«Du kommer til å bli syk!»

Publisert

Kronikk av Andreas Thon Aasheim, spesialrådgiver for nett og marked i NORWEA - Norsk vindkraftforening.

Vidar Lindefjeld i interesseorganisasjonen La Naturen Leve skriver i Pan om støy fra vindturbiner, og det er en diskusjon vi i NORWEA tar på største alvor. Og ikke bare vi, men så vel regulatorer som helsemyndigheter, andre bransjeorganisasjoner, medisinske fagmiljøer, og så videre. Det er helt garantert rom for ytterligere forskning, men la meg starte med hva vi vet så langt:

Det finnes ingen forskning som støtter opp om at støy fra vindkraft, verken vanlig, lavfrekvent eller infralyd, er mer skadelig enn annen støy. En gjennomgang av 60 studier og rapporter fra hele verden konkluderer med at, gjort riktig, er det ingen forskning som tyder på at vindkraft har en negativ helsemessig konsekvens for mennesker – men den kan være en kilde til irritasjon.

Vi vet at støy er farlig. Det er derfor vi i Norge er underlagt strenge støybegrensninger for vindkraften. Snittstøyen fra vindkraft skal helst ikke overstige 45 desibel (dB) over ett år. Snittstøy uttrykkes som «Lden» (Level day evening night) der støybelastning om kvelden og natten «straffes» med hhv. 5 og 10 dB ekstra, slik at snittbelastningen over året i praksis er under 40 dB. Som en anekdotisk sammenlikning kan jeg av Miljødirektoratets kartverktøy lese meg til at utenfor leiligheten der jeg bor, er støybelastningen mellom 70 og 75 dB. Jeg har rett nok noen utfordringer med søvnen, men det skyldes heller min 1 år gamle sønn.

Noceboeffekten

Vi i NORWEA blir anklaget for å være nedlatende når vi har omtalt den såkalte noceboeffekten. Vi tåler godt slike karakteristikker, men det er altså ikke våre vitenskapelige funn som ligger til grunn, men bl.a. funnene til medisinske eksperter fra New Zealand og Australia som skriver: «Historier i media, publisitet og diskusjoner om (selv)rapporterte helseeffekter knyttet til vindturbiner øker sannsynligheten for rapportering av lignende symptomer, uavhengig av faktisk påvirkning.» Det er ikke dermed sagt at ingen, noen steds, opplever negative effekter av vindturbiner, men det eksisterer altså en klar link mellom negative historier i forkant, og rapporterte tilfeller i etterkant.

Således mener vi det er et problem når organisasjoner som La Naturen Leve sprer skremselspropaganda, som at «Mennesker kan dø av vindkraftstøy». Debatten fortjener ikke at selverklærte støyeksperter som Sveinulf Vågene, tidligere letekoordinator for ExxonMobil og geolog av utdannelse, reiser rundt og skremmer med det ene og det andre. Vi vet at støy er farlig, så vi har klare grenser. Det finnes ikke forskning som gir grunnlag for å hevde at støy fra vindkraftverk er farligere enn annen støy, og vi vet at det finnes en link mellom slike (feilaktige) negative saker i media og rapporterte lidelser.

Føre var

I årene som kommer vil det bli bygget mer vindkraft her hjemme. Vi skal legge føre var-prinsippet til grunn, og det kommer til å dukke opp prosjekter med konsekvenser for naboer. Disse prosjektene skal identifiseres, og de skal enten imøtekomme avbøtende tiltak eller avslås. For enkelte prosjekter, som på Lista, vil det også måtte påregnes omfattende etterarbeid: På Lista ble det hevdet at anlegget lå langt over grensen på Lden 45 dB, men etterundersøkelser og nye støymålinger viste at anlegget drives innenfor grensene. Det er bra at man ettergår slik, og skulle det for fremtiden vise seg at anlegg eller enkeltturbiner er utenfor grenseverdiene, legger vi til grunn at rette instanser tar de riktige grepene.

Avslutningsvis skulle jeg ønske at Lindefjeld holdt seg for god for å forsøke å fremstille bransje og myndigheter som følelsesløse, onde mennesker som nærmest med viten og vilje påfører mennesker lidelser. Verken vi som bransje eller myndighetene kan gjøre annet enn å legge forskningen til grunn når grenseverdier for støy skal settes og etterleves. Selv om Lindefjeld ironiserer over at vindkraftutbyggeren WPD omtaler seg som en gjest, er det nettopp det et vindkraftverk er. En gjest som skal være på besøk i 30 år, og det er vår fordømte plikt å gjøre vårt ytterste for å bli tatt godt imot. Så må vi samtidig akseptere at vi ikke kan gjøre alle til lags.

Kronikken er publisert med tillatelse fra forfatteren. Den ble først publisert på Pan.