CO2-avgiftene finansierer de store klimatiltakene

KOMMENTAR: Mens noen betaler milliarder i CO2-avgift, henter andre ut milliarder i CO2-kompensasjon.

Publisert

Det er en kjent sak at staten henter inn store beløp fra olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, men det er ikke alle som vet hvordan de hentes inn.

Kort fortalt får staten inn penger fra:

  • Ordinær selskapsskatt på overskudd: 22 prosent
  • Særskatt (grunnrenteskatt) på petroleum: 56 prosent
  • Utbytte fra statens aksjer i Equinor (67 prosent av selskapet)
  • Inntekter fra Petoro og SDØE
  • Avgifter

Merk for øvrig at dette er inntektene fra selskapene som driver med utvinning av olje og gass. Selskapsbeskatning av leverandørbedriftene, som er Norges nest største bransje, kommer i tillegg. Det gjør også arbeidsgiveravgift og personskatt fra de som jobber i oljeselskapene.

Betaler 6 milliarder i CO2-avgift

Av disse inntektskildene er nok avgiftene minst kjent for folk flest. Det er flere av de, men en som skiller seg ut som spesielt viktig og interessant er CO2-avgiften.

Den kommer i mange varianter, men i denne sammenhengen er vi mest interessert i den CO2-avgiften som olje- og gassvirksomhetene må betale for utslipp de har i forbindelse med utvinningen.

Det er snakk om betydelige mengder, og i år anslås det at olje- og gassutvinningen vil stå for 13,4 millioner tonn CO2-utslipp. Den skal imidlertid ned, og innen 2030 skal utslippene kuttes til 9,7 millioner tonn. Det er fortsatt mye, men det går i hvert fall i riktig retning.

I statsbudsjettet forventes det at CO2-avgiften i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen vil bidra med 6 milliarder kroner til statskassen neste år. Det er litt mer enn de 5,9 milliardene som hentes inn i år, og markant mer enn de 5,5 milliardene som ble hentet inn i fjor. En titt på historiske tall viser at CO2-avgiften har vært en vesentlig inntektskilde for statsbudsjettet, og at den har økt jevnt og trutt.

Statens inntekter fra CO2-avgift på olje- og gassutvinning

År Inntekt
20155,0 milliarder
20165,1 milliarder
20175,2 milliarder
20185,2 milliarder
20195.4 milliarder
20205,9 milliarder
20216,0 milliarder

I år betaler olje- og gassutvinningen 544 kroner per tonn utslipp av CO2. Til neste år øker den til 591 kroner per ton, og det er en økning på 8,6 prosent.

Forøvrig er det verdt å merke seg at dette er en avgift som kommer i tillegg til klimakvotene som må kjøpes. Den har i år ligget på 256,45 kroner i snitt. Det betyr at olje- og gassvirksomhetene i år har betalt totalt 800 kroner per tonn med utslipp.

Inntektene fra akkurat disse klimakvotene går riktignok ikke direkte inn på statsbudsjettet, men de er likefullt en utgift for oljeselskapene, og staten har store inntekter fra salg av klimakvoter.

CO2-avgiften skal økes jevnt og trutt fremover, og det vil nok motivere aktørene til å kutte utslippene der de kan.

Krevende finansiering av dyre klimatiltak

Norge og verden står overfor store klimautfordringer, og klimatiltakene koster mye penger. De må finansieres på et vis, og finansieringen må også innrettes slik at det grønne skiftet også gjennomføres i praksis.

Den norske klimapolitikken baseres på at forurenser skal betale, og CO2-avgiften er en fornuftig avgift som gir de rette insentiver. Ved å prise utslippene høyt gjør man utslippsfrie alternativer mer konkurransedyktige.

For olje- og gassvirksomheten er det uproblematisk å betale totalt 800 kroner per tonn for sine utslipp. Den høye prisen gjør det interessant, og etter hvert også lønnsomt, å ta i bruk dyre klimatiltak. Det inkluderer elektrifisering av sokkelen og etter hvert også karbonfangst og -lagring - hvis CO2-avgiften fortsetter å øke. Det gjør det også mer interessant å satse på konkurrerende fornybare energikilder, som for eksempel flytende havvind.

