Tone Skartveit 1024
Økonomi og Finans Tone Klepaker Skartveit Foto: Emile Ashley

Du ska nu ha så mange slags takk!

Kjære 2016!

Så var vi kommet til veis ende du og jeg. Du stopper her, mens jeg fortsetter videre. Helt ærlig? Det kjennes ganske godt. Alle år har sine særpreg, jeg har noen veldig gode årganger, et par skikkelig dårlige og mange helt gjennomsnittlige. Du var liksom litt obsternasig du, 2016. Litt stort markeringsbehov, litt lite medfølelse og det er mulig jeg tar feil, men du virker som typen som liker å overraske?

Det har du forsåvidt klart. Overraskingen altså. Men jeg tror jammen stokkingen av kortene ga meg noen ess i ermet du kanskje ikke så komme. Som for eksempel jobbmessig. Du serverte noen kjepper i hjulene. Først for noen jeg bryr meg veldig om.

Kanskje du ikke tenkte så nøye igjennom konsekvensene av det? Konsekvensene som tok form av at vennskapsbåndene ble enda sterkere og erfaringen at et glasstak virker kanskje ugjennomtrengelig en stund, men hva er det de sier; What goes around comes around?

Så strammet du grepet og intensiverte forsøket på å gjøre jobblivet mitt litt syrligere. Jeg innrømmer det glatt. Å bli permittert er ikke akkurat noen boost for verken motivasjon eller selvtillit. Men du gjorde en litt dårlig konsekvensutredning igjen, og jeg kunne bruke nok et ess. Fordi det er utrolig hva mer tid sammen hjemme gjør med en familie. Hvordan frustrasjon og fortvilelse blir gjødsel for de gode lange samtalene om hva som egentlig betyr noe. Og hva et enkeltmannsforetak gjør med tilliten til et godt nettverk. Likevel, det viktigste? Erkjennelsen, eller gjenoppdagelsen av at jeg er mer enn jobben min.

Så 2016, kanskje var det ikke intensjonen, men du lærte meg mye om hvilke mennesker som er store i ord, men så bittesmå på jord. At selvinnsikten ofte er omvendt proporsjonal med summen av selvtilliten og markeringsbehov. De tomme tønnene som ramler mest. Og du lærte meg mer om noe mye viktigere; å se de mer stillfarne diamantene som er det stikk motsatte av høye på seg sjæl. Rause, ærlige, ekte, sårbare og med integritet som holder dem godt jordet.

Sånn på privaten har du også gjort noen forsøk. Det var jo ganske forutsigbart å bruke følelser som virkemiddel, synes jeg. Likevel blir jeg vippet av pinnen av coctailene blandet på følelser av det mørke slaget.

Og jeg har visst ikke enda klart å kjenne dem igjen før jeg har skålt i en av dem og ropt «Bånnski!» Det hadde kanskje vært enklere om jeg var mer rasjonell og ikke så full av følelser. At skalaen var litt mindre, enklere og lettere å forstå for de rundt meg. Men sorry 2016, nok et ess, jeg ville ikke vært dem foruten. Fordi effekten de kjipe, triste og vonde følelsene har ved å forsterke hverandre møter jeg igjen i den andre enden av skalaen. Touché!

Storpolitisk har du gjort en hederlig innsats, den skal du ha. Du har gjort meg redd for effekten av Trump, særlig i kameratskap med Putin, bunnløst fortvilet over bildene fra Syria, sur for lav oljepris og inderlig lei av polariserte offentlige diskusjoner og debatter uavhengig av tema. Denne skal du få. Jeg er ganske spent på hva din arvtager 2017 har gjort rede for oss.

Uansett, de ganske innbitte og «udkråbne» (Siddis for utspekulert. Red anm) forsøkene dine på å gå inn i historien som et Annus Horribilis, tror jeg at jeg vil erklære for suksessløse. Ingenting av det du har sendt min vei har gjort meg svakere, reddere, eller mindre rustet til å ta i mot 2017 med åpne armer. Tvert i mot.

Jeg har ryddet endel mentalt dette året. Krevende øvelse, men den hadde ikke tvunget seg frem uten deg, 2016. Som en klok fyr jeg kjenner ville formulert det. “Du ska nu ha så mange slags takk!”

Så til deg kjære Facebook-venn, det handler ikke om hvor dyr vinen er, hvor fin hytta er, om sofaen er siste skrik, om hybelkaninene truer med å annektere hele eller deler av stua di, om hvor full kontoen er eller hvor ny bilen din er, hva du kan og hvilke resultater du har oppnådd. Eller hvor mange likes vinglasset får på Instagram. Det handler om hvem du deler vinen, hytta, sofaen, hybelkaninene og eventuelt også bilen og kontoen med. Om hvem du er når du står der uten staffasjen.

La 2017 være året der du velger relasjonene med omhu. Der du bestemmer hvem og hva som betyr noe for deg. Der du har fasiten for deg og ditt liv, og står støtt i hvem du vil være. Der det du gjør teller mer enn det du sier.

Nå skal ikke jeg snakke for andre enn meg selv, men den listen over her er ambisiøs. Den krever aktive valg mange ganger om dagen. Jeg har valgt hvem jeg skal ha med meg inn i 2017 som de som får bety noe.

Fordi da blir den ambisiøse listen litt lettere å møte med krum hals.

Så kjære 2016, takk for laget. Gleden er ikke udelt, men du gjorde meg klokere og mer takknemlig. Nå tar vi farvel på nesten samme måte som vi møttes.

Sammen med den familien jeg har valgt i tillegg til den jeg er født og giftet inn i. Selv om de to mennene i livet mitt feirer hjemme på grunn av et siste lite oppgulp fra deg, 2016. En kraftig virusinfeksjon som har slått den yngste av de to helt ut. Sammen med noen av de fineste folka jeg kjenner skal vi vri siste rest ut av deg 2016, med latter, god mat og tradisjonsrik pakkelek, før vi tar på oss regnklær og tar med oss stjerneskuddene og minnene ut for å møte fyrverkeriet som Kommunen åg di spanderer som mottakelse for 2017.

Til deg 2017; Velkommen! Gleder meg til å bli kjent med deg! Jeg har store forventinger til samarbeidet mellom oss! No pressure!

Av Tone Klepaker Skartveit

Annonse
Ads banner