Elisabeth Olsen
HR Friskbris.no Foto: Privat

Uten oljeservicearbeidere kommer det ikke opp en dråpe olje fra Nordsjøen

Kommentar av Elisabeth Olsen som skriver på bloggen friskbris.

Jeg bor sammen med en oljeservicearbeider. Jobben hans består i forskjellig service på forskjellige plattformer rundt omkring i Nordsjøen. Sjelden eller aldri er han på samme plattform to ganger på rad. Og sjelden eller aldri får han mer enn èn ukes varsel før han må på jobb. Det kan godt være så lite som et døgn. Det har faktisk hendt at han har fått beskjed på ettermiddagen og så har han reist tidlig morgenen etter. Noen ganger er han på jobb i tre dager, noen ganger sju dager, eller som nå sist 22 dager.

Etter en lang og deilig fødselspermisjon var pappaen endelig klar for å reise på jobb igjen nå i august. Denne turen visste han om i god tid, nettopp fordi datoen for endt permisjon var satt i lang tid. Det var en fulltur, altså 14 dager borte fra kjæresten, barna, og hjemmet. 14 dager er ikke så lenge, det går fort. Men plutselig ble turens varighet 17 dager, og så 19 dager. Men til syvende og sist tok det 22 dager fra han reiste på jobb til han var hjemme igjen.

22 dager, som egentlig skulle være bare 14, var jeg alene hjemme med barna, huset, og alle gjøremålene. Vi har to barn, ei jente på 9 år, og ei jente på 1 år. Hun eldste spiller fotball og er aktiv med venner på ettermiddagene. De spiller kamp hver uke, i tillegg til treninger og turneringshelger. Hun går i en relativt stor klasse, så hun er ofte invitert i bursdager – gjerne en til to ganger i mnd. Så på en vanlig uke er hun gjerne opptatt tre til fire ettermiddager, i tillegg til lekser og egen lek hjemme. Den yngste datteren vår er som sagt 1 år. Pappaen fikk heldigvis med seg feiringen av ettårsdagen, nettopp fordi han hadde sin del av fødselspermisjonen da. Nå skjer det mye i hverdagen, mye hun skal lære seg, mye nytt som skjer hver dag. Hun skal lære seg å gå, prate, spise selv, tegne, synge, danse osv. Alt dette kan skje mens pappaen er på jobb, er vi heldige kan jeg kanskje filme hennes første skritt og sende til ham slik at han får se sin egen datters første ustødige skritt.

Klokken seks om kvelden er det sengetid for vår yngste datter, da er hun trøtt og sliten etter en lang dag. Klokken seks om kvelden er det fotballkamp eller fotballtrening for vår eldste datter. Da ligger jeg i sengen sammen med minstejenta og synger «Vi har en tulle». Når mannen i huset er på jobb blir det lite eller ingen mulighet til å være med på kamper, treninger, hente eller bringe. Alt dette er jeg avhengig av barnevakt til, eller at noen andre stiller opp og kjører, roper heiarop osv. Det sier seg selv, at barnevakt fire ganger i uken blir vanskelig. Da sparer jeg heller barnevaktkvota til foreldremøter. For de kommer bestandig når mannen er på jobb.

Jeg er dama til en i olja. En som aldri vet når han skal på jobb, aldri vet hvor lenge han skal være på jobb, hvor han skal på jobb, eller når han skal få reise hjem til sine nære og kjære. I neste uke skulle vi egentlig på konsert sammen med noen venner av oss, med middag og vin «på byen». Vi skulle egentlig, for mannen må på kurs og billettene er solgt. I desember skal vi på juleshow og diverse konserter, hvis han er hjemme. Det vet vi ikke nå, og sikkert ikke før noen dager før. Familiebursdager, invitasjoner, weekend-turer, osv kan ikke planlegges. Vi må i så fall ha en plan b, en plan b hvis jeg er alene hjemme med barna. For plutselig må han reise på jobb, plutselig har vi bare ett døgn på forberedelsene. Bagger skal pakkes, middager skal handles, trampolina må pakkes ned for høsten, kanskje er det fare for snø slik at det skulle vært lagt om til vinterdekk på bilen før mannen forlater.

Uten oljeservicearbeidere kommer det ikke opp en dråpe olje fra Nordsjøen. Ingenting, absolutt ikke en eneste dråpe. Så hvorfor blir ikke de verdsatt på lik linje som operatørene, og de som jobber med boring og forpleining? Hvorfor må en servicearbeider være disponibel for sin arbeidsgiver uten å ha fast rotasjon slik som feks operatørene som jobber to uker og har fire uker hjemme med familien sin? Hvorfor skal en servicearbeider som aldri kan planlegge noen ting som helst med sin familie være mindre verdsatt enn en operatør som til enhver tid vet når han skal på jobb, selv flere år frem i tid? For de gjør vel den samme jobben i bunn og grunn, de er jo like viktige for den norske olja. Er de ikke?

Av Elisabeth Olsen

Stikkord: , ,