Soloppgang fjell
AAK Thomas Meling Foto: AAK Safety

Reisebrev fra klatretur til Cordillera Blanca, Peru

Klatreekspedisjoner er ikke hva de en gang var.

Aak Safety har tradisjonelt sett ansatt folk med interesse og erfaring fra fjellklatring. Mesteparten av utstyret vi selger, og kursene vi holder, dreier seg om arbeid i høyden, sikring mot fall og redning. Metodene er oftest adoptert fra fjellklatringens verden.

Paradoksalt nok begynte fjellklatrere å utvikle sikrings- og redningsmetoder lenge før industrien etterhvert gjorde det samme. Så da jeg ba mine overordnede om ulønnet permisjon for å dra på klatreekspedisjon til Peru var det kanskje ikke fullt så overraskende at de svarte ja.

Bratt sol fjell klatrer    Bratt vegg med klatrer

(Klikk for større bilde)

Klatreekspedisjoner er ikke lengre hva de en gang var; store nasjonale foretak med økonomisk støtte fra banker, aviser og tobakksprodusenter. Man er heller ikke så opptatt av stram organisasjonsstruktur eller titler.

Jeg og kompisen min, Ola Richardsen, hadde ingen offisiell ekspedisjonsleder. Fjellkjeden Cordillera Blanca er kjent for å ha store fjell på over 6000 meter over havet, uten det kompliserende byråkratiet man gjerne møter i Himalaya, og med relativt lett adkomst fra nærmeste sivilisasjon.

Denne sivilisasjonen består av byen Huaraz og diverse landsbyer litt nærmere fjellene. Dessuten skulle været være kjent for å være særdeles stabilt. Siden vi gjerne ville slippe å sitte værfaste ukesvis i strekk var det et godt salgsargument som få andre storfjellsområder kunne by på.

Kommer man høyt nok til fjells, høyere enn det går an å komme i Norge, begynner luften å bli tynnere. Den inneholder mindre og mindre oksygen jo høyere man klatrer. Huaraz ligger på 3000 meters høyde. Å gå vindeltrappen opp til taket på herberget for å nyte morgensolen tok pusten fra oss. Det var fire etasjer opp. Men kroppen er tilpasningsdyktig og kan venne seg til den tynne luften, og det er dette som kalles akklimatisering. Går man for høyt for fort kan det bli veldig farlig, og det er mange som har dødd av de forskjellige formene for høydesyke. Nøkkelen til god akklimatisering er tålmodighet og lavt tempo. Vi fant for eksempel ut at Ola konsekvent holdt for høyt tempo hvis han fikk gå først. Jeg var litt flinkere til å holde rolig rusletempo, så jeg fikk fast post i tet.

Etter en ukes tid med prøving og feiling opp mot 5000 meters høyde begynte vi å merke at kroppen gradvis tålte oksygenknappheten bedre. Vi fikk ikke lengre hodepine hver kveld, hadde bedre matlyst, og selv om vi fortsatt ble andpustne i enhver oppoverbakke var vi klare til å begynne klatringen.

Spagat fjellklaterer solvegg

(Klikk for større bilde)

La Esfinge (eller Sfinksen på norsk) er en koloss av bratt granitt, et fjell som topper ut på 5350 moh. Vi pakket mat for 5 dager i en sekk som allerede inneholdt klatreutstyr, tau, telt og soveposer og ga denne til en bærer sånn at vi slapp unna med kun litt klær og en vannflaske i våre egne sekker. Fra teltet på 4600 moh klatret vi 1985-ruten, som er ”normalruten” opp veggen, nesten 900 meter med bratt klatring på solid stein. Det gjaldt å klatre fort, da veggen kommer i skygge tidlig på ettermiddagen. I skyggen blir det umiddelbart kaldt, og klatringen er for vanskelig til at man kan ha hansker og varme sko på. Heldigvis kunne vi løfte hendene i været på toppvarden allerede i tre-tiden, med god tid til å komme oss ned igjen innen det ble mørkt. Dagen etter snødde det.

Hovedmålet for turen var å forsøke på å klatre en ny rute på Taulliraju (5830 moh), et vakkert fjell med bratte vegger på alle kanter. Vestryggen var ubesteget, men etter hva vi hadde lest på forhånd var det ikke mange som hadde forsøkt. Vi tolket dette som at det ikke kunne være vanskelighetene det sto på, bare at ingen hadde giddet å prøve noe særlig (en god måte å lure seg selv på). Denne gang fikk vi esler til å bære for oss, og etter en lang dags marsj gjennom dalen St Cruz fikk vi installert en baseleir ved foten av fjellet.

