Wærness
Politikk Eirik Wærness, direktør og sjeføkonom i Statoil

Én av de robuste strategiene er å fortsette å produsere olje og gass så billig og energieffektivt som mulig, fordi det vil være etterspørsel i mange anvendelser i mange tiår fremover

Kommentar av Eirik Wærness, direktør og sjeføkonom i Statoil

Svar til Geir Ramnefjell, politisk redaktør i Dagbladet.

Etter en debatt på Twitter bruker Dagbladets politiske redaktør sterke karakteristikker i egen avis 4. april. Jeg skal innrømme at jeg ikke var i mitt mest konstruktive hjørne i alle ytringer på Twitter, men jeg vil likevel forsøke å underbygge hvorfor jeg mener også vi kan bidra med viktige perspektiver i en viktig diskusjon.

Norske myndigheter har gjennom lisenspolitikken og skattesystemet sørget for Stortingets tre ønsker: å legge til rette for sikker og lønnsom olje- og gassproduksjon, at Staten skal ha en høy andel av verdiskapingen fra utvinningen, og at det bør stimuleres til mangfold i aktørbildet. Skattesystemet og SDØEs direkte eierskap er utformet slik at selskapenes beslutninger i så stor grad som mulig er basert på de samme vurderinger som Staten ville gjort om den tok konkrete beslutninger, enten det er snakk om leting, utbygginger, ressursutnyttelse eller nedstengning.

En viktig komponent er fradrag for alle kostnader til inntekts erverv, som ellers i næringslivet. En annen komponent er å sikre at det bare er den ekstraordinære avkastningen som skattlegges høyt. En tredje har vært å utlikne forskjellen mellom selskapene som allerede har aktivitet og inntekt på sokkelen med selskaper som ønsker å komme inn og lete.

Skattesystemet stimulerer ikke selskapene til å lete etter ressurser man ikke forventer er lønnsomme før skatt. Tvert imot. Riksrevisjonen konkluderte for eksempel i 2015 med at det burde stilles strengere krav om framtidig drift og utvikling av felt for å sikre maksimal ressursutnyttelse og samfunnsøkonomisk verdiskaping.

At Staten tar en høy andel av risikoen ved aktiviteten på sokkelen, er en nødvendig konsekvens av at en ønsker en høy andel av verdiskapingen og at det er selskapene på vegne av Staten som undersøker mulighetene for lønnsomme funn. Ønsker Staten mindre risiko, er den åpenbare løsningen å redusere skattesatsen.

Statoil har ikke et ubekymret forhold til klimarisiko. Vi har i flere år publisert analyser av hva som skal til for å nå 2-gradersbanen. Vi vurderer prisrisiko, kostnadsrisiko, politikkrisiko, altså klimarisiko, og flere andre relevante forhold for 2-gradersbanen og andre utviklingsbaner. Vi har nylig presentert vårt klimaveikart for ambisiøse kutt i CO2-utslipp og lønnsom vekst innen fornybar energi og lavkarbonløsninger. Vi har som et av få selskap «stresstestet» selskapsverdien mot antagelser for 2-gradersmålet og dermed synligjort klimarisiko.

Det er ikke gitt at 2-gradersbanen nås, selv om vi ønsker det. Andre utviklinger er mulige, og dessverre kanskje mer sannsynlige. Vi forbereder oss derfor på ulike framtidsscenarioer, og vi diskuterer strategier som kan være robuste i flere av disse.

Én av de robuste strategiene er å fortsette å produsere olje og gass så billig og energieffektivt som mulig, fordi det vil være etterspørsel i mange anvendelser i mange tiår fremover. En annen robust strategi, uavhengig av scenario, er å utvikle lønnsomme fornybarprosjekter og lavkarbonløsninger, og det gjør vi.

Av Eirik Wærness, direktør og sjeføkonom i Statoil

Annonse
Ads banner