Norge gir bort konkurransefortrinn

Skjebnetime for norsk industri, og karbonfangst og lagring

Kommentar av Johan Hustad, Direktør for NTNU Energi.

Selv amerikanerne skjønner at CCS vil lønne seg.

På omtrent samme tidspunkt opplever vi at en norsk samfunnsøkonomisk analyse sier at CCS er veldig lite lønnsomt, og at amerikanerne, kineserne og japanerne bestemmer seg for å investere tungt i CCS. Er det mulig at KS1 og KS2 metodikken feiler kanskje? Funker nok bra for store utbygginger, men ikke like godt for vurdering av industrimuligheter. Norge er i ferd med å skusle bort en mulighet til å bli stor på kunnskapsintensiv ren industri, med tilhørende arbeidsplasser og tilsig til statsbudsjettet i fremtiden.

Trump i tet

Det er alltid morsomt å vitse med amerikanere, særlig etter Trump ble president. Men det hender også at de tar kloke fremtidsrettede beslutninger. Nå har fire amerikanske selskap fått støtte til å teste karbonfangst på Teknologisenter Mongstad (TCM) på til sammen 33,7 millioner dollar fra det amerikanske energidepartementet. Og det er lite sannsynlig at det er rene klimabetraktninger som ligger til grunn – nei her er det snakk om en fremtidig lønnsom teknologi. Det er snakk om en tverrpolitisk enighet rundt CCS, gjennom den nye loven FUTURE act, for å legge til rette for fremtidig energiproduksjon i USA – ren kullproduksjon blant annet, viser en ny IEA-analyse. Amerikansk proteksjonisme og satsing på lokale jobber i energiproduksjon er altså med på å drive CCS-teknologien fremover. En teknologi som er viktig både i landbasert industri og i energiproduksjon

De velger selvsagt Mongstad fordi Teknologisenter Mongstad (TCM) er verdens største anlegg for testing og forbedring av CO2-fangst ved hjelp av to enheter hver med en størrelse på ca 12 MWe, som er i stand til å fange 100 000 tonn CO2 / år.

Nå skal norske politikere bestemme om vi skal investere i tre fullskala prosjekter som vil gi oss en full verdikjede å utvikle oss på.

Det er da ufattelig at vi som allerede har tyve års forsprang på denne typen teknologi, og enn så lenge er best, skal sette oss på gjerdet og ikke gjøre en ENE investeringen som kan dra i gang norsk leverandørindustri på området.

Og de tre norske prosjektene det er snakk om er ikke engang direkte knyttet til oljeindustrien. Det er snakk om Norcem AS der CO2 skal fanges fra røykgassen ved sementfabrikken i Brevik, Yara Norge AS skal fange CO2 fra tre ammoniakkfabrikken på Herøya i Porsgrunn, og Energigjenvinningsetaten i Oslo kommune (EGE) skal fange CO2 fra energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud (Klemetsrudanlegget AS). Dette er norsk industri, norske arbeidsplasser, og norske muligheter. Og utnyttelse av spisskompetanse vi har bygget opp gjennom flere tiår.

Det er ikke uten grunn at EU har valgt et land utenfor EU til å være Europas hovedstad for karbonfangstforskning. Fra 2017 er Trondheim, med NTNU og SINTEF i front, EUs hovedstad for forskning på karbonhåndtering, og koordinere et 50-talls laboratorier rundt om i Europa.

Norge gir bort konkurransefortrinn

Når karbonfangst og lagring diskuteres i Norge høres det ut som om det er hva vi gjør som vil bestemme global politikk. Og at det var den ene månelandingen som var «testen» som avgjør om det er en teknologi som er verdt å utvikle. Sannheten er at resten av verden vil glede seg om vi ikke gjør CCS. Det gir USA, Kina og andre stormakter store konkurransefortrinn. For CCS kommer, det er underveis mange steder. Det store spørsmålet er om Norge skal fortsette å være en stormakt på energi også i en ny energimix, der naturgass fortsatt er viktig, men nå til dels med CCS. Og der norsk industri som IKKE kan klare seg uten karbonfangst, trenger nye løsninger. Karbonfangst handler nemlig ikke bare om naturgass, men om landbasert industri som vi ikke bare kan «slutte å drive med» for å unngå utslipp. Ser vi på utslipp fra norsk industri og bergverk, så er det samlet ca 70% sammenlignet med den mengden som kommer fra olje og gassproduksjonen.NTNU og SINTEF har tidligere anbefalt politikerne at vi må ta rollen som et foregangsland på energieffektiv og klimavennlig produksjon av industrielle produkter og tjenester. Og CCS er en del av dette.

Karbonet må inn i en sirkulær økonomi, ikke slippes ut i atmosfæren. CCS er en viktig del av løsningen.

CCS er definitivt ikke bare en «norsk greie».

For de som vil lese seg opp:

Det globale CCS-instituttet er en database med fasiliteter over hele verden, fra stor skala, pilot og demonstrasjon til testsentre. NETLs Carbon Capture og Storage Database inneholder aktive, foreslåtte og avsluttede CCS-prosjekter over hele verden. Databasen inneholder flere hundre CCS-prosjekter over hele verden.

Europeiske aktiviteter mot CCS blir betjent av to enheter: Zero Emission Platform (ZEP) og European Joint Research Alliance Joint Program for CCS (EERA JP-CCS). ZEP er en unik koalisjon av interessenter og fungerer som rådgiver for EU-kommisjonen for forskning, demonstrasjon og distribusjon av CCS for bekjempelse av klimaendringer.

Nitten forskjellige land bidrar aktivt til ZEPs aktiviteter, mens 40 forskjellige selskaper og organisasjoner består av rådgivende råd. EERAs fellesprogram for CCS (EERA JP-CCS) har et sterkt FoU-fokus og omfatter 40 offentlige europeiske forskningsenter og universiteter som arbeider med et felles program. EERA JP-CCS inkludert et nytt CO2-transportsubprogram og har bidratt til SET Plan Integrated Roadmap. Medlemsstatene er involvert i distribusjonsaktiviteter og planer fra CCS gjennom det europeiske industrielle initiativet EII om CCS.

Kommentaren ble først publisert på Forskning.no, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.