Vi stusset litt over at det virket så øde og urørt, helt til skyene lettet litt og vi så nedre del av sydveggen. Alle rutene der så hårreisende ut. Lange bratte partier med hvite striper som åpenbart bare var bratt sukkersnø og masse skavler overalt. Ryggen vi skulle klatre så eviglang ut, men slak i begynnelsen, og vi var uansett kommet for langt til å ikke gi den et ærlig forsøk. Vi startet opp en bratt gressbakke som etter noen hundre høydemeter gikk over i ur, før vi nådde kanten av isbreen under fjellet. Med mat for fire dager, klatreutstyr og overnattingsgreier tok det litt lengre tid enn antatt å nå starten av vestryggen, men vi fikk etterhvert rigget oss til i ly for vinden under en bratt isvegg.

Tåke is klatrer snø fjell

(Klikk for større bilde)

Tidlig neste morgen kunne vi i grålysningen skimte toppen av fjellet for første gang. Dagene før hadde denne vært skjult av et permanent skydekke som kun dekket vårt fjell men ingen av naboene. Vi tok dette som et tegn på at vi burde fortsette. Etter et godt stykke med klassisk brevandring gikk vi over til noe som lignet klatring, med løpende mellomforankringer på vekselvis snø, is og litt klippe. Noen timer senere ble det brattere ned på begge sider, selv om klatringen fortsatt hovedsakelig foregikk horisontalt. Det ble større innslag av klippe i mellom snøklatringen, det ble vanskeligere og mer komplisert.

Vi begynte å klatre ordinære taulengder, hvilket innebærer at bare en av oss bevegde seg om gangen. På et tidspunkt fikk jeg for meg å forsøke å gå over til sydsiden av ryggen (vi hadde holdt oss til nordsiden hittil), klatret noen meter opp og skrittet over. Sank umiddelbart en meter ned i sukkersnø som var brattere enn noen av oss trodde var mulig, og konkluderte raskt med at vi fikk holde oss til nordsiden hvis vi skulle ha nubbesjans. Drøye hundre klatremeter lengre borte kom vi rundt et hjørne og fikk vi se de store tårnene som markerte overgangen til den brattere øvre delen av ryggen, fortsatt langt borte.

TMH Peru snø fjell klatrer

(Klikk for større bilde)

Ved disse tårnene kunne det se ut som om det fantes plattformer eller hyller vi kunne sove på, og vi hadde peilet ut disse som dagens mål. Men for å komme oss dit var det først en skrående klipperygg uten sikringsmuligheter, etterfulgt av en snøskavl som hang utover sydveggen og noen mindre tårn som så bratte ut, med snøskavler i toppen. Vi så for oss et potensielt bukkeritt à la Per Gynt langs klipperyggen, og muligens noe tidkrevende teknisk klatring opp det første tårnet, før vi innså at det allerede var langt på ettermiddag.

Vi regnet ut hvor langt bak skjema vi lå, hvor dårlig stelt det var med overnattingsmuligheter og hvor usannsynlig det var at vi hadde nok mat og gass til å komme oss trygt til toppen av fjellet og ikke minst ned igjen. Dessuten så det lett ut å komme seg trygt ned på breen fra der vi var. Hadde vi klatret videre ville den uunngåelige retretten kunne bli komplisert og farlig (alltid en god unnskyldning).

Så vi bygde noen solide forankringspunkter i fjellet og firte oss ned til breen hvor vi slo opp teltet og sa oss fornøyde med et godt forsøk. Neste dag fikk vi ny respekt for dimensjonene på fjellene da vi klarte å identifisere hvor lavt nede på ryggen vi hadde snudd. Toppen var aldri i nærheten.

Som moderne, selvtrygge menn konkluderte vi med at ekspedisjonen hadde vært en suksess siden vi begge kom hjem med liv og lemmer, fortsatt som gode venner og med en håndfull erfaringer i bagasjen vi håper å få god nytte av i fremtiden. Og vestryggen på Taulliraju står der fortsatt, i ubesteget prakt.

Turen ble til med støtte fra Aak Safety AS, Bergen klatreklubb, Norges klatreforbund, Norsk tindeklub, Varri AS og Friluftsbutikken AS.

Thomas Meling

Fjellklatrer spisst fjell sol

(Klikk for større bilde)

Stikkord: , ,

Denne artikkelen er skrevet av AAK Safety som er kunde av enerWE AS

AAK Safety

AAK Safety leverer personlig verneutstyr og faste systemer fra ledende og innovative produsenter, som ivaretar sikkerheten ved arbeid i høyden. Selskapet vektlegger sikkerhet, effektivitet og brukervennlighet for sine kunder. AAK Safety sine ansatte har inngående erfaring og vet å anbefale riktig utstyr til riktig utfordring.

AAK Safety har kurssentre på Åndalsnes, i Bergen og i Vestfold. Her er det realistiske konstruksjoner med mulighet for å simulere kursdeltakernes arbeidshverdag. Dersom det er mest hensiktsmessig for læringsutbyttet, så arrangerer vi også kurs ute hos kunde.

Les mer på www.aaksafety.no

Annonse
Ads banner