EU's hydrogenstrategi forutsetter opptil 33.000 nye vindturbiner innen 2030

KOMMENTAR: EU's ambisjoner er bra for klimaet, men det blir utfordrende å gjennomføre strategien.

Publisert Sist oppdatert

Det skjer for tiden mye på klimafronten, og EU er i førersetet på mange av initiativene. Et av klimatiltakene er den ambisiøse hydrogenstrategien som EU presenterte i juli.

Denne strategien vil trolig spille en stor og viktig rolle i arbeidet med å innfri EU's klimamål, og den vil samtidig påvirke Norge på flere måter. Her er det mye som vil applauderes av både klimaaktivister og industrien, men strategien baserer seg også på noen forutsetninger som ikke kan feies under teppet hvis gjennomføringen skal lykkes i praksis.

Hydrogen er ikke en energikilde, men en energibærer. Kort fortalt er det en gass med veldig små molekyler som kan produseres på flere måter. Det inkluderer fossile energikilder som blant annet gass og gjennom elektrolyse der strøm er innsatsfaktoren. Hydrogen veier veldig lite, men tar mye plass. Den lagres derfor typisk ved høyt trykk på 350 eller 70 bar, men kan også kjøles ned til flytende form.

Fra et klimaperspektiv har hydrogen et stort fortrinn i et det ikke kommer utslipp når den forbrennes. Den egner seg derfor godt til bruk der man ellers måtte brukt en fossil energikilde, og den kan brukes til å lagre energi for bruk på et senere tidspunkt.

EU forventer at hydrogenandelen i Europas energimiks går fra dagens to prosent til 13-14 prosent innen 2050. I strategidokumentet vises det også til analyser som anslår at ren hydrogen kan klare å dekke 24 prosent av verdens energietterspørsel innen 2050.

EU skiller mellom flere måter å produsere hydrogen:

  • Fornybar hydrogen (for eksempel sol- og vindkraft)
  • Fossilbasert hydrogen (for eksempel gass)
  • Fossilbasert hydrogen med karbonfangst- og lagring (CCS)

I dag står gass for brorparten av hydrogenproduksjonen, men det forventes at produksjon gjennom elektrolyse og bruk av sol- og vindkraft etter hvert vil bli den billigste produksjonsmetoden.

Slik det er nå, er det billigst å produsere hydrogen med gass uten å ta hensyn til utslippene. Da må man kjøpe klimakvoter for hvert tonn med utslipp, men de er fortsatt for lavt priset til at det lønner seg. EU mener at klimakvoter må opp på mellom 55 og 90 euro per tonn for å gjøre fossilbasert hydrogen med CCS konkurransedyktig med vanlig fossilbasert hydrogenproduksjon. Det er markant mer enn de ca. 25 euroene klimakvotene koster i dag.

Tre faser

EU har store ambisjoner for hydrogen, og de har også hastverk. I sin strategi har de delt opp arbeidet i tre faser, og de har satt konkrete tall for hvor mye hydrogen som skal produseres i de to første.

I den første fasen mellom 2020 til 2024 er målet å få installert minst 6 GW med fornybar hydrogenproduksjon gjennom elektrolyse for å sikre produksjon av opptil én million tonn hydrogen.

I den andre fasen, fra 2025 til 2030, er målet minst 40 GW fornybar hydrogenproduksjon, og en årlig produksjon av 10 millioner tonn fornybar hydrogen.

I den tredje fasen spesifiserer ikke EU hvor stor kapasitet det er snakk om, men de forventer at teknologiene blir såpass modne at hydrogen kan brukes til å også nå sektorer som er vanskelig å avkarbonisere.

Fra i dag og frem til den andre fasen er gjennomført i 2030 anslår EU at de må bruke mellom 220 og 340 milliarder euro til å skalere opp og tilknytte et sted mellom 80 og 120 GW med sol- og vindenergi til produksjon av hydrogen gjennom elektrolyse.

Opptil 33.000 nye vindturbiner

Hvis vi tar utgangspunkt i disse tallene og ytelsen til de største vindturbinene på land og til havs, ser vi at det blir snakk om veldig mange vindturbiner.

Antall vindturbiner

Vindturbin 80 GW 120 GW
Landturbin (3,6 MW)22.22233.333
Havturbin (13 MW)6.1529.230

Tabellen viser antall vindturbiner som må til for å produsere hydrogen gjennom elektrolyse i 2030.

På land i Norge yter de største vindturbinene 3,6 MW. Til havs har Equinor nettopp bestilt verdens største vindturbin, og den yter 13 MW. Det betyr at EU's hydrogenambisjoner forutsetter et sted mellom 6.000 og 33.000 nye vindturbiner i løpet av de neste ti årene.

Til sammenligning har Norge i dag omtrent 800 installerte vindturbiner, mens Sverige og Danmark har omtrent 5000 hver. Tyskland har på sin side litt under 30.000 vindturbiner.

