Vi må snakke om Kina's klimautslipp

KOMMENTAR: Norge viktigste bidrag er ikke mengden utslipp vi kan kutte, men hvordan vi kan gå foran som en foregangsnasjon.

Publisert Sist oppdatert

Denne uken arrangeres klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Der samles verdens toppledere for å jobbe videre med å takle klimaproblemet gjennom å bli enige om hvordan verden skal klare å kutte i CO2-utslippene.

Animerte aha-opplevelser

BarChartRace_CO2-utslipp.gif

I den forbindelse lagde jeg et par animerte grafer for å vise hvordan klimautslippene har økt.

Den første animerte grafen viste en topp 10-liste over landene med størst utslipp fra 1960 og frem til 2017, og den andre viste hvor mange tonn utslipp hver innbygger i utvalgte land har stått for fra 1971 til 2016.

Selv om det fra et informasjonsperspektiv kan være mer hensiktsmessig å lage en tradisjonell statisk graf der all informasjon er tilgjengelig samtidig, er min opplevelse at mange får en aha-opplevelse når de ser en animert graf der nøkkelopplysninger blir veldig tydelige.

Denne aha-opplevelsen fikk jeg selv da jeg så grafene jeg lagde. Jeg visste fra før av at Kina hadde gått forbi USA og blitt landet med størst klimautslipp, men når jeg så grafen ble jeg overrasket over hvor plutselig og fort det gikk.

Animert_CO2-personutslipp.gif

Samtidig er det urettferdig å sammenligne utslippene i store land med små land. Det sier seg derfor selv at man også må se på utslippene per innbygger.

Det gjorde jeg i den andre grafen, og der fikk jeg en tilsvarende aha-opplevelse når jeg så at Kina's utslipp per hode også steg kraftig og faktisk begynner å nærme seg norsk nivå.

I 1971 lå utslippet per kineser på 1,07 tonn i året. I 2016 var det økt til 7,38 tonn, litt lavere enn de 8,28 tonnene som Norge er oppført med hos worldometers.info.

Kina med frikort frem til 2030

Så må det påpekes at det finnes en veldig naturlig forklaring, og det går blant annet på at Kina på relativt få år har vokst til å bli en stor industrinasjon. Store deler av deres utslipp kan knyttes til at økonomien vokser som følge av at de på mange måter er verdens fabrikknasjon. Det å produsere varer medfører store utslipp, og når Kina står for mye av produksjonen står de også for mye av utslippene.

Samtidig burde ikke denne unnskyldningen eller andre forklaringer gi Kina et frikort, men det har de i praksis fått.

Kina ligger an til å øke sine allerede store utslipp i årene fremover selv om de gjennomfører det de har lovet (oransje og grønn linje). Hvis de skal følge opp i tråd med 2,0 (lilla linje) eller 1,5 (rød linje) gradersmålene må de få på plass omfattende kutt, og det må skje raskt.
Kina ligger an til å øke sine allerede store utslipp i årene fremover selv om de gjennomfører det de har lovet (oransje og grønn linje). Hvis de skal følge opp i tråd med 2,0 (lilla linje) eller 1,5 (rød linje) gradersmålene må de få på plass omfattende kutt, og det må skje raskt.

For mens Norge har satt som mål å kutte de norske utslippene med 40 prosent innen 2030, og 80-95 prosent innen 2050, så har ikke Kina satt som mål å kutte utslippene i tiden frem til 2030. Tvert imot.

Ifølge nettstedet Climate Action Tracker skal Kina nå toppen med klimautslipp senest i 2030. Det betyr at de kan fortsette å øke CO2-utslippene i 10 år til.

I 2017 hadde Kina et totalt utslipp på 13.039 millioner tonn CO2, altså hele 13 milliarder tonn. Det er omtrent dobbelt så mye som USA på andre plass på utslippslisten med sine 6,5 milliarder tonn CO2-utslipp.

Basert på vedtatte politiske tiltak estimerer Climate Action Tracker at de i 2030 vil ha et utslipp på mellom 14.433 og 15.816 millioner tonn CO2.

Til sammenligning har nettstedet kommet frem til at Kina's utslipp i 2030 bør komme ned i 10.686 eller helst 8.399 hvis de skal være med på å bidra til at verden når henholdsvis målene om 2,0 eller 1,5 graders oppvarming. Isåfall må disse utslippene gå ytterligere ned til henholdsvis 8.233 og 5.396 millioner tonn i 2050.

Det ser, for å si det forsiktig, ikke lovende ut.

Kina lover økt bruk av gass

Et av klimatiltakene Kina lover for å nå sine klimamål, at de skal øke bruken av gass til omtrent 10 prosent av den primære energimiksen i 2020, altså neste år.

