Knut Vindenes
Politikk Knut Vindenes

Men det er ikke oljen som gir oss velferden…

Overskriften kommer jeg tilbake til litt senere. Chul Christian Aamodt, ansvarlig redaktør for enerWE.no, ber oss slutte å «slenge dritt om bransjen som gir oss det velferdssamfunnet vi setter så stor pris på.» under overskriften «Hva skal vi leve av etter olja?». Han ber oss innstendig om å hegne om oljeindustrien og byr også på noen tall som viser at industrien i høyeste grad er oppe og går.

Dette minner meg om ulike sammenhenger jeg har vært borti der høyst oppegående folk uttrykker så sterke følelser og engasjement for å forsvare oljeindustrien at man skulle tro det var snakk om frihet og demokrati det gjaldt.

Joda, jeg har absolutt et forhold til oljen, jeg også. Jeg er utdannet sivilingeniør og i mer enn 10 år har jeg jobbet i olje og gass leverandørindustri – mesteparten av denne tiden i ulike lederroller – og jeg har representert bransjen med stor stolthet.

Så jeg har vært der, jeg også, der jeg har hevet meg inn i diskusjoner i sosiale lag og forsvart industrien nettopp med argumenter som at vi skal være takknemlige for oljen som har gitt oss velferden og arbeidsplassene og vi forsyner tross alt verden med viktig energi – en verden som bare trenger mer og mer energi fordi 1,3 milliarder mennesker på verdensbasis fortsatt ikke har elektrisitet og fordi energi trengs for å løfte mange opp i velstand og middelklasse. Ja – og ikke glem all teknologi som er utviklet gjennom oljeindustri og som har satt oss på kartet. Og glem heller ikke HMS-kulturen i den norske oljeindustrien som er blitt ganske forbilledlig sammenliknet med andre oljeindustrier i verden.

Men det er jo ikke oljen som gir oss velferden… Det er jo alle menneskene som har vært involvert og som har grepet og som griper muligheter og jobbet beinhardt, helt fra starten da de politiske premissene ble lagt så smart og opp gjennom disse tiårene der titusener har utviklet industrien til det den er i dag og gitt politikerne basis for å snekre sammen de velferdsordningene vi har nå.

Det er dyktige og modige ledere som har definert og etablert HMS-standarden og det er fantastiske ingeniører som har innovert frem teknologien. Og nei, jeg har ikke glemt fagforeningenes rolle i dette. Min partileder, Knut Arild Hareide, uttrykte noe slikt i en tale for kanskje et år siden eller så, at det ikke er oljen som er det aller viktigste. Han skulle frem til det som her er mitt poeng også, riktig nok med litt andre fasetter. Jeg må innrømme at jeg lot meg provosere og ble litt pinlig berørt og tenkte at han burde sette seg bedre inn i ting før han sa slikt…

Men jeg grublet litt og kom frem til at med tilstrekkelig perspektiv så hadde han rett. Kanskje blir det litt som med landstedet vårt som vi spontant kjøpte i fjor… Det er et nydelig sted med stort potensiale som plutselig ble til salgs i markedet og som vi tilfeldig oppdaget og som vi nå har gjort til en liten perle som betyr økt livskvalitet for oss. Men det ble ikke slik uten at vi så en mulighet, vi kastet oss djervt ut i det og grep muligheten i løpet av få timer og kjøpte stedet og vi har brukt betydelig med ressurser både i penger, tid og krefter for å gjøre stedet til det det er nå.

For å fortsette og avslutte litt på det private sporet, så har jeg i løpet av det siste året måtte forlate oljeindustrien og jeg har måtte gå gjennom en prosess med omstilling – til tider krevende. Det har gitt meg nye erfaringer, ny kompetanse og ikke minst nye perspektiver. Jeg tenker mer pragmatisk rundt en del ting enn jeg gjorde før. Sånn sett så tenker jeg at denne debatten om olje og ikke olje og hvor lenge vi skal ha en oljebransje er et unødvendig sidespor; like unødvendig som den evinnelige debatten vi har hatt om for og mot å bruke utover handlingsregelen av oljefondet til investeringer.

Vi lager unødvendige båser når vi nærmest ideologisk går i forsvar for oljen. Vi må være pragmatiske nok. Om vi prosjekterer modifikasjoner på plattformstrukturer offshore eller om vi prosjekter på broer innen samferdsel eller fundamenter til vindmøller så er det faglige ofte påfallende likt. Jada, vi har forpliktelser både kontraktuelt og moralsk overfor våre kunder verden over som handler olje og gass fra oss.

Forutsigbarhet, pålitelighet og langsiktighet for gassleveranser er en posisjon som vi har oppnådd og som må forvaltes med omhu. Og naturligvis har vi et ansvar for alle titusener av arbeidsplasser som er knyttet til oljen direkte og indirekte. Men utover det er det aller viktigste å produsere og forsyne Norge og verden med energi som like godt kan være fornybar, bidra til å «speede» opp det grønne skiftet og å styrke innovasjonskraften vår på alle fronter.

Omstillingsevnen vår som bedrifter, utdanning, forskning, enkeltpersoner og politiske myndigheter, sammen med innovasjonskraften vår, er langt viktigere enn hvor mye olje vi pumper opp fremover.

Av Knut Vindenes

Sivilingeniør og vararepresentant i Bergen Bystyre for KrF