Oljeplattform
Miljø Henrik Tveter Foto: Eksportkreditt

– Den ekte selvpiningen Norge utsetter seg for er den manglende omstillingen av norsk økonomi, vekk fra olje og gass

Kronikk av Henrik Tveter, WWF Norge

Professor Snorre Olaussen og redaktør Halfdan Carstens skriver i DN fredag at miljøbevegelsens arbeid for å stanse leting etter olje og gass er et ønske om selvpining. Argumentet deres er at Norge er en liten produsent av olje og gass, derfor betyr det ingen ting for globale klimagassutslipp om vi lar være å pumpe opp olje og gass fra nye oljefelt. Argumentet er motbevist av forskere. Knut Einar Rosendahl ved NMBU og forskere fra SSB har forsket på om å la være å pumpe opp olje og gass kan ha en effekt på globale utslipp.

Funnene er ikke særlig overraskende: å la olja ligge fører til lavere klimagassutslipp globalt. De finner også at dette kan være kostnadseffektive klimatiltak. Konklusjonen er at tilbudssidetiltak i økende grad bør vurderes sammen med etterspørselstiltak for å kutte utslipp. En ny rapport viser dessuten at Norge er verdens 7. største eksportør av fossil energi. Å hevde at dette er ubetydelig for globale klimagassutslipp er å stikke hodet i sanden.

Carstens og Olaussen gir et inntrykk av at det vil bli dyrt for Norge å la olja ligge. Det er «selvpining». Dette er et spørsmål om hva man tror vil lønne seg fremover. Menn med grått hår har en tendens til å tro at alt som har vært lønnsomt før i tiden også vil være det i fremtiden. Det er en farlig innstilling. I debatten om lønnsomheten til oljebransjen er det særlig viktig å skille mellom nye og eksisterende olje- og gassfelt.

At gamle felter som Troll, Ekofisk og Statfjord er lønnsomme er det ingen som betviler, lønnsomheten her har vært fantastisk. Men det blir feil å bruke lønnsomheten til olje- og gassfelt som ble bygget ut for over 20 år siden til å begrunne lønnsomheten til nye, uoppdagede felt. Det er ingen selvfølge at nye oljefelt blir lønnsomme, også selv om de er besluttet utbygd. Det er feltene Goliat og Aasta Hansteen ferske eksempler på. Jo dyktigere vi er til å kutte klimagassutslipp, jo dårligere er de økonomiske utsiktene til nye olje- og gassfelt på norsk sokkel.

Tall fra Oljeskattekontoret viser at skatteinntektene fra oljenæringen har falt dramatisk de siste årene. Skatteinntektene blir dessuten i stadig større grad spist opp av at staten tar regningen for oljeleting, gjennom skattesystemet. I tillegg viser tall fra Oljedirektoratet at snittstørrelsen på oljefelt i produksjon også har falt kraftig (se grafer). Størrelse på felt har stor betydning på lønnsomhet. Mindre felt er mindre lønnsomme. Trendene peker i feil retning for norsk sokkel.

Ledetiden til nye prosjekter på sokkelen er lang. Det tar gjerne 10-15 år fra et oljefelt er funnet til det produserer olje og gass. Det betyr at det vi finner i dag, kan komme i produksjon rundt 2030. Hvordan ser verden ut i 2030? Elbiler dominerer trolig nybilsalget globalt og fornybar energi utkonkurrerer trolig fossile energikilder på de fleste områder. Verdens oljeforbruk er høyst sannsynlig på full fart nedover og den globale klimapolitikken er nok strammere enn i dag. Dette er utviklingen som må til for å klare klimamålene. En artikkel fra forskere i det internasjonale pengefondet – IMF – skriver at oljeprisen kan falle til 15 dollar per fat i 2040.

Den ekte selvpiningen Norge utsetter seg for er den manglende omstillingen av norsk økonomi, vekk fra olje og gass. Norge trenger en olje og energiminister som er en drivkraft i denne omstillingen. Det handler ikke om å stenge ned eksisterende felt, men å stoppe leting og utbygging av uoppdagede felt. Første skritt er å stoppe tildelingen av nye leteområder og å endre oljeskatten, slik at selskapene bærer mer av den økonomiske risikoen.

Kronikken ble opprinnelig publisert i DN torsdag 21. september. Gjengitt med forfatterens tillatelse.

Annonse
Ads banner