Statfjord C – plattformsafari

Det er en ting som slår møter med flagg som politiker. Det er å stå i verneutstyr på en oljeplattform. Det slår i grunn det meste.

Bloggpost av Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame.

Flytedress slår møter med flagg. Foto: Margret Hagerup

I det vi tar av fra heliporten på Sola, trenger AC/DC med «Thunderstruck» gjennom øreproppene vi har under hodetelefonene. Arbeid- og sosialkomiteen på Stortinget har hatt en full møtedag hos Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet i Rogaland, og i tidlige morgentimer dagen etter sitter vi nå i overlevelsesdrakt i helikopter på vei ut til Statfjord C-plattformen. Statfjord-feltet er Norges største oljefelt, og Statfjord C en av våre eldste plattformer.

Jeg hadde gruet meg litt til helikopterturen på halvannen time. Men sen kveld dagen før og tidlig start på dagen i dag gjorde at det var lett å slumre etter tredje gang de spilte av «Back in the USSR» med Beatles på fellesanlegget. Den spillelista har betydelig forbedringspotensiale, for å si det slik. Før vi kom så langt har vi fått sikkerhetsbrief og lagt igjen det meste av løsøre, inkludert mobiltelefonen min. Turen er selvsagt litt smisk fra Statoil og NHO-foreningen Olje og Gass, men høyst relevant da HMS-meldingen for petroleumssektoren er til behandling i komiteen. Dessuten burde alle norske politikere (og kulturarbeidere) ha et forhold til den sektoren de diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Etter en stund begynner plattformene å dukke opp mot horisonten. Å kalle en oljeplattform vakker, er å ta i litt. Men de står nå der, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

Det slår meg at vi hørte mer om bransjen før. Jeg vokste opp med Ekofisk, Statfjord, Oseberg og Gullfaks. Jeg husker Aleksander Kielland-ulykken. Jeg ser for meg navnene på de omkomne som ble lest opp mens de rullet over tv-skjermen. Jeg var syv år da ulykken skjedde i 1980. Det var en nasjonal katastrofe.

Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da 50 000 av dem mistet jobben i årene etter 2013. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på «bare» 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant. I 1980 døde 123 mennesker. Noen påsto for en stund siden at «kunsten er den nye olja». Gleder meg til å se kulturnæringen skatte 78 prosent av overskuddet sitt, og over en tjueårsperiode levere et investeringsfond på 8000 milliarder kroner. Norske kunstnere burde snu seg mot Statfjord og bøye hode i takk fem ganger om dagen…. men det burde kanskje vi andre også.

Når vi får beskjed på øret om at vi lander om kort tid synes jeg plattformen ser litt liten ut der borte, men skvetter i det fakkelen på den plattformen vi faktisk skal lande på fyller hele ruta. Der er den, ja. Satan, den er svær!

Som barnehagebarn i litt store vinterdresser blir vi gjetet ut av helikopteret og ned under dekk, der vi blir ønsket velkommen. Vi klør i fingrene etter å få på oss hjelm og få bilder til Facebook, men faglig oppdatering først. Tror vi. For først kommer en fyr tuslende inn i vernedress og ser mest ut som han har gått seg vill. Så går han på scenen i salen der vi sitter, plukker opp gitaren og gir oss et magisk øyeblikk. Se selv (filmen er et tidligere opptak fra YouTube).

Jeg måtte selvsagt google fyren. Vegard Leite var en av favorittene i Idol i 2011. I audition får han skjell av en av dommerne for å være industrimekaniker med håp om sveisebrev og ambisjoner om å ha musikken på sida. Vi burde i grunn hylle industrimekanikere på norske oljeplattformer som rockestjerner. Vegard får applaus.

Plattformsjef André Førre begynner med å si at de er stolte av arbeidsplassen sin. Stolte av hva de får til og de verdiene de leverer. I 2016 ble oljefat nummer fem milliard produsert på Statfjord C. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter. Det tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eventuelt 7 millioner billedkunstnerstipender. Inntektene fra Statfjord tilsvarer nesten 20 prosent av oljefondet. Fordeler vi beløpet på hver enkelt av oss, vil det bety 240.000 kroner per innbygger. Antakeligvis mer, da tallene er to år gamle. Kunsten er den nye olja. Sprøyt.

Med oss har vi representanter fra Statoil, blant annet tidligere plattformsjef Goro Elisabeth Müller,  konserndirektør Jannicke Nilsson og informasjonssjef Rannveig Stangeland. Statoil har med andre ord damer. Og gir dem muligheter. Det er ikke Statoils skyld at over 40 prosent av norske kvinner inntil nylig jobbet deltid. Du havner ikke i konsernledelsen i Statoil om du velger deltid. Sorry. Politisk sett har vi sørget for å sementere kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte og fordeling av foreldrepermisjon. Så kanskje vi burde kutte ut kritikken mot norske selskaper for å ikke ha god nok kjønnsbalanse. Kvinner må lene seg inn sjøl, og politikken må redusere barrierer. Jeg tenker for meg selv at det ser litt kulere ut på CV’en å ha vært plattformsjef på Statfjord C enn å ha vært politiker.

