Snittprisen for klimakvotene ender på 25 euro i 2019

Norge må fortsatt forholde seg til det europeiske kvotemarkedet selv om COP25-forhandlingene ikke kom i mål.

Publisert

Klimakvotene i det europeiske markedet startet året med en pris på 25,06 euro/tonn i januar, og når vi nå nærmer oss slutten av året ligger den på 25,07 euro/tonn.

For året som helhet har den også holdt seg ganske stabilt med en snittpris på 24,82 euro/tonn. Den har likevel svingt noe, og i februar nådde den årets bunnotering med en pris på 18,71 euro/tonn. På den annen side nådde den også en topp på 29,78 euro/tonn i juli.

Prisen på klimakvoter påvirker kvotepliktig sektor ved at utslippene belastes en ekstra kostnad. Tanken bak er at det skal gjøre de mest forurensende aktørene mindre konkurransedyktige opp mot mer klimavennlige konkurrenter, samt at det skal gjøre det økonomisk lønnsomt å først kutte utslippene der det er billigst å gjøre det.

Dette kvotehandelssystemet fungerer noenlunde godt i det europeiske markedet, men det er ikke innført på verdensbasis. Det var da også nettopp dette som var det viktigste punktet på agendaen da verdens ledere samlet seg på klimatoppmøtet COP25 i Madrid de to foregående ukene. Der skulle de bli enige om regelverket for handel med klimakvoter, men det greide de ikke.

Norge må uansett forholde seg til klimakvoter som følge av vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen.

Samtidig er det uttrykt bekymringer for at EU gjennom disse klimakvotene påfører egen industri en konkurranseulempe opp mot konkurrerende industri i andre verdensdeler der det ikke påføres en klimakostnad for utslippene.

I dag håndteres dette delvis gjennom at hvert land får en viss mengde gratiskvoter for å skåne egen industri, samtidig som ikke alle utslippsområder er omfattet av ordningen. Samtidig reduseres mengden gratiskvoter hvert år, og det forventes en gradvis økning i prisen på klimakvoter. Det kan bli utfordrende for Norge og EU hvis ikke resten av verden følger opp og blir med på et sett med felles regler for handel med klimakvoter.

Det er også stor forskjell på hvor mye forskjellige industrier tåler av priser på klimakvotene. Utvinningen av olje og gass på norsk sokkel er så lønnsom at klimakvotene i praksis ikke utgjør noe mer en "cost of doing business". De må kjøpe klimakvoter for sine utslipp, men betaler i tillegg en egen CO2-avgift på 500 kroner per tonn. Det betyr at de i praksis betaler tre ganger prisen på klimakvotene allerede.

Samtidig vil et slikt prisnivå være direkte ødeleggende for annen industri, som for eksempel sementproduksjon og produksjon av aluminium. Hvis de skulle blitt ilagt klimakvoter på tilsvarende nivå ville de ikke vært konkurransedyktige. I såfall ville de risikert å miste sin virksomhet til andre land uten tilsvarende avgifter på utslipp av CO2.

En annen utfordring med klimakvotene er at de påvirker prisene i markeder som for eksempel strømmarkedet. Der settes i praksis prisnivået av prisen på kull pluss klimakvoten. Det gjør at en høy pris på klimakvoter også påvirker norske strømpriser selv om de får strømmen vår fra fornybare energikilder som vannkraft og vindkraft. En tommelfingerregel tilsier at en klimakvote til 20 euro gir et påslag på strømprisen på ca 10 øre/kWh.

Dette vil trolig vedvare til andre energikilder som gass, og etterhvert sol og vind kommer inn og tar over for kullet i det europeiske strømmarkedet.