Dette er forøvrig kun antall vindturbiner knyttet til hydrogenproduksjon, og kun behovet som må dekkes opp det kommende tiåret. De vindturbinene som skal erstatte kull og gass i det vanlige kraftnettet kommer i tillegg til disse.

Så må det også poengteres at dette regnestykket tar utgangspunkt i at all elektrolysen skjer med ny vindkraft. I praksis vil sannsynligvis solenergi stå for en større andel ettersom den forventes å øke raskere.

I sitt oppdaterte lavutslippsscenario anslår Statkraft at solenergien vil vokse med tolv prosent i året, mens vindkraften vil vokse med syv prosent. For sistnevnte er det en liten nedjustering fra de åtte prosentene som Statkraft anslo i 2019-utgaven av lavutslippsscenarioet.

Hvis vi anslår at solenergi vil stå for to tredjedeler av strømproduksjonen til elektrolyse og vindkraften står for den siste tredjedelen snakker vi likevel om et sted mellom 2.000 og 11.000 nye vindturbiner.

Det er mange, og det blir utfordrende i et politisk klima der motstanden mot vindkraft er massiv i Norge, Tyskland og også en rekke andre land.

Hydrogenstrategien truer norsk gass

For norsk gass er EU's hydrogenstrategi en stor utfordring, og en stor trussel mot den fremtidige etterspørselen. For i strategidokumentet er EU klare på at de vil ha hydrogen produsert fra fornybare energikilder som sol og vind, og helst ikke fra gass.

Det betyr at hvis EU lykkes med sin hydrogenstrategi, så vil etterspørselen etter norsk gass falle dramatisk.

I 2019 eksporterte Norge 115,2 milliarder standard kubikkmeter med gass, og den gikk til kunder i Europa gjennom det totalt 9000 km lange gassrørnettverket på havbunnen i Nordsjøen og Norskehavet. Det gjør oss til EU's nest største gassleverandør, etter Russland, med en markedsandel på rundt 25 prosent.

Gass har vært, og er fortsatt, et viktig klimatiltak når det fortrenger bruken av langt mer forurensende kull. Samtidig er det en fossil energikilde som står for store klimautslipp, og de må kuttes hvis Europa skal bli et nullutslipps- eller lavutslippssamfunn.

Norsk gass må ha CCS

Løsningen ligger i karbonfangst- og lagring, og CCS er helt nødvendig dersom norsk gass skal ha en fremtid i en verden der EU heller vil ha hydrogen. For hvert eneste tonn med hydrogen produsert fra gass fører til et sted mellom 9 og 12 tonn med CO2-utslipp.

Det er imidlertid lettere sagt enn gjort. EU har selv beregnet at hydrogen fra gass med CCS i teorien er konkurransedyktig på pris, men det gjenstår fortsatt en del i praksis før det er mulig. Per i dag er Norge det eneste landet i Europa med lagringskapasitet for CO2, og det er først med langskip-prosjektet at infrastrukturen blir tilgjengelig for andre aktører.

CCS-investeringen i Langskip-prosjektet er derfor helt nødvendig for å redde Norges fremtidige gassinntekter. Uten karbonfangst og -lagring forblir gass en fossil og forurensende energikilde selv om den brukes til å produsere hydrogen.

Så må det også sies at Langskip ikke er rettet mot gassen. Prosjektet fokuserer på industrier som er vanskelig å avkarbonisere fordi utslippene ikke er knyttet til energibruken. Gassen og andre energikilder står lengre bak i køen, og må trolig vente til andre CCS-prosjekter plukker opp erfaringene fra Langskip og bygger videre på det.

Utfordringene kan ikke stå med liten skrift

Det bør ikke herske noen tvil om at EU's hydrogenstrategi er et stort og viktig initiativ for å håndtere klimautfordringene. Det er store ambisjoner av typen man må ha når man skal løse et så stort problem som klimakrisen.

Samtidig må man erkjenne at det er store utfordringer knyttet til å gjennomføre dette i praksis, og disse utfordringene kan ikke gjemmes bort i fotnoter med liten skrift.

Ambisjonen om å produsere hydrogen fra fornybar energi som sol og vind er gjennomførbart, men det blir svært krevende. Det må komme tydeligere frem hvis ikke planene skal stoppe opp når de plutselig møter massiv motstand fordi folk er tatt på sengen når de skjønner hvor denne fornybare energien skal komme fra.

Slik er det også «på den andre siden». Aktørene som argumenterer for videre satsing på gass og produksjon av hydrogen med karbonfangst og -lagring kan heller ikke feie under teppet det faktum at CCS fortsatt ikke er allment tilgjengelig, og at det fortsatt er et stykke igjen til det blir billig nok.

Klima- og energidebatten preges dessverre i alt for stor grad av steile fronter der partene har en tendens til å bare se sine egne argumenter, og ikke skjønne at det faktisk finnes saklige innvendinger. Som med alle andre store spørsmål her i livet, har heller ikke dette spørsmålet et sort/hvitt svar med to streker under.

EU har med sin hydrogenstrategi lagt listen høyt, og det er bra. Nå gjenstår det å se om gjennomføringen blir like god som løftene.