Vi får høre om HMS-arbeidet i organisasjonen og på plattformen. Vi får bli med rundt på plattformen. Vi tester å sette oss inn i livbåt, og jeg kjenner at livbåt er fint, men jeg foretrekker et liv uten å måtte bruke en. Vi er krana, 70 meter over sjøen, og kollega Margret (som blogger her, og som sikkert skriver om dette i nærmeste fremtid) med litt høydeskrekk er lettere grønn når vi går nedover på ståltrapper bygget opp av rister som du ser rett gjennom. Jeg har det usedvanlig gøy. Pleier ikke være tøff i trynet på sånt som dette, men sola skinner, vi har flydd helikopter i pent vær og står i vernestøvler og hjelm på en føkkings oljeplattform. Min indre femåring har vært i fullgir siden jeg fikk sjokolademelk fra dispenser på hotellet til frokost. Nå står jeg og kjenner varmen fra norsk sokkel til norsk velferd strømme gjennom rørene på Statfjord C.

Arbeidstakerorganisasjonene er derimot litt mer lunkne. På møtet dagen før flagget de utfordringer med omstilling, frykt for dårligere sikkerhet og dårligere arbeidsbetingelser. Jobb i «oljå» har vært godt betalt, men ikke uten utfordringer. Skiftarbeid, med to uker på og fire uker av, kan være familievennlig dersom partnerne er enige om arbeidsfordelingen. Men de første tiårene var det mange av gutta i oljå som brukte mange timer på pub, sier en av de vi går rundt på plattformen med. Tidene har endret seg. Både forventningene til familieliv, og til helse, miljø og sikkerhet. Norske plattformer skal være verdensmestere i HMS. Og de har blitt tryggere. Pilene peker nedover i nesten alle sammenhenger, utenom personskader. Automatisering øker. Kontinuerlig forbedring og kostnadseffektiv drift er ikke motsetninger, snarere kan det være tvert i mot. Det samme med reduksjon av utslipp. Norske plattformer sparer penger på å spare utslipp, og blir mer konkurransedyktige. Da oljeprisen raste i 2014, var diskusjonen på hva balanseprisen for kostnaden for en plattform kontra inntekten var, og balanseprisen for Johan Sverdrup var 80 dollar fatet. Nå er den nede i 31 dollar. Men norske oljearbeidere har grunn til å frykte robotisering og automatisering. Vi har allerede helautomatiserte plattformer. Høye lønninger og strenge HMS-krav vil gjøre at det lønner seg å automatisere mer på eksisterende. Men også det er en sikkerhetsutfordring når det gjelder «internet of things». En oljeplattform kan angripes på mange måter. Og antall personskader må ned, enten det handler om å vrikke et bein eller få en skiftenøkkel i hodet. Våre hjelmer kommer med påfestede øreklokker. Det er ikke det at vi ferdes så mye i støy, men øreklokkene fester hjelmen bedre til hodet. Når vi står ute i vinden skjønner vi at det er et poeng. Mangel på hjelm kan kanskje være farlig for deg, men den som eventuelt får den i trynet med fart kan få alvorlige personskader. Vi fester det som festes kan. Helse, miljø og sikkerhet er tross alt grunnen til at vi er her.

Det kjøres jevnlig øvelser på plattformen. Om det er til ære for oss vites ikke, men et team står plutselig hos sykepleier Steinar, og SAR-helikopter tilkalles. Search- and rescue-ressursene deles på plattformene i mellom, og siden teamet først er tilkalt får vi også snakke med dem.

Det er i det hele tatt en fullpakket dag, som avsluttes med napoleonskake i kantina der vi spiste lunsj, og utsikt til Statfjord B. Spillelista på helikopteret har ikke forbedret seg vesentlig siden frokost, og på vei tilbake til Sola er gammal Beatles og AC/DC spedd ut med latinopop og country. Fra et HMS-perspektiv synes jeg det var litt unødvendig.

Når vi går på bussen fra helikopteret inn til ankomsthallen står helt ekte fagarbeidere der i oransje overlevelsesdrakter mot våre selvlysende gule. De ser ikke imponert ut. Det lyser kontorrotter på plattformsafari av oss. Og de har helt rett. Dessuten er det vel strengt tatt de som betaler lønningene våre – og det nye postmottaket på Stortinget – så her er det bare å bukke og neie.

Vel tilbake kunne vi konstantere at det hadde vært en usedvanlig vellykket dag, og at uansett farge på partiboka så er vi stolte av hva den norske oljeindustrien har gjort og gjør, men ikke minst de norske fagarbeiderne på plattformene våre. Debatten om oljas fremtid handler ikke om den jobben de gjør, for den respekterer vi (billedkunstnere som hater oljeindustrien men vil ha pengenes deres derimot…).

Takk til alle som bidro til en fantastisk dag. Noen nevnt, de andre ikke glemt!

Meldingen om helse, miljø og sikkerhet i petroleumssokkelen leser du her. Saken skal behandles i Stortinget 12. juni 2018.

Av Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Først publisert på Vampus.bloggspot.no. Publisert med tillatelse fra forfatteren.