Mange nordmenn vil kanskje stusse over dette løftet ettersom gass er en fossil energikilde som fører til klimautslipp. Det er for eksempel gassturbinene som står for minst 80 prosent av de gjenværende utslippene fra olje- og gassutvinningen på norsk sokkel.

Samtidig er overgangen fra kull til gass et av de mest effektive klimatiltakene som har blitt gjennomført på verdensbasis. Det har gjort Storbritannias grønne skifte til en suksess, samtidig som Tyskland (så langt) har mislykkes med sin.

Så har da også det internasjonale energibyrået IEA regnet seg frem til at gass har bidratt med omtrent 500 millioner tonns kutt i klimautslipp fra 2010 til 2018 gjennom å fortrenge kull.

Det norske gassdilemmaet påvirkes av Kina

Gassen utgjør en av de store dilemmaene og store spørsmålene for Norges økonomi og vår fremtidige klimastrategi. Den utgjør omtrent like mye som oljen i eksportinntekter, men det er en fossil energikilde som fører til klimautslipp.

Er det best å satse på en rask utfasing av kull ved hjelp av gass eller bør verden hoppe over disse investeringene og gå rett på fornybare energikilder som sol og vind?

Her har både olje- og gassbransjen og klimabevegelsen gode argumenter for sine syn.

Olje- og gassbransjen argumenterer for at gassen uansett trengs for å balansere strømnettet, at den er billigere til oppvarming, at den kan leveres i store kvanta og at den etterhvert kan bli tilnærmet utslippsfri gjennom karbonfangst- og lagring (CCS) og konvertering til hydrogen.

Fornybarnæringen og klimabevegelsen argumenterer på sin side for at vi uansett må ned til netto null, og at vi blir sittende fast med en massiv infrastruktur som blir stående i mange tiår hvis vi går omveien via gass. De påpeker at fornybar energi allerede er konkurransedyktig på pris, og at den utviklingen vil fortsette mens vi venter på at CCS kostnadene skal falle nok til at det går rundt på egenhånd.

Dette er en viktig og interessant debatt der fasiten ikke er gitt.

EU har riktignok kommet med noen sterke signaler om at de helst ser for seg en fremtid der utslippene holdes på et nivå under det gassen klarer å levere med mindre den konverteres til hydrogen og/eller understøttes av CCS.

Samtidig ligger det en erkjennelse av at det vil koste mer å bytte ut gassen med elektrisitet, både som en følge av selve energikostnaden og kostnadene knyttet til utbygging av infrastrukturen.

Det gjør noe med konkurransekraften, og det er noe EU er bekymret for. Det er for eksempel derfor Norge og EU's medlemsland får en stor mengde gratis klimakvoter til industrien for at den ikke skal utkonkurreres av blant annet Kina som følge av høye klimakostnader.

Det at Kina har som uttalt mål å bruke mer gass er også et signal om at etterspørselen etter gass ikke vil forsvinne så fort som mange kanskje håper på.

Samtidig må det påpekes at Kina's etterspørsel etter gass ikke får direkte konsekvenser for den norske gasseksporten. Norges gass sendes nesten utelukkende gjennom et 9000 km langt rørsystem til våre kunder i Europa. Det er knapt noe som går med skip, og Kina står derfor ikke på vår kundeliste.

Kina's utslipp må ikke bli en sovepute

Når det skrives og snakkes om Kina i klimasammenhenger er det som regel enten for å henge de ut som en klimaskurk som investerer massivt i mange nye kullkraftverk, eller som en klimahelt som satser imponerende offensivt på klimavennlige løsninger som elektriske busser og fornybar energi.

Kina står for nesten 30 prosent av verdens klimautslipp, og det blir bare verre i årene fremover

Anders Lie Brenna

Tallenes tale er imidlertid klar. Kina står for nesten 30 prosent av verdens klimautslipp, og det blir bare verre i årene fremover.

Det kan føre til til resignasjon og opprør mot smertefulle klimatiltak her i Norge og i andre land som tar klimaproblemet på alvor hvis vi ensidig innfører strenge klimatiltak her i Norge og Europa.

Klimaproblemet kan ikke feies under teppet, men vi trenger en klimadebatt basert på fakta, og fakta er at Kina fortsatt prioriterer vekst og økt velstand foran klima. Det vil også andre land i samme situasjon gjøre, og det må vi forholde oss til når vi gjør vi diskuterer hvilke klimatiltak Norge skal iverksette.

Ikke undervurder Kina

Det er mye som kan sies om Kina, og i denne klimasammenhengen bør vi gi de klar beskjed om å skjerpe seg. Samtidig bør vi heller ikke undervurdere Kina's evne til å gjøre nettopp det.

