Nå koster klimakvotene mer enn før koronakrisen

Prisen for å slippe ut CO2 nærmer seg toppnivået fra 2008, og dagens kvotepris tilsvarer omtrent energikostnaden i CCS.

Publisert
Prisen på klimakvoter falt kraftig da koronautbruddet kom i mars, men nå har den tatt seg opp igjen.
Prisen på klimakvoter falt kraftig da koronautbruddet kom i mars, men nå har den tatt seg opp igjen.

En klimakvote er en tillatelse til å slippe ut ett tonn med CO2. Som en del av EU's klimaambisjoner må europeiske bedrifter innenfor det som defineres som kvotepliktig sektor betale for sine klimagassutslipp gjennom å kjøpe slike klimakvoter for hvert tonn de slipper ut.

Prisen på disse kvotene avhenger av tilbud og etterspørsel, og prisen svinger derfor avhengig av hvordan det går med utslippene. Som en følge av dette markedet stupte prisen på klimakvoter i mars da store deler av Europa ble stengt ned i forbindelse med koronautbruddet.

På starten av året kostet klimakvotene like under 25 euro per kvote, og prisen holdt seg stabil på det nivået frem til midten av mars. Da stupte prisen brått til litt over 15 euro. I april tok den seg litt opp igjen, og svingte rundt 20 euro frem til midten av mai. Da begynte den å stige igjen, og ved utgangen av juni passerte noterte den årets høyeste kvotepris. Den fortsatte så å stige, og 6. juli ble årets foreløpige toppnotering nådd med 29,68 euro per klimakvote.

Det er nesten på nivå med tidligere toppnoteringer:

  • Juli 2008: 31,71 euro
  • August 2019: 29,78 euro

Hvis man ser bort fra enkeltøyeblikk der prisen på klimakvoter har vært over 30 euro per tonn, så har ikke klimakvotene kostet over 30 euro siden 2008.

Det kan fort skje i år, ettersom prisen så sent som i går, tirsdag, hadde en sluttnotering på 28,59 euro. Med dagens valutakurser tilsvarer det en norsk kostnad på 303 kroner for hvert tonn med CO2-utslipp.

I 2019 hadde Norge totale CO2-utslipp på 50,3 millioner tonn. Hvis vi legger dagens kvotepris til grunn ville det kostet Norge 15,2 milliarder kroner hvis vi måtte kjøpt klimakvoter for hvert eneste tonn.

Det er selvsagt mye penger, men det er samtidig helt overkommelig med tanke på at Norge selv i år allerede har hentet inn 49 milliarder kroner i skatt for olje- og gassvirksomheten.

Norske CO2-kostnader

Kostnadene er uansett ikke så høye. Av 50,3 millioner tonn med CO2-utslipp i 2019 kom litt over halvparten i kvotepliktig sektor. De utgjorde 25,6 millioner tonn, og har således en total kostnad på like under 7,8 milliarder kroner.

Dagens pris på klimakvoter er nesten på nivå med toppnoteringen i 2008.
Dagens pris på klimakvoter er nesten på nivå med toppnoteringen i 2008.

Norge må imidlertid ikke betale for alle klimakvotene. For å sikre at europeisk industri ikke blir utkonkurrert av industri i andre land der de ikke har et tilsvarende system for klimakvoter, så får Norge hvert år et stort antall klimakvoter gratis. Antall klimakvoter som tildeles på denne måten reduseres noe hvert år, men utgjorde i 2019 hele 15,6 millioner klimakvoter.

Det betyr at Norge totalt sett bare trengte å betale for 10 millioner kvoter i 2019. Med dagens kvotepris tilsvarer det tre milliarder kroner.

I den store sammenheng er tre milliarder kroner lite for et statsbudsjett, og det kan således argumenteres for at klimakvotene fortsatt er alt for billige. Samtidig er de allerede dyre nok til at de påvirker mange av næringene som har utslipp.

Det inkluderer kraftbransjen. For selv om Norge får tilnærmet 100 prosent av strømmen fra fornybare energikilder som vannkraft og etterhvert også vindkraft, så kommer fortsatt store deler av europeisk strøm fra kullkraft og gasskraft. De har klimautslipp, og spesielt prisen på kullkraft påvirkes av prisen på klimakvotene. Her har klimakvotene bidratt til at billig kullkraft har blitt dyrere, og dermed blir fornybar energi mer konkurransedyktig.

Og selv om Norge ikke har nevneverdig produksjon av kull- og gasskraft (utover Svalbard og strømproduksjon til olje- og gassvirksomheten), så påvirkes de norske strømprisen av prisene i Europa. Det merket norske strømkunder godt i fjor, og spesielt i forfjor, selv om norske strømpriser i år har vært ekstremt lave.

På tilsvarende måte påvirker også prisen på klimakvoter utslippsintensive bransjer som for eksempel sementproduksjon. Her er betalingsevnen ikke god nok til at de tåler en veldig mye høyere pris enn dagens klimakvoter.

Innen olje og gass er imidlertid betalingsevnen markant bedre. På tross av at utvinningen på norsk sokkel skattlegges med hele 78 prosent av overskuddet, er bransjen fortsatt svært lukrativ for operatørene. Det gjør det mulig for staten å legge på en egen CO2-avgift for utslippene som kommer i tillegg til klimakvotene. I år er den satt til 544 kroner per tonn, og sammen med dagens pris på klimakvoter betyr det at olje- og gassbransjen må betale 847 kroner per tonn med CO2-utslipp.

CCS er fortsatt dyrere

Et slikt kostnadsnivå for CO2-utslipp er interessant sett opp mot karbonfangst og -lagring (CCS). Dette er en klimateknologi som det snakkes mye om fordi det er helt nødvendig hvis det skal være mulig for verden å nå klimamålene. Samtidig er det en teknologisk tilnærming som fortsatt er alt for dyrt til at det er kommersielt lønnsomt, og det er derfor behov for betydelige statlige subsidier.

Nøyaktig hvor mye CCS vil koste er det vanskelig å få gode svar på. En rapport fra et japansk demoprosjekt ble imidlertid lagt frem i mai. Det var et anlegg med et potensiale for å fange og lagre 200.000 tonn med CO2 i året. Omregnet til norske kroner er det der snakk om en totalkostnad på 1120 kroner per tonn. Av det utgjorde selve lagringen omlag halvparten av kostnadene, og transporten kommer i tillegg.

Det er markant høyere enn dagens pris på klimakvoter, og det er også omtrent 50 prosent mer enn utslippskostnadene på norsk sokkel. Det japanske prosjektet har imidlertid også anslått at kostnadene vil gå betydelig ned hvis prosjektet oppskaleres fra 200.000 til én million tonn i året. I såfall anslår de at totalkostnaden kommer ned i 610 kroner per tonn med CO2-utslipp.

Det norske Northern Lights-prosjektet legger opp til å fange omtrent 800.000 tonn med CO2 fra Klemetsrud og Norcem hvert år. Det betyr at de er omtrent på størrelse med det japanske estimatet. Samtidig har de inngått intensjonsavtaler med flere industrikonsern i Europa, og de legger opp til en løsning med en total kapasitet på omtrent 5,5 millioner tonn i året. Isåfall kan det være at de klarer å presse kostnadene ytterligere ned.

Slik det er nå ligger dagens pris på klimakvoter an til å dekke omtrent energikostnaden for energien som må brukes for CCS. En utregning basert på tallene i den japanske rapporten tilsier at det utgjør et sted mellom en fjerdedel og en femtedel av de totale CCS-kostnadene.