenning av utnyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder».

Hvis vi skal klare ytterligere kutt ut utslippene på norsk sokkel må vi derfor elektrifisere plattformene ute på feltene. Samtidig kan det fremstå som noe paradoksalt ettersom mye av gassen som utvinnes, brukes til å produsere kraft i gasskraftverk i landene Norge selger gassen til. Rent teknisk vil derfor i manges øyne være mer naturlig å bruke gassen til strømproduksjonen på plattformen - hvis man ser bort fra utslippene det fører til.

I tillegg til klimakvotene som ligger på rundt 250 kroner per tonn må olje- og gasselskapene også betale en egen avgift på ca 500 kroner per tonn

Anders Lie Brenna

Det gjør man ikke i Norge. Her har vi et stramt klimaregime, og operatørene på norsk sokkel må betale for utslippene. I tillegg til klimakvotene som ligger på rundt 250 kroner per tonn må olje- og gasselskapene også betale en egen avgift på ca 500 kroner per tonn. Det betyr at det i praksis koster omtrent 750 kroner for hvert tonn med utslipp, noe som er tre ganger så mye som for andre næringer som «kun» må betale for klimakvoter for utslippene sine.

Det gjør gassturbinene dyrere å drive, og dermed blir det mulig å regne hjem landstrøm til plattformene ute på sokkelen - selv om det inkluderer lange og dyre strømkabler med tilhørende omformere og annet utstyr.

Bransjeaktører enerWE har snakket med anslår at gassturbinene kan stå for hele 80 prosent av de gjenværende utslippene på norsk sokkel

Anders Lie Brenna

Så kan det selvsagt innvendes at gassen som eksporteres til bruk i gasskraftverk utenlands fører til utslipp, og det er korrekt.

Bransjeaktører enerWE har snakket med anslår at gassturbinene kan stå for hele 80 prosent av de gjenværende utslippene på norsk sokkel, så det sier det noe om hvor store utslipp gassen faktisk produserer.

Samtidig har gass mindre utslipp enn konkurrenten kullkraft som den i stor grad fortrenger. Her varierer regnestykkene, men grovt regnet er det snakk om omtrent en halvering av utslippene. Det er da også grunnen til at IEA anslår at overgangen fra gass til kull har bidratt med hele 500 millioner tonn i lavere klimagassutslipp fra 2010 og frem til i dag.

Det er også verdt å ta med seg at et gasskraftverk på land som regel er bedre i stand til å utnytte varmen som oppstår, og at det derfor er mulig å produsere hver MWh med lavere CO2-utslipp enn på en plattform. Dette er forøvrig noe OG21 i sin rapport har identifisert som et av områdene med forbedringspotensiale på norsk sokkel.

Resultatet av elektrifiseringen på norsk sokkel blir at fornybare energikilder som vannkraft og vindkraft fortrenger bruken av gass på feltene på norsk sokkel, og at den sparte gassen eksporteres til land med gasskraftverk som fortrenger kull.

Samtidig sørger elektrifiseringen for at norsk sokkel har markant lavere utslipp under utvinningen av olje og gass enn andre land som ikke har like strenge klimakrav. I tillegg til den direkte positive effekten på Norges klimagassutslipp, bidrar dette også til at det er mer klimavennlig å først kutte utvinningen av olje og gass i andre land enn Norge.

Så er spørsmålet om det er verdt det. Her vil nok klimabevegelsen argumentere for at det er bedre å stenge ned den norske utvinningen så raskt som det praktisk lar seg gjøre, mens økonomer i oljebransjen kanskje kan argumentere for at det er et unødvendig dyrt tiltak og at man ville fått mer ut av å bruke tilsvarende beløp på andre klimatiltak.

Selv er jeg av den oppfatning at elektrifisering av sokkelen er et godt tiltak både for klimaet og oljebransjen.

Selv er jeg av den oppfatning at elektrifisering av sokkelen er et godt tiltak både for klimaet og oljebransjen

Anders Lie Brenna

Som en del av samfunnsdebatten om oljebransjens fremtid pågår det en diskusjon om hvordan vi skal forberede oss på en verden som etterhvert vil etterspørre mindre olje og gass. Dette er et kontroversielt tema med mange sterke meninger, og det er vanskelig å slå fast hvem som får rett og hvem som tar feil når det gjelder spørsmålet om hvor fort og hvor langt ned det vil gå.

Vi kan imidlertid slå fast at det vil påvirke etterspørselen, og det betyr at produksjonen gradvis må reduseres etterhvert som etterspørselen synker og prisene synker. Da er spørsmålet hvem som blir stående igjen lengst, og det får meg til å tenke på en gammel vits:

To kamerater var på safari. En morgen da de kom ut av teltet, sto det en sulten løve og så på dem. Da snørte den ene kameraten raskt på seg joggeskoene.

- Tror du at du kan løpe fra en løve, spurte den andre kameraten.

- Nei, men jeg kan løpe fra deg.

Det nytter ikke å løpe fra klimakrisen, og bruken av olje og gass må derfor gå ned

Anders Lie Brenna

Olje- og gassutvinningen står i en lignende situasjon. Det nytter ikke å løpe fra klimakrisen, og bruken av olje og gass må derfor gå ned hvis verden skal klare å innfri Paris-målene.

Spørsmålet er hvor kuttene bør tas først.

Hvis man lar markedet styre dette alene, så vil de minst lønnsomme olje- og gassprosjektene ryke først, og så blir de med lavest utvinningskostnader stående igjen til slutt.

I noen tilfeller er det samsvar mellom lave utvinningskostnader og lave utslipp. Det gjelder for eksempel den landbaserte oljeutvinningen i Saudi-Arabia. I andre tilfeller er det ikke slik, og mesteparten av verdens olje utvinnes i land som ikke på langt nær er like opptatt av klimaet som det Norge er.

Hvis man lykkes med insentiver for mest mulig klimavennlig utvinning vil de med størst utslipp ryke først, og så vil de med minst utslipp få holde på lengst.

I et slikt scenario får Norge og selskapene på norsk sokkel godt betalt for sine klimavennlige investeringer selv om de på papiret kanskje ser uforholdsmessig dyre ut i dag.