Kina's store styrke er at de evner å tenke ekstremt langsiktig samtidig som de har en handlekraft som ingen vestlige land kan måle seg med.

Når Kina bestemmer seg for å gjøre noe, så gjør de det. Når kineserne bestemmer seg for å bygge en demning, flyplass, toglinje, havn, fabrikk eller til og med en helt ny by så går det fort. Det samme vil skje når de bestemmer seg for å ta klimaproblemet på alvor.

Vi så konturene av det denne uken da Kina bestemte seg for at hver fjerde bil som selges i 2025 skal være elektrisk. Forslaget ble lagt frem tirsdag 3. desember og høringsfristen varer knapt en uke - til mandag 9. desember. I Kina er det ikke rom for motstandere som ikke vil være med på energiovergangen når den først settes i gang.

Norge må ha en klimastrategi som inspirerer og viser vei

Det at Kina ennå ikke har tatt ordentlig grep er problematisk, men det er en realitet som vi må forstå og ta innover oss når vi i Norge utarbeider en klimastrategi for fremtiden.

Det bærer galt av sted hvis vår tilnærming til det globale klimaproblemet utelukkende baseres på lokale norske erfaringer og ønsketenkning om at resten av verden ser ut som og oppfører seg på samme måte som Norge. Det gjør den ikke.

Samtidig blir det helt feil hvis vi bruker Kina's mangelfulle klimasatsing som en unnskyldning for ikke å gjøre noe selv. Vi bør tvert imot ta grep for å ligge i forkant slik at vi er konkurransedyktig den dagen Kina kommer ordentlig på banen med klimatiltak som virkelig monner. For når kineserne kommer, så kommer de fort.

Norge er et lite land. Vårt viktigste bidrag er ikke mengden utslipp vi kan kutte, men hvordan vi kan gå foran som en foregangsnasjon og vise en vei som er gjennomførbar også i praksis.

Vi ligger langt foran på mange områder, og det er en posisjon som forplikter. Vi bør bruke våre midler og vår erfaring til å vise vei slik at Kina og andre land ser muligheter som de også vil følge opp. Eksempler på det kan være:

  • Fortrenge kull med gass
  • Bygge havvind
  • Karbonfangst- og lagring (CCS)
  • Produsere hydrogen fra gass eller havvind

Dette er tiltak som krever store investeringer og en helhetlig strategisk tilnærming. Hvorvidt vi satser skikkelig på alle disse eller om vi velger bort noen av de og legger til andre får bli opp til våre folkevalgte å avgjøre. Disse beslutningene må imidlertid tas med utgangspunkt i hvordan verdenssituasjonen faktisk er, og ikke hvordan vi skulle ønske den var.

Norge må kutte selv om Kina ikke gjør det

Vi må kutte våre utslipp i tråd med målene vi har satt oss. Det blir dyrt, men er helt nødvendig av hensyn til klimaet og av hensyn til vår troverdighet i klimaspørsmålet. Samtidig må vi ikke lure oss selv til å gjøre kostbare symbolhandlinger som i praksis bare fører til at norsk industri flyttes fra Norge til Kina.

Som et eksempel kan det nevnes at den norske olje- og gassutvinningen lever fint med en CO2-avgift på toppen av klimakvotene som gjør at det totalt koster ca 750 kroner for hvert tonn med utslipp. Det gjør ikke aluminiumsfabrikkene til Hydro eller Norcem's sementfabrikk i Brevik. Hvis de må betale mens kineserne slipper vil industrien flagge ut. Isåfall fører det kun til tap av norske arbeidsplasser uten at det hjelper klimaet.

Fra nå og frem til 2030 forventes det at Kina's årlige utslipp vil øke med omtrent 50 ganger Norges totale utslipp

Anders Lie Brenna

Det er et faktum at Kina hvert år øker sine utslipp med mange ganger så mye som Norge totalt har som utslipp. Fra nå og frem til 2030 forventes det at Kina's årlige utslipp vil øke med omtrent 50 ganger Norges totale utslipp.

Noen ser helst at det ikke snakkes så høyt om det, mens andre vil bruke det som en unnskyldning for at det ikke betyr noe hva vi gjør i lille Norge.

Jeg mener at begge deler er feil. Klimakrisen er et omfattende problem som krever langvarig innsats, og da nytter det ikke å feie verken problemet eller faktaene under bordet.

Istedenfor å peke på Kina's utslipp og si at det ikke spiller noen rolle hva lille Norge gjør, bør vi ta grepene som gjør at Kina peker på Norge og sier at det var lurt, det vil vi også gjøre.