Så vil noen mene at dette ikke er annet enn grønnvasking av en skitten bransje, mens andre mener det er meningsløs sløsing av penger på unødvendige klimatiltak. Selv er jeg blant de som absolutt ser disse og andre innvendinger, men som likevel lener mot at dette er pragmatiske og nødvendige klimatiltak av typen kompromisser som må inngås hvis vi skal komme noen vei.

For det kan ikke herske noen tvil om at det vil koste mye penger å satse på de store klimatiltakene. Den flytende norske havvindparken Hywind Tampen fikk i fjor 2,3 milliarder i støtte fra staten gjennom Enova, og på statsbudsjettet for neste år settes det av totalt 2,7 milliarder til CCS-prosjektet Langskip. Sluttregningene blir langt høyere enn det, og disse prosjektene er bare starten på det vi må se fremover.

Med årlige CO2-avgifter på 5-6 milliarder kroner vil disse utslippene finansiere 2-3 slike gigantinvesteringer hvert år fremover.

Avgiften opp, men inntekten kan gå ned

Så må det påpekes at selv om CO2-avgiften gradvis skal skrus opp, så er det stor sannsynlighet for at inntektene likevel vil gå ned. For avgiftene er per tonn med utslipp, og hvis olje- og gassvirksomheten kutter raskere enn avgiftsøkningen vil inntektene bli lavere.

Et stykke på veien vil dette kunne løses ved å øke CO2-avgiften enda mer, men det er en tilnærming med begrensninger. For på et tidspunkt blir den så høy at det ikke blir noen CO2-utslipp som kan avgiftsbelegges.

Her har den superlønnsomme olje- og gassnæringen en relativt høy smertegrense, men den er ikke uendelig høy. På et tidspunkt går det ikke lenger. Det ser vi allerede nå i andre bransjer som ikke er like lønnsomme.

CO2-avgiften er allerede for høy for andre næringer

Det er CO2-avgiften er generell. Den gjelder i utgangspunktet alle som har klimautslipp, men det er ikke alle som har økonomisk ryggrad til å bære den.

I statsbudsjettet legges det for eksempel opp til at fiskerinæringen kompenseres med 255 millioner kroner for å dekke opp de kostnadene de har knyttet til sine CO2-utslipp. De trekkes ofte frem som næringen vi fint kan leve av den dagen vi slutter med olje og gass, men de i hvert fall ikke i stand til å finansiere de store og dyre klimatiltakene gjennom CO2-avgiften.

Det er heller ikke industrien. De får enda mer. I statsbudsjettet utgjør kompensasjonsordningen for CO2 nesten 2,6 milliarder kroner. Det er penger som staten må betale ut for at vi ikke skal miste industrien til andre land som ikke tar klimaproblemet like alvorlig som oss.

Forurenser bør betale

Som nevnt følger Norge prinsippet om at forurenser betaler. Det gir oljebransjen gode insentiver for å kutte sin klimautslipp, og for å motivere de til å satse mer på for eksempel flytende havvind og CCS.

CO2-avgiften fungerer etter hensikten, men løsningen kan og bør bli bedre. For slik det er i dag er det få som skjønner hvor pengene kommer fra. Alle inntektene fra olje og gass går inn i oljefondet, og tas ut derfra til å dekke opp det stadig økende underskuddet på statsbudsjettet.

Hvor mye som hentes ut fra olje og gass og over til oljefondet vil avhenge av prisene på markedet. Slik er det imidlertid ikke med CO2-avgiften. Den vil forholde seg til avgiftssatsen og størrelsen på CO2-utslippene. Det gjør det mulig å knytte inntektene fra CO2-avgiften opp mot konkrete klimatiltak.

En slik tilnærming kan gi en bedre forståelse av hvor krevende det faktisk er å gjennomføre klimatiltakene, og det trenger vi. For i dag er det fortsatt slik at den som lover mest, får mest skryt, mens den som gjør jobben bare får kritikk for at de ikke gjør nok. Hvis klimatiltakene skal gjennomføres i praksis må det bli tydeligere hva de koster, og hvor pengene kommer fra.

For det bør være et tankekors at én bransje betaler seks milliarder i CO2-avgift - i tillegg til klimakvotene, samtidig som andre norske næringer trenger 2,8 milliarder kroner fra staten i CO2-kompensasjon for å klare å kjøpe sine klimakvoter.